Forfattere skriver filmkritikk

Hvordan det er: Om dyr, død og virkelighet i Michael Hanekes filmer

I den nye spalten Forfattere skriver filmkritikk har vi invitert et utvalg forfattere til å skrive om film i en fri, essayistisk form på Montages. Redaktør Roskva Koritzinsky leder prosjektet. Artikkelserien Forfattere skriver filmkritikk er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».

*

Jeg går inn i Michael Hanekes filmlandskap. Jeg går forbi Pianolærerinnen, Funny Games, Skjult, Det hvite båndet, Happy End, går til de av filmene hans jeg ikke har sett før, og stopper opp ved begynnelsen: Det sjuende kontinent (1989) og Bennys video (1992).

Haneke har uttalt at disse to filmene er å anse som modeller, mens han i de senere filmene har mer omsorg for karakterene sine. Personene vi møter her er altså først og fremst gestaltninger av ideer. Det er ikke forventet at vi skal føle med dem, tro på dem. De skal vise oss ”hvordan det er” og det holder å tro på følelsene og tankene filmen bringer fram i oss.

Anslaget i Bennys video er et opptak av en gris som leies ut og skytes med slaktemaske. Denne filmen i filmen spilles deretter av baklengs, og vi ser grisen tilbakeføres fra døden til livet som om skuddet i panna aldri har skjedd. Det som var et stykke virkelighet har nå blitt fiksjon, og kan spilles fram og tilbake som om grensen mellom liv og død kan passeres begge veier. Det er opprettet et nytt sted der virkelighetens bestanddeler går inn i noe som er uforenlig med virkelighet.

Haneke viser oss hvor lett virkelighet kan omsnus til det motsatte. Og hvor lett fiksjonen kan veksles inn i virkelighet. Senere i filmen tar Benny fram en slaktemaske fra skuffen på rommet sitt og skyter ei jevnaldrende jente med den.

Bruken av dyr som dør, det er filmens dobbeltspråk: Menneskets fulle kontroll over dyrs liv og død, samtidig som vi forstår at volden vil ramme virkelig, altså virkelig i filmen… Det betyr alltid noe når et dyr blir drept på film. Utvetydig vet vi at det reder grunnen for neste trinn: En menneskedød. Slik vi også vet at trivialitetene som ramses opp vil komme ut av kontroll, det som virker stabilt, de behagelige hierarkiene.

Dyrs død som varsel, et mye brukt illevarslende tegn. I Happy End (2017) forteller den gamle og litt demente Laurent barnebarnet Eve om det han så fra vinduet sitt: Nede i hagen angrep en rovfugl en liten fugl og hakket den i fillebiter. Fjærene fløy som snøfiller, beskriver han. Det ble ingenting igjen. – Når du ser det i virkeligheten, det som du så mange ganger har sett på film, er det noe helt annet, sier den gamle mannen. Han så det fra vinduet sitt. Det foregikk nede i hagen.

Dyr som offer, renselse. Dyret bærer døden for oss. Målbærer eller billedbærer døden. Der kan døden framtre virkelig, mens vårt eget liv er intakt. Dyrs død i Hanekes filmer er det eneste helt sanne innenfor fiksjonen. Fordi det er et stykke innklipt virkelighet som det er umulig å betvile, fordi et dyr ikke kan etterligne døden, som et menneske kan, garanterer det for fiksjonens sannhet å la et dyr dø. Filmen kan herske over et dyrs liv og død, som vi jo egentlig alle gjør, konsekvensløst. Filmen lar oss betrakte døden som utfolder seg i dyret, en kort hendelse, det nærmeste vi kommer å framprovosere en død uten å begå en forbrytelse.

Det onde er situasjonsavhengig og kan komme til hvem som helst. Benny er et barn som blir vert for det onde, slik det skjer i flere av Hanekes filmer (Det hvite båndet, Happy End). Er det fordi barn lever i grenseland mellom fiksjon og virkelighet? At de ikke alltid kan skille. At de vil se hvordan det er. Men livet til jenta kan ikke komme tilbake selv om filmen spillesbaklengs.

De voksne i Hanekes filmer har på sin side blitt nedslipt, overveldet. De har lært seg å fristille handling fra følger. De lever konsekvensløst. Altså fremmedgjort. Slik de må for å ta del i velstanden. Til vekten av fremmedgjøringen blir for stor, det hele skyller over dem, de gir opp voksenlivet og blir som barn igjen. For barn tror faktisk på verden, de kan ikke annet enn å leve ut det de blir fôret med. Det som absorberes vokser i dem og krever konsekvenser.

Ja, de voksne blir barn når de ikke lenger greier å holde reisverket oppe. Slik som i Det sjuende kontinent, der de faller tilbake i barnets grenseløse verden, oppfører seg som om de endelig har unnsluppet foreldrenes kontroll. Etter å ha skrevet brev til foreldrene der de framstår som fornuftige barn som trygt kan overlates til seg selv, fråtser de voksne vilt, gir seg hen til ødeleggelsen og ufornuften. Det å gi slipp på den veltilpassede tilværelsen er også å forkaste foreldrenes oppdragende blikk. De oppfører seg som barn, men de er alene hjemme. Slik som Benny utfører ugjerningen (drapet) når foreldrene har reist vekk. Det er da alt foreldrene har plantet i barna kan komme direkte til uttrykk.

Effektene som akkompagnerer en illudert menneskelig død på film, de må til, kunstig blod og alt det der (det er bare ketchup og slikt alt sammen, dette vet Benny allerede). Men Haneke er tilbakeholden med lyd i filmene. Han søker en type sannhet, autentisitet gjennom lyd. Lyden må være et stykke virkelighet fra filmens egen dimensjon, den må komme fra gjenstander og hendelser i filmen, slik som konserter eller pianoøvelser. Den kan også komme fra medier som radio eller TV. Lyden skal ikke legges utenpå, den skal ikke skape et parallelt støttenarrativ.

Hva mener Haneke med at film likner mer på musikk enn litteratur? At vi forholder oss til film mer som ett sammenhengende inntrykk, slik vi gjør med musikken? (Kinofilmen fungerer jo tradisjonelt slik, men i strømmealderen håndteres ofte bok og film likt – bla fram og tilbake, stoppe, legge fra oss, se eller lese videre.) Musikk følger en annen struktur enn språk. Den inntar ikke språkets former. Musikk ”snakker ikke”, det er kanskje forutsetningen for at den kan snike seg forbi refleksjonen, guarden vår. Så, hvis en film kan virke på samme måte, blir den direkte fortært av følelsene. Og musikken repeterer seg i oss enten vi vil eller ikke. Når den først har kommet inn i oss, avspilles den igjen og igjen, og vi kan ikke noe for det, vi kan ikke stoppe det.

Haneke lager ikke filmer som støpes i handling der det ene skal følge det andre, sammenkjedet som om det er følger av hverandre. Filmene hans finner sin form ved hjelp av andre mekanismer. Dette vises i Det sjuende kontinent. Familien som lever det som virker som et alminnelig godt og vanlig liv gjennom mesteparten av filmen, skal senere velge å utslette seg selv. Alle de trivielle detaljene og handlingene filmen har vist oss, må forstås på en annen måte. Vi som ser må reversere denne familiens tilværelse. Vi må forstå filmen baklengs. Vi kan ikke få øye på det uutholdelige som tydeligvis var der før vi ser det fra den andre siden, når det uhørte alt har skjedd. Når akvariet er knust og fiskene gisper i dødskramper, når vi skjønner at familien snart skal følge etter.

Det sjuende kontinent får meg til å tenke på Fassbinderfilmen Warum läuft Herr R. Amok (1970)? Den handler om Herr Raab, som jobber på arkitektkontor, lever et ørkesløst middelklasseliv med sin kone og datter. Ingenting skjer egentlig i filmen, bare skildringer, kjederøyking på kontoret. Kolleger. Besøk i leiligheten, materielle drømmer (hans hjemmeværende kone). Vi finner oss i ikke-handling fordi vi vet at det sannsynligvis bærer bud om det uhørte, at noe skjer et sted i filmen som vil gjøre all denne ikke-handling til handling, vi kommer til å se det som noe annet i ettertid. For øvrig vil jeg si meg uenig i begge disse filmenes premiss. Ytre sett synes jeg ikke noen av dem har grunn til å ta livet sitt. Er de for kravstore? De har jo ektefeller som er glad dem, de har barn, de har det de trenger, de har familie. Det ser ut som de elsker. Men jeg må godta filmens premiss, som viser seg å være at de ikke holder ut hverdagens fremmedgjøring og monotoni. At de opplever meningsløsheten så sterkt at livet ikke er verdt å leve. Objektivt ser det greit ut. Subjektivt er det uutholdelig. Slik en depresjon som regel er.

Hanekes virkelige uvirkelighet. Filmene hans transformerer det virkelige så elegant over til det uvirkelige, og motsatt. Alt kastes fram og tilbake over virkelighetsgrensen. Det er ingen gråsone der, bare et skarpt skille, som vi ikke ser. Før det uhørte skjer, og livet og fiksjonen skiller lag, først da ser vi at det er to sfærer. Hvordan alt ligger på vektskåla, og plutselig raser over til den ene siden.

Haneke har uttalt at vi liker å se voldelige og ubehagelige filmer fordi det skjer med noen andre. Det som skjer kan ikke nå oss, derfor er det en lettelse, en tilfredsstillelse. Vi er ikke fanget i filmen slik som den stakkars uskyldige familien, vi er trygge. Haneke sier at det gir oss en følelse av kontroll. Samtidig som vi jo vet at vi ikke har kontroll over filmens handling. Det er det bare regissøren som har. Illusjonen om at en utspilt grusomhet har rammet noen, gjør det mindre sannsynlig at den vil ramme oss. Når det skjer med dem, skjer det ikke med oss. Vi vet at volden finnes, men at den langt fra rammer alle. Ved å bli avspilt der foran øynene våre går den sin gang og blir ”brukt opp” og vi har sluppet unna. Ved å avspille og være vitne til volden en gang til, har den foregått uten oss denne gangen også. Vi var trygge.

Familien i Det sjuende kontinent tar kontroll over livet ved å bestemme seg for døden. Ved å legge volden i sine egne hender, den volden de føler ligger over livene deres i en annen form, den tar de tilbake i sin rene form. Bare slik føler de at de kan eie sine egne liv.

Hvilke forventninger har man til å se en Haneke-film hvis man aldri har sett noen av hans filmer? Jeg prøver å tenke tilbake, hvilken var den første jeg så. Det må ha vært Funny Games (1997). Jeg gruer meg hver gang til å se en Haneke-film, gruer meg virkelig. Det er ikke kokettering. Det er som en ubehagelig jobb jeg må igjennom. Hvorfor ser jeg den? Fordi jeg må se hvordan den er. Og jeg vet at når jeg lar meg føre inn i en Haneke-film, vil jeg først halvkjede meg. Mesteparten av filmene består jo av sakte tempo og stirring på hverdagslige og trivielle handlinger. Interessant nok på en måte, fordi det nå er fra en annen tid, 80-tallet, 90-tallet. Så lenge siden! Og jeg får stirre inn i uoppnåelige kunsthjem som bringer fram en slags misunnelse i meg. Den selvfølgelige høyborgerligheten, den europeiske imperialistiske rikdommen i nedarvete patinerte gjenstander. Som karakterene i filmen tar som en selvfølge, de er så vant til sine privilegier. Sin stivnede post-voldelige fortid. Det voldelige fundamentet som de lever på, men som nå er stivnet i trofeer. Alle hjemmets trofeer, så tilforlatelig. Alle tingene som hjemmene i Hanekes filmer er bygd opp av. Produkter som omsorgsfullt pakker inn livene. Stuene, barnas rom, med alle sine detaljer som vitner om foreldrenes omsorgs- og økonomiske evne, og ikke minst kulturelle kapital. Kunsten og bøkene i stuene, den skjødesløse omgangen med eksklusive ting, mat av høy kvalitet.

Men fordi dette befinner seg i en Haneke-film, er det selvfølgelig ladet med trusler om snart kommende brå ubehagelige skifter (for eksempel i Skjult, 2007). Volden som nesten går i ett med resten (vi forstår på et punkt at den har ligget latent der hele tiden, men bare unntaksvis blir den utløst). Så skjer det at det som jeg opplevde som ganske nøytralt, stillestående, stivnet, blir fylt av spenning med tilbakevirkende kraft. Filmen vekkes til live ved å ”forståes baklengs”, slik blir den levende for meg. Bare slik kan jeg virkelig betrakte og forstå filmen. Først når jeg er i den andre enden av filmen lever filmen for meg. Da slipper den ikke taket.

For å se hvordan det var. Det er svaret Benny gir faren sin på hvorfor han tok livet av jenta. Og i intervjuer sier Haneke at det var det som var setningen som fikk ham til å lage filmen. Han hadde lest i media at et barn som myrdet et annet barn oppga denne grunnen. Han ble nysgjerrig, oppsøkte lignende saker der barn var involvert, og så at denne begrunnelsen gjentok seg. Barna som hadde begått ugjerningen hadde ikke noe bedre svar enn at det var for å se hvordan det var. Hvordan det er.

Man vet ikke helt hvorfor, men man vil se hvordan det er. Man får et barn til fordi man vil se et menneske som ikke har vært i verden før. Man gjør det fordi man kan gjøre det til en realitet. Så har man brått gjort det til en realitet. Det har gått utenom forstanden. Følelsene fikk en til å gjøre det. Impulsene har gjort det til en realitet. Eller det øyeblikket man hopper. Når man slutter å forestille seg det kalde vannet, hvordan det vil omslutte kroppen. Bare tar en beslutning: Nå, eller nå, nei nå! Fra svømmeflåten, ut i det kalde vannet. Eller ut i døden.

Eller når man forlater livet sitt som det var, der det ruvet så selvfølgelig og bestandig i sin trygghet, men man forlater det og hopper ut, et brudd, en skilsmisse, man kunne ikke forestille seg. Det trenger ikke være den eksplisitte utslettelsen som familien i Det sjuende kontinent utfører. Det er fullt mulig å pulverisere en families liv uten å hogge opp inventaret, spyle sparekapitalen ned i do, ta livet av seg selv og barnet sitt. Dette abstrakte som man kjente til, som man hadde sett så mange ganger, men ikke visste hvordan var. Og man kunne aldri prøve et annet liv for så å bestemme seg. Nei, nå vil jeg tilbake, dette nye livet er virkelig ikke for meg, jeg vil tilbake i det livet jeg var i, men det går ikke, veien tilbake er blokkert, forsvunnet når man nå engang har ”sett hvordan det er”, når en så uhørt hendelse har skjedd, er det som lå før hendelsen ikke mulig å komme tilbake til. Bare fordi man måtte se hvordan det var, men ikke kunne prøve det, bare gjennomføre, bare gjøre, som et drap, som et skudd – å prøve det er å gjøre det.

Hanekes filmer kommer til det punktet der det uhørte inntrer. Der normaliteten viser seg å bli infiltrert av det uhørte. Der ulyden kommer inn. Det punktet som slår tilbake på eller skyller over alt det foregående. Som gir mening til det som kunne virke dødt, tilfeldig, trivielt, tomt, som ikke bygget opp handlingen. Det er aldri en situasjon som er lenket sammen med neste. Det er utett hele tiden. Når som helst kan det snu. Det er ikke et forløp. Det er ikke sånn at nå kjenner vi igjen melodien. Det aller meste av tiden går med til at ingenting vesentlig skjer. Så kommer den ugjenkallelige handlingen. Et ekstremt fortettet punkt. Som er filmens egentlige handling. Filmen sorte hull med en masse som suger alt ned i seg. Da kan man spille den baklengs for seg selv. Først da har den ”mening”. Alt blir smittet, også det nøytrale, det som virket nøytralt da man så det første gang, mister sin nøytralitet og får ladning. Vi skjønner at det ligger, eller kan ligge der, i det vanlige, at det kan springe ut av det som vi oppfattet som nøytralt, og siden kan vi ikke se det slik vi så det. At det som blir spilt ut, ”for å se”, slik vi jo ser en film ”for å se”, for å se hvordan der er, hvordan det blir, vi blir allierte med filmen, vi er blikket som stirret, som kunne se hvordan det var, og vi kommer ikke tilbake når vi først har sett det.

Hverdagens gjenstander er tilsynelatende fulle av omsorg. Det omsorgsfulle og det voldelige er flettet inn i hverandre.

Kan man lett få tak i en slaktemaske? Et søk, og skjermen gir meg svaret. Ja, det kan man, på Nesse maskin, der jeg selv har kjøpt både elektrisk saks, klauvklipper og tang til øremerker. Men jeg har aldri tenkt på å anskaffe en slaktemaske. De gangene jeg har måttet nødslakte har jeg fått hjelp av en nabo med lyddemper på pistolen sin. Men der finnes den, i vareutvalget hos Nesse maskin, ved siden av andre foreslåtte produkter (disse kjøpte også…) som bukspretter i to varianter og grisebustskrape. Slaktemaske for små dyr har de også. Side om side med utstyr til foring, stell, klauvpleie, klippeutstyr. Omsorgen og det grusomme side ved side. Framstilt helt nøytralt, presentert like tilforlatelig. Bare produkter på lik linje. Anbefalt kaliber på ammunisjon etter dyreslag. Legg i handlekurv.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>