I spalten Forfattere skriver filmkritikk har vi invitert et utvalg forfattere til å skrive om film i en fri, essayistisk form på Montages. Redaktør Roskva Koritzinsky leder prosjektet. Artikkelserien Forfattere skriver filmkritikk er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».

*

Jeg er sliten i søkemotoren. Jeg vil google alt, for jeg vil vite alt: Får paven lov til å gå med joggebukse hjemme? Kan man kjøpe en likbil og bruke den som vanlig bil? Har pinnsvin tenner? Har herrefugler pung? Hvilken funksjon har sprekken i fronten på badekaret?

Av og til belønnes besettelsen med fun facts; jeg finner ut at «hokus pokus» egentlig er en folkelig tolkning av det latinske uttrykket «hoc est corpus», som betyr «dette er (Jesu) legeme», brukt av prester mens de fortsatt messet på latin i Norge, foran kirkegjengere som ikke kunne et ord latin, men som skjønte at det fantes en form for magi i ordene, derav trylleordet «hokus pokus».

Belønningen gir meg bare kortvarig energi. Trist. For jeg er ikke bare sliten i søkemotoren, jeg er sliten i Netflix, også.

Det siste året har jeg flyktet inn i andre dystopiske tilværelser, tillatt en vegg i stuen min å lyses opp av den ene fordervede virkeligheten etter den andre fordi jeg trenger en pause fra min egen samtid. Vi vet det vel innerst inne, alle som en: den eneste måten å flykte fra sine egne problemer på, er å underholdes av andres.

Det siste året har vært innholdsrikt. Jeg har sittet fanget sammen med Hitler i Hitlers siste dager, jeg har løpt gjennom korridorene på et brennende Scandinavian Star, jeg har omkommet i eksplosjon i romfergen Challenger på vei opp i verdensrommet, jeg har vært et uvitende barn som har lekt med den radioaktive asken etter eksplosjonen i Tsjernobyl.

Netflix kommer med et forslag til meg: Du skal ikke se litt på My Octopus Teacher, da? Den handler jo om en utbrent filmskaper som fridykker i det farlige, iskalde havet utenfor vestkapp? Uten utstyr, uten våtdrakt, i åtte grader celsius, hvor kroppen ikke er i stand til å holde ut i mer enn ti-femten minutter?

Hvorfor ikke flykte ned i havdypet, også; det er mørkt der, det er haitenner der, enorme krabbeklør, brennmaneter, skarpe skjell, mye farlig. Flykte ned i det, også. Katastrofer på himmelen. Katastrofer på jord. Katastrofe til sjøs. Katastrofe på havets bunn.

Åpningsbilder; en flytende skog som ikke bare er regn, men fullstendig vann. En tareskog. Et menneskedyr har lagt pusten sin igjen på stranden og tatt en selverklært pause fra eget fysiologisk behov for oksygen. Menneskedyret heter Craig og er en filmskaper som har mistet gleden ved å lage film. Det eneste kroppen vil, er ned i det iskalde mørket. Han dykker i det samme området hver dag, han vil bli lommekjent i en undersjøisk, dystopisk hundremeterskog, finkjemme mørket, bli kjent med det. Forstå det.

Plutselig en dag: en liten blekksprut som får øye på ham og straks søker dekning fra dette enorme, malplasserte dyret.  Der er hun. Et nesten flytende liv med horisontale pupiller. Disse øynene. De minner om lystige forbudtskilt. Hva er dette for noe? Blekkspruten holder et hjemmesnekret skjold laget av skjell foran seg, men titter nysgjerrig ut for å observere det menneskeformede dyret. Hun er livredd, men nysgjerrig. Føler seg truet, men er interessert.

Craig vil tilbake. Han stalker henne på et vis, finner ut hvor hun bor, oppsøker henne daglig. Hun blir vant til ham. Livet hans blir til en liten blekksprut han vil bli venn med. En dag han strekker hånden ut mot henne, strekker hun ut den ene armen sin og kjærtegner fingrene hans.

Den bittelille eremitten, det antisosiale dyret som finner glede i å leke med dykkermennesket, som spankulerer på havbunnen på to føtter, eller altså på to armer, eller altså på to av de ni hjernene sine. Hun rusler rundt på to hjerner som om de var bein. Kroppen flagrer rundt henne, ballkjoleaktig, som om hun har tatt på seg finstasen for å feire at hun er til. Hun oppsøker ham, legger seg inntil brystkassen hans. Koser. Hun ser på ham med noe det er fristende å kalle nestekjærlighet.

Craig må opp for å fylle lungene med luft, jeg setter filmen på pause for å google.

Jeg googler like ofte som en fridykker må trekke pusten.

Google. Blekksprut. Blekkspruten regnes som et av havets mest intelligente dyr, blekkspruten er oppfinnsom, lærenem, en god problemløser, i stand til å bruke verktøy og huske steder, de lærer gjennom å prøve og feile!

Google. En gang fant man et blekksprutøye som var en halv meter stort i magen på en hval!

Googlegoogle, blekkspruten har ni hjerner; en per arm og en i hodet.

Google. Kanskje har hver av blekksprutarmene en egen, selvstendig intelligens og bevissthet, en studie viste at en amputert blekksprutarm var i aktivitet i en time etter at den ble koblet fra kroppen.

Google: Blekkspruten har tre fungerende hjerter! Herregud!

Google: Blekkspruten har kobberbasert blod i stedet for jernbasert blod, det er mer effektivt for å transportere oksygen ved lave temperaturer! Det gjør blodet blått i fargen! Jeg får opp noe kunnskap lagret i hjernen basert på et fordums googlesøk; forestillingen om at de kongelige har blått blod, stammer fra tiden da folket jobbet utendørs, de ble så brunbarkede at blodårene ikke var synlige, mens de kongelige oppholdt seg innendørs og blodårene følgelig var godt synlige under den bleke huden.

Google videre, google mer: Et dansk akvarium har hatt blekkspruter som kan åpne ølflasker. Spørsmål i parentes: betyr det i praksis at de skjenker blekksprutene øl, ølet havner jo i vannet om flasken åpnes, og ølet diffunderer vel inn i blekkspruten? En uro: google har ikke svar. En klaustrofobi. Jeg trenger å vite om blekksprutene blir fulle i akvariet i Danmark, men google hjelper meg ikke. Jeg får ikke hjelp!

Jeg vil vite. Jeg vil ha kontroll! I det siste har jeg tatt meg i å få panikk over tanken på at hjertet mitt klarer seg selv. Jeg blir stresset når jeg tenker på glatt muskulatur, kroppens autonome prosesser, at kroppen min klarer noe som JEG ikke klarer; å kontrollere fordøyelseskanalen, urinveiene, luftveiene, blodårene og lymfeårene. Hjertet. Kroppen min – jeg – klarer seg helt på egen hånd uten hjernen min – jeg!

Jeg vil at hjernen min – jeg – skal ha ansvar for alt! Alle de autonome prosessene! Hjertet! Et cetera! JEG vil bestemme at hjertet mitt skal slå! Punktum! Jeg lar meg ikke herse med av noen. Selv ikke av pulmonalklaffen! Eller av peristaltikken! Jeg vil at hjertet mitt skal slå om jeg ber det om å slå! Hvordan våger det å slå helt av fri vilje? Jeg VIL at det skal slå, det er ikke det! Det er bare det at jeg har lyst til å være sjefen!

Jeg tenker på hvor hjelpeløs jeg føler meg når jeg er på badet for å vaske hendene mine grundig i tjue sekunder. Når jeg skrur på kranen, men bommer på varmen. Vannet er brennhett, jeg vet at jeg kommer til å brenne meg før jeg kjenner det; det tar om lag ett sekund fra varmen registreres av fingrene til smerten kommer. Selv om jeg vet at den vil komme. Fingrene sender en beskjed til hodet, som igjen sender signaler tilbake til fingrene om at det gjør vondt. Så ensom jeg føler meg i sekundet før hånden oppnår kontakt med hjernen og hjernen oppnår kontakt med hånden; aldri føler jeg meg så ensom. Det er som om smerten må reise gjennom kroppen min, at distansene er Amerika-store, at det er lang vei til meg, inni meg; en følelse av selv-pendling, kunne det kanskje kalles; den lange veien fra hånden til hodet; det tar tid for hånden å si fra til hjernen om hva den føler, at den har brent seg, at den har det vondt. Når hjernen har respondert, er huden allerede skadet.

Menneskehender. Jeg kommer på at jeg vet at det lengste norske ordet som kan skrives utelukkende ved hjelp av venstrehånd på tastaturet, er «retterstedet». Det lengste norske ordet som kan skrives utelukkende ved hjelp av høyrehånd på tastaturet, er «poliklinikk».

Blekksprutarmer. Blekkspruten har to tusen sugekopper fordelt på de åtte armene med hjerner i. Det er som om vi skulle hatt to tusen fingre som vi kunne tenke med.

Jeg drar tilbake til tareskogen og blekkspruten. Craig har begynt å dykke om natten, blekkspruten er et nattdyr, og han vil se henne i aktivitet. Han forsvinner ned i det iskalde mørket. Fisker rundt anklene, tare mot overarmene. Lyden av knølhval.

Der! En stripet katthai lukter seg frem til henne. Den vil spise henne! Den får ferten! Den får tak i en av blekksprutarmene! Den biter den tvers av! Den lille blekkspruten kommer seg unna med livet i behold. Men med én hjerne mindre. Hun er svak, syk, kommer ikke ut av hulen sin. Hun er blek, skifter ikke farge når hun drømmer, slik hun pleier. Øynene ser ut som forbudtskilt som oppfører seg akkurat som de skal. Alt er lukket. Borte.

Hun overlever, friskner til. En dag ser Craig at en ny arm er i ferd med å vokse ut. Med andre ord: en ny hjerne er i ferd med å vokse ut. Jeg kjenner på en uventet følelse av ro når jeg ser den lille, spede blekksprutarmhjernen. En bitteliten hjernebegynnelse nede i det store, umulige, oksygenfattige.

Jeg blir usikker, hva gjør jeg her, i denne filmen, hva er min rolle som iakttager? Det er jo mørke saker, dette: hvordan blekkspruten lever et liv i ensomhet i en liten hule, helt uten en mamma og en pappa, helt uten en blekksprutflokk. Hun kommer ikke til å leve stort lenger enn ett år – om hun ikke blir spist av hai før den tid. Er det en katastrofe jeg bevitner? Nå, som alltid?

Men det føles ikke slik. Jeg blir snarere i godt humør av å tilbringe tid med denne lille ensomme skapningen på havbunnen til tross for alle farer som truer.

Der! Nærmer den stripete katthaien seg henne med sultne bevegelser igjen! Et annet ord for stripete katthai er pysjamashai! Pysjamashaien jager henne! Blekkspruten slipper ut blekk for at den skal miste henne av syne! Hun forsvinner i en stor sky av blekk! Men haien har ferten, kretser rundt! Brennkvikt, med livslyst midt i krisen, plukker hun opp hundre skjell og steiner med de åtte armene sine for å søke dekning. Haien kommer, glefser!

Og så, genistreken: blekkspruten hopper opp på ryggen dens. Pysjamasen blir forvirret; hvor blir byttet av? Blekkspruten er borte vekk. Så hvorfor lukter det god blekksprut på kloss hold? Denne blekkspruten har funnet det ut, helt av seg selv: Det finnes ingen steder man er så trygg fra haien som på haiens rygg; det eneste stedet hvor haiens tenner aldri kan nå til.

Blekkspruten har ikke råd til å handle etter gamle, innlærte mønstre, på autopilot, tiden er for kort, livet for usikkert; hun har ingen å lære av, det finnes ingen flokk å speile atferden i, ingen veiledende forelder. Det er ikke rom for slitne rutiner kamuflert som nysgjerrighet.

Jeg ser atferden min speilet opp ned i dette elementet som er hennes.

Kanskje skyldes det store kontrollbehovet mitt på privat floskelplan den fullstendige mangelen på kontroll i et større perspektiv. Mangel på kontroll og bevissthet om viktigheten av kontroll i samme sekk. En fatal kombinasjon.

Miljøkrise, naturkrise, kongresskrise, pandemikrise, plastkrise, antibiotikakrise, narasinkrise, bensinkrise, regjeringskrise, barnearbeidkrise, krigskrise, katastrofekrise.  

Nå er jeg her. Dette er en pause i et annet element hvor ingen retter en pekefinger mot meg og gjør meg skamfull over i det hele tatt å være til. Ingen fordømmelse. Ingen fordommer. Jeg får en følelse av å duppe midt i en ursuppe hvor det fortsatt putrer håpefullt. Klart vi vet at alt skal gå til helvete før eller senere! Det skal det jo! Men følelsen av håp har kanskje en verdi i seg selv underveis selv om det ikke nytter? Kanskje! Tenk om!

Tareskog, midt på natten. Stille lyd, stille liv.  Tankene mine glir sakte gjennom meg, eller på siden av meg? Liksom inntil kroppen min, er tare, gullfisker, sjøgress. Jeg kan skifte farge, jeg kan endre tekstur og form. Plutselig er jeg blekkspruten som blir kjent med menneskemannen. Plutselig er jeg menneskemannen som blir kjent med blekkspruten. Plutselig er jeg meg, som blir kjent med begge.

Denne teksten. Den glir inn i meg og ut av meg, jeg vet ikke helt hvor den skal. Jeg vet ikke helt hva jeg vil at den skal. Det er kanskje nettopp det denne filmen utløser i meg som oppleves som fruktbart; en nøling og usikkerhet. En befrielse: Kanskje trenger jeg ikke alltid å vite hva alt betyr. Eller tro at jeg vet.

Jeg lar fingrene skrive for meg. Jeg dilter etter med hodet på slep.

Min besettelse av Google; er jeg egentlig på jakt etter tro og ikke viten? Hva om mitt største håp når jeg googler ikke er at jeg skal bli opplyst, men det motsatte: at google ikke skal komme opp med noe svar på det jeg lurer på? Kanskje er det det jeg lengter etter, innerst inne, av og til: at spørsmålet mitt skal være større enn svaret.

Med andre ord: Kanskje jeg kan leve med at jeg aldri vil få vite om blekkspruten på akvariet i Danmark blir brisen med ledelsens samtykke, når alt kommer til alt?

Jeg har tenkt på meg selv som et nysgjerrig menneske; jeg vil vite. Men hvor ble nysgjerrigheten etter å sanse av? Operere ut ifra intuisjon eller erfaringsbasert kunnskap og ikke på bakgrunn av … google? Og skam over å være en destruktiv livsart?

En tarmskylling av hjernen. Kanskje er det nettopp det denne filmen representerer. En bitteliten nullstillelse?

En merkverdig god erfaring: å lære noe, men å sitte igjen med følelsen av at man kan mindre etterpå enn før.

Notat til søkemotoren: Vær litt mer i verden, litt mindre utenpå den. Ha litt flere hjerner i hender og føtter. Og litt mindre hjerne i hodet.