I spalten Forfattere skriver filmkritikk inviterer vi forfattere til å skrive om film i en fri, essayistisk form på Montages. Roskva Koritzinsky startet prosjektet, som nå ledes av redaktør Hedda Robertsen.

*

Mitt første møte med Brian De Palmas Carrie (1976) var elektrisk. Filmen satte seg i fingrene; jeg måtte skrive om den. Som ellers når jeg ser filmer jeg liker, var Carrie en kroppslig erfaring. Jeg var anspent mens jeg så, oppslukt og omsluttet av verket.

«Den estetiske erfaringen kjenner vi på kroppen», skriver litteraturviter Drude von der Fehr i artikkelen Kunst er erfaring, handling og hendelse (2001, i Litteratur og erfaring). I Brian De Palmas Carrie smitter tittelrollens nådeløse raseri og hevngjerrighet over, og jeg blir hennes ivrige medsammensvorne. Det kjennes absolutt på kroppen. Jeg hengir meg til Carries rettferdige harme og unnskylder hennes destruktive handlinger. Hun MÅ jo bli fri.

Første gang jeg skrev om Carrie, hadde jeg nylig tatt et emne basert på filosofen Gilles Deleuze, og var nyfrelst. Jeg skrev hva jeg likte med filmen og knytta det opp til de kompliserte og litt kryptiske filosofiske begrepene til Deleuze om tilblivelse, fluktlinjer og rhizomer. Da jeg nylig tok opp igjen det gamle utkastet, opplevde jeg teksten som stiv og hjemmeeksamen-aktig. Til tross for min umiddelbare erfaring med Carrie, og Deleuzes vektlegging av fysiologien, føltes teksten påfallende lite kroppslig.

En gang i fjor deltok jeg på en digital forelesning der litteraturprofessor Rita Felski snakket om sin bok Hooked (2020). Opplevelsen av å bli hekta er et fenomen som tilhører populærkulturen, påstår Felski, og er noe man i litteraturvitenskapelige kretser forholder seg skeptisk og lett nedlatende til. I boka tar hun utgangspunkt i dette fenomenet og viser hvordan denne relasjonen til verket også er, og må være, relevant for vitenskapelige undersøkelser. Som et analyseeksempel på hektethet (for å kalle det for det), trakk Felski fram den enorme suksessen Stoner fra 2014, en nyutgivelse av John Williams‘ roman fra 1965, som ble en global bestselger. Poenget hennes var at dette var ei kvalitetsbok, som likevel nådde veldig bredt ut, og som rammet leserne på en slik måte som hun var ute etter å undersøke; de ble hekta.

Sjøl hata jeg Stoner. Og det var en vurdering jeg også hadde på trykk i Dagsavisen da jeg jobba der som bokanmelder en kort periode. Jeg hata den intenst og inderlig, med et glødende raseri som drivstoff. Men i møte med hele verdens, og åpenbart også Felskis, begeistring for denne romanen, ble jeg sittende nesten skamfull og betvile min egen vurdering fra den gangen. Hva var det jeg ikke hadde fått øye på som jeg åpenbart burde ha plukka opp? Etter hvert ba Felski oss om å fortelle om erfaringer av å være mer og mindre lydhøre for verk. Og til tross for min lammende sjenanse og ærefrykt, fikk jeg et sterkt bekjennelsesbehov.

Kanskje var jeg ute etter en form for syndsforlatelse, eller en aksept jeg ikke klarte å gi meg selv, jeg vet ikke. Men jeg bestemte meg for å fortelle om Stoner. Jeg ville være ærlig, stå i den lesningen jeg gjorde for nesten ti år siden, eie hvem jeg var da, også overfor en respektert litteraturprofessor som jeg ser enormt opp til. Jeg skalv da jeg rakk opp hånda, stotra meg fram på engelsk og snakka antagelig altfor fort. Men det gikk, og jeg ble møtt med den aksepten jeg håpa på.

Det var omtrent på samme tidspunkt jeg anmeldte Stoner at jeg så Carrie for første gang. Det var en radikalt annen opplevelse. I møtet med begge verk var sinne i spill, men med Carrie spilte følelsene på lag med verket, og iscenesettelsen av et ufiltrert og nådeløst raseri var en av de tingene som gjorde meg opprømt. De tilsynelatende banale high school movie-motivene; vanskelig ungdomsliv, avvisning, mobbing og intriger rundt prom ilegges et uproporsjonalt alvor som får katastrofale følger. Eller er det i Carrie, i motsetning til andre high school-filmer, at alvoret i ungdomstidas brutalitet virkelig kommer til sin rett? Jeg opplevde denne filmen som personlig frigjørende. Carrie raser over de livsbetingelsene hun er gitt som jente i et samfunn med nådeløse spilleregler. Carrie har vært livsendrende på en måte, selv om jeg ikke nødvendigvis tenker på den hele tida.

Jeg skrev anmeldelsen av Stoner i affekt. Og i tida etter at jeg skrev den, ble jeg redd for at jeg hadde latt følelsene ta overhånd. Hadde jeg gitt boka en ærlig sjanse, eller hadde jeg bare avfeid den i forlengelse av min egen ideologiske overbevisning? Til Felski sa jeg at jeg hata den på grunn av portrettet av Williams kone, Edith, som jeg syns var flatt og stereotypisk, på grensen til det misogyne. Jeg ble på ingen måte hekta. I dag er jeg ikke så redd for følelsene lenger; affekt og tenkning eller analyse henger sammen. Jeg syns jeg tenker klarest når jeg leser eller ser filmer i affekt, når jeg er følelsesmessig stemt i lesningen. Det er da jeg skarpest klarer å skille klinten fra hveten. Mekanismene i fortellingen trer liksom tydeligere fram.

I flere leserorienterte teorier innen litteraturvitenskapen er den følelsesmessige reaksjonen på et verk en viktig inngang til analysen og vurderingen. I både Uses of Literature (2008) og Hooked skriver Felski om hvordan det også oppstår en slags følelsesmessig tilknytning til verket i lesningen. I Hooked beskriver hun det som en estetikk basert på relasjon og tilknytning, mens leserens og verkets autonomi settes til side (Felski, 2020). Videre skriver hun om hvordan det å bli grepet av et verk kan handle om attunement. Det kan forstås som noe i retning av hvordan man er stemt i møte med det, eller evner å stille seg inn på samme frekvens som verket eller boka.

Interaksjonen med et kunstverk er knyttet til mange ting og attunement tar inn over seg hvor man er i livet rent personlig, men også hva slags overbevisninger man preges av, hvor erfaren man er som leser eller seer, og hvordan man stiller seg i forhold til verket. Det at noen verk treffer så hardt, mens andre preller av, er kanskje et resultat av en slags perfekt storm. I Uses of Literature, beskriver også Felski fire interaksjonsmodi mellom tekst og leser. Interaksjonen kan være styrt av ønske om gjenkjennelse, fortryllelse, kunnskap og sjokk. Vi leser med ulike formål, enten de er uttalte eller ikke, og hvorvidt vi lar oss engasjere i verket handler om vi får oppfylt forventningene våre.

Da jeg ble truffet av Carrie var det mye som stemte, bokstavelig talt. Jeg så filmen på riktig tidspunkt, filmens følelsesstruktur ga gjenklang og en følelse av mulighet, eller overskridelse og opprør. Det er ikke så rent lite som overskrides her: fysiske lover, sosiale regler om følelsesmessig regulering, tabuer knytta til kropp og kjønn. Filmen sjokkerer og fortryller og lager nye forbindelser mellom ulike elementer. Særlig tre momenter ved filmen hekta meg fast: morsrelasjonen, avslutningsballet (eller prom) og hvordan mensen er en slags superkraft.

Mor og datter

Carrie er 17 år, og samtidig med at hun får sin første menstruasjon, finner hun også ut at hun har evnen til å flytte gjenstander med tankekraft. Forholdet mellom Carrie og hennes fanatisk kristne mor er etter alle solemerker dypt destruktivt. Carrie er sin mor fullstendig underlegen og forklaringen på hvorfor Carrie er så naiv og uskyldig ligger i morens hatefulle reir, hvor Carrie daglig kues og umyndiggjøres. Hun forblir i morens fangenskap hele sitt korte liv, selv om hun får en makt over moren rett før slutten. Morens dominans over Carrie gjør det fristende å avvise henne som en grusom tyrann, men bildet er ikke fullt så entydig.

For Carrie er det å bli voksen dypt traumatisk. I utgangspunktet er hun et utskudd i klassen og blir utsatt for grov mobbing av sine medelever. I dusjen etter en gymtime får Carrie mensen for første gang, og blir skrekkslagen. Carries redselsfulle skrik når hun oppdager blodet etablerer Carries sårbarhet og underfundighet, og er et av de absolutt beste øyeblikkene i filmen, mye på grunn av Sissy Spaceks rolletolkning. De færreste jenter i den alderen ville ha reagert med skrekk på å få mensen, men Carrie, som aldri har hørt om mensen før på grunn av sin konservative mor, reagerer med vantro og forferdelse. I desperasjon løper hun ut av dusjen og ber om hjelp fra sine medelever, men de har ingen sympati. I stedet for å hjelpe henne samler de seg i en mobb og jager henne tilbake i dusjen mens de kaster bind og tamponger på henne og roper: «Plug it up». En ikonisk og nådeløs mobbescene.

Når Carrie kommer hjem og forteller hva som har skjedd, møter moren henne med en hysterisk (kristenkonservativ) avsky og tvinger henne til å resitere Bibel-vers om kvinnens syndefulle vesen. Morens fordømmelse av datterens kropp er krass. Hun fornedrer henne og går aktivt inn for å gjøre kvinnekroppen til noe ekkelt og skittent, som når hun går tett inntil Carrie og sier: «After the blood comes the boys like sniffing dogs, grinning and slobbering and trying to find out where that smell comes from!”

I morens univers er kropp og sex dyrisk, skittent og syndig, noe hun prenter inn i datteren. Selv om morens kvasse replikker er ondsinnede, kan tøylingen av datteren også være et uttrykk for en overdreven beskyttelsestrang. Moren kjenner samfunnets mekanismer og ser hvordan Carrie vil bli møtt av de andre. Etter hvert får hun også rett i at Carries inntreden i voksenlivet vil ende i fordervelse. Morens reaksjon er ikke bare en avvisning av Carries «kvinnelighet», men hva det innebærer å være en kvinne i USA på midten av 1970-tallet. Morens galskap og klaustrofobisk avgrensede regime inne i huset kan også forstås som en kritikk av virkeligheten der ute. Hvilket av disse samfunnene er mest sprøe?

Morens fengsel begrenser Carries livsutfoldelse, men den kjønnsfascistiske ungdomskulturen styrt av trange kjønnsroller og et undertrykkende seleksjonssystem, innebærer også begrensninger. Datteren skiller seg i utgangspunktet ut fordi hun er annerledes; hun kler seg rart og framstår barnslig og naiv. Hennes utsatte posisjon vil neppe forbedres når hun blir en voksen kvinne med en kropp som også blir et begjærsobjekt. Morens tyranni skal riktignok ikke relativiseres for mye; Carries sosiale vanskeligheter er jo også skapt av henne. Men morens knusende kontroll og konservativisme er også en brutal reaksjon på et brutalt samfunn.

Jeg er en sucker for denne typen framstillinger av kvelende mor-datter-relasjoner, som i Hanekes (og Elfriede Jelineks) Pianolærerinnen eller Hanne Ørstaviks Like sant som jeg er virkelig (1999). En grunn er at uretten Carrie utsettes for er så urimelig, og begjæret etter hevn, også for seeren, blir så påtrengende. Men kanskje også fordi det er gjenkjennelig, som Felski er inne på. Maktforholdet mellom barn og foreldre settes i relieff. Både som mor og datter, er jeg selv hele tiden i forhandlinger om denne balansen.

Vigdis Hjorth, en av forfatterne som har tematisert denne relasjonen til gangs, deltok i fjor i en samtale med psykolog Sissel Gran om temaet, under overskriften Hva er det med forholdet til mor?. Der sa hun blant annet at «alle mennesker er ambivalente til noen de er så avhengige av som ens mor». Uavhengig av hva slags mor man har, er det en relasjon mange kjemper med hele livet. Sårbarheten i relasjonen; mor som omnipotent kjærlighetsforvalter overfor det maktesløse spedbarnet, er til å rase over når det ikke forvaltes godt. Sissel Gran sa senere i samtalen at «å forsone seg med mors tilkortkommenheter er et frigjøringsprosjekt».

Tilkortkommenhetene til Carries mor er overveldende mange, og i Carrie skjer ingen forsoning. Morens maktovergrep blir framstilt uten subtilitet, tonaliteten eller stemningen er hysterisk insisterende, på grensen til det parodiske. Tendenser i forelder-barn-rollen som finnes i det virkelige livet blir lyssatt i neonfarger. Men morens makt og undertrykkelse er ikke bare ondsinnet, selv om hun framstår som en heks i filmen. Og kanskje er det nettopp denne ambivalensen – makten i det å bestemme hva som er best for sitt barn, tematiseringen av når beskyttelsestrangen blir destruktiv – som vekker både sinne og fortolkningstrang hos meg.

Prom: Blod, begjær og Tommy

Menstruasjonen bringer med seg oppvåkning og handlekraft for Carrie. Handlekraft fordi hun fysisk kan forhindre moren i å mishandle henne videre, men også oppvåkning fordi hun omtrent på samme tid retter sitt seksuelle begjær mot et objekt, nemlig Tommy.

Etter episoden i dusjen blir jentene i klassen straffet av gymlæreren, Miss Collins. Den ivrigste mobberen, Chris, gjør motstand mot den straffen de blir pålagt og for dette mottar hun en ørefik. Chris blir rasende og iverksetter en hevnaksjon mot Carrie. Ei av de andre populære jentene, Sue, har imidlertid dårlig samvittighet og overtaler sin egen kjæreste, Tommy, til å invitere Carrie med på prom.

Tommy spør Carrie om hun vil bli med på prom, og da sier hun først nei, men til slutt lar hun seg overtale. Selv om hun ender med å si ja, tviler hun, og i bilen rett før de skal gå inn vurderer hun å droppe det. Hun har altså flere muligheter til å trekke seg, og når hun fortsatt tar forbehold og vegrer seg, er hun trygg. Men idet hun omsider blir med Tommy inn og endelig senker skuldrene, raser alt sammen. Tommy og Carrie danser og kysser, og for Carrie er dette hennes første romantiske og erotiske erfaring med en gutt. Carrie har en flott kveld, og Carrie og Tommy blir også valgt som ballets dronning og konge, men det er egentlig Chris og Billy som står bak valgresultatet for å få Carrie opp på scenen. Når Carrie står der oppe, blir vi vitne til den kanskje mest ikoniske scenen fra filmen, som også er avbildet på filmplakaten: Carrie som får en bøtte med griseblod over hodet.

I filmen bygges det nesten latterlig lenge opp til dette momentet. Sue oppdager at Chris og Billy konspirerer under scenen, og kameraet veksler mellom klipp av en lykkelig Carrie, til Sue som forstår hva som skal skje og til de to under scenen. Når Carrie får blodet i hodet, får seeren utløp for en oppdemmet forventning. Tagningen av Carrie dekket av det tjukke og slimete griseblodet og Sissy Spaceks himmelfalne ansiktsuttrykk, er skjellsettende, og underbygges av stillheten som oppstår. Mens blodet renner er det ingen filmmusikk eller diegetisk lyd, vi ser bare Tommy rope lydløst ut i rommet. Det eneste vi etter hvert hører er bøtta som treffer hodet hans, noe han dør av. Slik starter Carries ødeleggelse.

I dette øyeblikket innser Carrie at hun aldri vil bli akseptert, verken på skolen, eller i samfunnet. Ekkoet av morens replikk tidligere på kvelden, «They’re all gonna laugh at you», går i loop i bakgrunnen mens Carries raseri bygges opp og utraderer den vevre Carrie vi har blitt kjent med i løpet av filmen. Blikket hennes får en intens, demonisk glød og hun stenger dørene til gymsalen for deretter å nådeløst henrette store deler av årskullet. Hun blir en slags djevel, eller en Shiva-skikkelse; en naturkatastrofe.

Det at Chris og Billy bruker blod for å ydmyke henne viser tilbake til dusjscenen og Carries første møte med mensen. Blodet ødelegger kjolen hennes og skitner henne til helt konkret. Men det at hun får en bøtte med blod over seg, griseblodet som alluderer til menstruasjonsblodet, har også symbolske implikasjoner. Når hun får blodet over seg påminnes både vi og medelevene om hennes barnslige, mangelfulle forståelse av sin egen kropp, men også tabuet som mensen er. Det skammelige ved menstruasjonen smøres bokstavelig talt utover henne og Carrie blir der og da personifikasjonen av den tabubelagte kvinnelige seksualiteten.

Alle hennes anstrengelser blir gjort til skamme idet hun får bøtta med blod over seg. Både på grunn av det opplagt pinlige med å skitne seg til når man har villet pynte seg, men også fordi blodet, som en påminnelse om menstruasjonen, representerer seksualiteten. Scenen på prom er bare en understrekning av en tilsmussing som allerede har skjedd. Det å pynte seg er en maskering av den rene, bakenforliggende seksualdriften, men når blodet faller ned i hodet på Carrie blottlegges spillet rundt prom som «rent» liv, drift eller parringsdans, om man vil. Blodet avkler og tilsmusser kulturens eufemismer.

Raseriet til Carrie etter denne ydmykelsen smitter. Igjen er det kanskje en form for gjenkjennelse som virker i meg? Ydmykelse er til å ta og føle på. Hva er verre enn å bli avslørt som overivrig, lettlurt, en som har latt seg rive med og lagt tid og anstrengelse inn i å bli fin, for så å bli latterliggjort? Ingenting er mer sårbart enn det. Og i tenårene er det lite som er viktigere enn å opprettholde balansen mellom å utstråle passe grad av avmålthet og iver.

Det er noe uutholdelig sårbart i kontrasten mellom Carries uskyld og omgivelsenes råhet. Også de som er på «hennes lag», er mer livserfarne og herdet. Mens hun er fortsatt vidåpen overfor verden. Når hun for eksempel blir invitert med på ballet av Tommy, og omsider aksepterer invitasjonen hans, har hun en forventning om at de prosessene som er satt i gang, kan fullbyrdes; hun vil tas imot, bekreftes og anerkjennes. Når hun først senker garden, er hun tillitsfull og har en forhåpning om at hun gjennom Tommys øyne og berøring vil kunne skape seg selv som menneske. Men når hun får bøtta med blod over hodet og dummes ut foran hele skolen, gjøres hennes forhåpninger til skamme. Det viser seg at det ikke er gjennom den andres blikk eller på noen annens nåde at hun skal bli fri, det er gjennom sin egen kreative destruktivitet.

Mensen som superkraft

En av de tingene som gjorde Carrie interessant for meg er at menstruasjonen er en katalysator for plottet. Filmen er basert på Stephen Kings debutroman med samme navn fra 1974, og det at King valgte å la menstruasjonen være primus motor for Carries utvikling, er både morsomt og må ha vært ganske nyskapende på film i 1976. Tabuer virker ofte forlokkende på kunstnere, men akkurat menstruasjon som tabu har også en lav status som tabu. Men King tok tak i dette lavstatus-tabuet og brukte det for å gi, slik jeg forstår det, Carrie agens.

Jeg hørte nylig en podcast med Alisa Vitti, en slags mensenprofet som har skrevet bøker og blant annet underviser om hvordan kvinner burde legge opp livet etter menstruasjonssyklusen. En av de tingene hun sa var at østrogen er et hormon som gjør oss mer omgjengelige og imøtekommende. Under eggløsning er vi høye på østrogen, vi er medgjørlige, fulle av pågangsmot, sexlysten er på topp, og alt glir lett. På grunn av det lave østrogennivået under menstruasjonen, mente hun at store avgjørelser burde tas når man blør.

Da jeg hørte det, tenkte jeg på Carrie. Hun tar noen store avgjørelser mens hun blør, må man kunne si. Og samtidig som hun erfarer den viktigste av kvinnekroppens livsbetingelser, oppdager hun at hun har overnaturlige evner og kan manipulere verden rundt seg. Når moren får vite om evnene sier hun: «You’ve got Satan’s power.» Hvorpå Carrie svarer: «It has nothing to do with Satan, mama. It’s me. Me.»

Hun er i forhandling om fortolkningen av sin egen kropp. Morens insistering på at den er satans verk er en fortolkning hun først kan kjempe imot etter at hun selv har blitt kvinne. Det er når Carrie får mensen at hun blir den hun skal bli, slipper til raseriet (som Alisa Vitti anbefaler), og former verden i sitt bilde. Menstruasjonen blir en destruktiv superkraft. Kreftene gir henne mulighet til å hevne seg, rette opp uretten hun blir utsatt for.

At menstruasjonen ble koblet til Carries handlekraft på denne måten er noe av det som jeg opplevde som overskridende da jeg så filmen for første gang. Kanskje var det også gjenkjennelig hvordan det å bli voksen innebar ydmykelser i større og mindre grad, skam over alle mulige sider ved ens egen kropp, og dermed dypt befriende når Carries respons på disse ydmykelsene er raseri og hevn. Jeg hadde noe av den samme opplevelsen da jeg leste SCUM Manifesto (1967)av Valerie Solanas, som jeg først og fremst leste som et stort fuck you til konformitet som sådan, regimer vi underlegger oss for å tekkes og tilfredsstille andre, og selvfølgelig patriarkatet. Innholdsmessig er det på mange måter altfor drøyt, og må leses humoristisk, f.eks. når hun skriver: «Mannen er en omvendt Midas, alt han tar i blir til dritt». Men forstått som et opprørsskrift er det befriende, og stiller spørsmålet om hvem vi kan bli når alle historiske og sosiale begrensninger er brutt?

Noe av det samme gjør Carrie. Carries transformasjon sprenger grensene for sin egen identitet, men også for hva det vil si å være kvinne og menneske. Fra å være en naiv pike, endrer hun seg i løpet filmen til å bli kvinne, dyr, demon eller en naturkraft. Carries utvikling kan leses som en radikal transformasjon, hun er et kaossystem, og når hun slipper begjæret fri, begjæret som igangsettes av hennes første dramatiske møte med mensen, endres hennes væren og begrenser seg ikke lenger til entiteten kvinne eller jente. Når begjæret ikke blir møtt eller tatt imot, når hun blir latterliggjort og avvist, raser hun mot verden, brenner den ned. Hun blir en naturkatastrofe. Carrie formulerer et sinne mot en verden som på ulike måter begrenser hennes livsutfoldelse, og opplevelsen av å være fastspikra i et rigid system var noe jeg hadde behov for å opponere mot. Jeg tror jeg hadde hatt godt av å bli mer sint da jeg var yngre, og gjennom Carrie og SCUM fikk jeg et utløp for mitt eget raseri.

Hekta på Carrie

Menstruasjonen i Carrie er koblet sammen med begjær, både det seksuelle, men også begjær som en type livskraft, og knyttes til noe potent i stedet for noe skamfullt. Riktignok suges Carries hus med henne og moren ned i et slags synkehull på slutten av filmen, så det blir vel å trekke det langt å påstå at Carries menstruasjonsinduserte krefter utelukkende representerer noe positivt. Carrie som naturkatastrofe må til syvende og sist utslettes. Men Carrie er et uskyldig offer, det hun blir utsatt for er brutalt og noe hun selv ikke rår over. Sympatien ligger hos Carrie.

Selv om hun utsletter store deler av forstaden hun bor i, er hennes harme av det rettferdige slaget. I tillegg raserer hun også et råttent samfunn der de svakeste blir hakka på og der status er avhengig av seksuell kapital, der mennesker begrenses til roller og henvises til trange identiteter. Hennes rasering av omgivelsene er et nådeløst opprør, som et spedbarns uregulerte skrik. Hun er et liv i smerte, og etter bøtta med blodet, har hun ikke lenger noe å tape. Og som i andre ungdomsopprør, raserer hun fordi hun ikke har noe valg, hennes ødeleggelse er et ønske om frigjøring fra en verden hun ikke holder ut.

Kanskje er det det at Carrie eksplisitt og spesifikt tar tak i ei ung jentes situasjon, med alt hva det innebærer av kropp og sårbarhet, og gjør historien til horror, som gjør at det funker for meg. Og at jeg med Carrie for første gang så en film der alvoret i det å være jente, menstruerende og hormonell ikke ble bagatellisert bort, men gitt en innpakning som gjenspeilte hvordan tilværelsen som tenåringsjente også kunne være dypt fortvilende.

Jeg skriver denne teksten i affekt, ikke i et Carrie-lignende raseri, men jeg er liksom oppjaga, preget av en følelse av nødvendighet. Kanskje er alle av Felskis fire interaksjonsmodi i spill med Carrie. Sjokket og fortryllelsen er også virksomme. Men det som virkelig engasjerer meg, som gjør filmen viktig og treffer, tror jeg er elementene av gjenkjennelse, ikke i konkrete hendelser, men i en slags frustrasjon over mine livsbetingelser.

Mitt ungdomsopprør foregikk i det skjulte, jeg var kanskje for feig til å la det stå til, og da jeg skjønte at jeg også ville være i synlig opposisjon, følte jeg meg for gammel. Jeg fulgte for mange regler, stolte for mye på andres vurderinger, og følte meg aldri smart, sterk eller selvstendig og fri nok. Jeg brukte for lang tid på å heve stemmen, kanskje jeg hadde brølt høyere hvis jeg hadde fått ei bøtte med blod i hodet. Carries raseri føles sant og viktig, og en frekvens jeg med letthet stiller meg inn på.

Å skrive om verket er en erkjennende prosess. Med denne teksten har jeg skrevet meg inn i Carrie, jeg ser, leser og skriver for kunnskap, for sjokk og fortryllelse. Alle disse modusene er i spill, og likevel tror jeg det er gjenklangen som får det til å brenne.