Seksten tanker om Céline Sciammas Lille mamma

I spalten Forfattere skriver filmkritikk har vi invitert et utvalg forfattere til å skrive om film i en fri, essayistisk form på Montages. Redaktør Roskva Koritzinsky leder prosjektet. Artikkelserien Forfattere skriver filmkritikk er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».

*

 

Står på tå hev

Nå er vi nesten like gamle

Vi befinner oss midt mellom blomster og blod

Var du en olding på ferie i min barndom

plukket og beholdt jeg deg   

       Utdrag fra diktet «Aner», Kate Næss, Blindgjengere (1969).

*

1.

Da moren min var barn, spilte hun i en TV-serie. På besøk hos mormoren min hendte det at jeg fikk se på de gamle opptakene. Ritualet – å åpne skuffen under benken, finne fram den store, svarte kasetten og stikke den inn i VHS-spilleren – startet så tidlig og skjedde så mange ganger at jeg ikke kan huske noen første-gang, ikke noe åpenbarende øyeblikk idet et lite barn kom til syne på skjermen og jeg hørte lyden av stemmen hennes og skjønte at dette var moren min. Først og fremst var jeg stolt – hun hadde vært på TV! – men jeg kan ikke huske at jeg grunnet over alderen hennes. For barnet er ikke det å være barn nødvendigvis så gåtefullt; den tilværelsen, med reglene, rutinene og livsfølelsen det innebar, var alt jeg kjente. Da framsto det som mer vesentlig at de voksne var blitt voksne og at jeg en gang skulle bli som dem. Jeg lengtet etter å bli eldre.

2.

Jeg trodde lenge at den livsfølelsen jeg hadde som liten var noe jeg kom til å vokse fra. Senere trodde jeg at det var mulig å tenke eller forstå meg ut av den, men det mislyktes. Barndommen lever i den voksne kroppen og krever oppmerksomhet gjennom den. Den er somatisk. Den går ikke over av seg selv. Det har en pris å forholde seg til den som om den gjør det.

3.

Lille mamma viser at det også inni den voksne moren lever et barn som lengter etter noe hun ikke har fått. Hva skjer når hennes egen unge er den som må og vil gi det til henne?

4.

Ideen i Lille mamma er tilsynelatende enkel: Barnet møter sin egen mor som barn. Nå er de jevnaldrende, nå kan de nærme seg hverandre på en ny og annerledes måte. Hovedpersonen, åtte år gamle Nelly, har mistet bestemoren sin. Hun, moren og faren rydder ut av værelset på sykehjemmet. Deretter reiser de ut til bestemorens hus som har stått tomt en stund, det samme huset som Marion, Nellys mamma, vokste opp i. Marion virker lukket og trist, kanskje mildt deprimert, og stemningen mellom henne og ektemannen er anspent; ved tapet av moren blir sorgen hun allerede bærer på mer påtrengende, virker det som, og en latent sårethet over ektemannen som ikke husker historiene hun har fortalt ham fra sin egen barndom, pipler fram. Nelly tar morens parti når hun senere irettesetter faren på tomannshånd: Det er ikke det at han glemmer det han blir fortalt, men at han i utgangspunktet ikke hører etter.

Men Nelly hører etter. Hun har spisse ører, som alle barn som vet at foreldrene kan gli fra dem, at det gjelder å holde dem fast, om ikke annet så i oppmerksomheten. Hun mater moren med chips og brus, spør henne ut om trehytta hun bygget i skogen som barn, om operasjonen hun hadde som liten. Hun vil at moren skal fortelle alt sammen igjen, en gang til. Sammen blar mor og datter i de gamle kladdebøkene fra Marions barndom. Nelly spør og kommenterer, og moren er ikke direkte avvisende, hun har noe vagt kjærlig ved seg, men virker mest av alt frakoblet. Som at hun setter pris på datterens oppmerksomhet og nysgjerrighet, men likevel ikke kan få det hun lengter etter der (noen som holder henne?), og derfor ikke kan være helt til stede med datteren.

Morgenen etter, når Nelly våkner, har moren forsvunnet. Faren forklarer at de har blitt enige om at det er best at han og Nelly gjør resten av oppryddingen alene. Ikke lenge etter at moren har reist, møter Nelly en jevnaldrende jente ute i skogen. Jenta ser nesten (men bare nesten) til forveksling ut som henne selv. Hun heter Marion, og snart forstår Nelly at det er hennes egen mor – den jenta hun var som åtteåring – hun har fått kontakt med.

5.

Jentene begynner å være sammen om ettermiddagene. De lager pannekaker, leker sammen og drar på overnattingsbesøk. De spiller ut forestilte filmscener fra de voksnes verden, om kjærlighet, løgn og begjær. Ellers er samtalene mellom dem fåmælte. Nelly ser og ser og ser på Marion, det er nesten som hun gaper mot henne. Marion har et mykere, men også tristere drag over ansiktet. Hun bor alene med den syke moren sin, og er selv syk, hun skal snart opereres. Hun har, allerede som åtteåring, noe tungt og voksent over seg. Eller er det jeg som betrakter henne som tillegger henne dette?

6.

Barnet som møter sin egen mor som barn. Det kunne ha vært en bisetning i en roman, en tanke i en rekke av tanker, men her får den konsekvenser, den bærer hele verket. Det er kanskje dette filmens nesten uforståelig sterke energi springer ut av, at det ikke lesses på med visuelle virkemidler eller assosiative krumspring for å utvide universet og dermed fjerne potensialet for å synke nedover og nedover i dette ene enkle, men uendelig dype bildet. Vi får holde noe lite i hånda, det er ikke større enn noen centimeter og veier nesten ingenting, men det viser seg at det lever, det er en fuglunge.

7.

Det er en avgrunn mellom det komplekse og det kompliserte, for å parafrasere en replikk fra en annen ikke så hyggelig film om mødre og døtre.

8.

Dragningen mot å skape uorden i rollene for å komme nærmere noe sant, noe levende. Det er en fantasi som kan dukke opp i alle relasjoner der det finnes en avstand (å ville se kjæresten sin fra en barndomsvenns perspektiv, å være vennenes elsker for en kort stund, å ville vite hvordan læreren har det hjemme). Også barnet fantaserer og drømmer fram sine foreldre: det forestiller seg hvem de var før man selv ble født, det ligger våkent og lytter til det de snakker om med fremmede etter at man har lagt seg.

Det er allikevel en mer alvorlig lek jeg ser i skyggene av Lille mamma, det er noe grunnleggende på spill her, det handler kanskje om overlevelse. Barnet trenger sine voksne helt og holdent. Det er denne som tegner opp grensene og reglene, som gir forklaringene og skaper sammenhengene, men kanskje viktigere, som gjennom kroppspråk, blikk, nærvær, gjennom sin væremåte er med på å formgi en følelse i barnet av hva dette livet er, hva andre mennesker er, hva hun selv er.

Det er deres kjærlighet og oppmerksomhet hun trenger for å kjenne at verden er et blivende sted, slik at hun gradvis kan bli trygg på at hun selv – kroppen, følelsene hennes – også er et blivende sted, at det går an å leve her.

9.

Umiddelbart etter å ha sett Lille mamma for første gang, tenkte jeg at filmen er laget på barndommens premisser. Altså, at vi får bli barn en liten stund, så lenge filmen varer. Etter at den hadde fått virke i meg noen timer, kjentes det ut som det var det voksne barnet den henvender seg til. At den krever den erfaringen det er å ha stått på begge sider, for å virke. Barnet i filmen er rettet mot moren sin, vil forstå henne, vil kjenne henne, for hun tror at løsningen på hennes egen ensomhet finnes der. For henne er moren gåten som alt kretser rundt, kilden hun springer ut av og må vende tilbake til for å drikke. Men for meg, tilskueren, er det hun, Nelly, jeg er mest oppmerksom på. Svaret på min ensomhet ligger ikke hos foreldrene mine lenger, det ligger hos meg selv, hos den jeg var som barn. Derfor ser jeg på barnet.

10.

Men hvem skal se på moren og barnet som lever i henne? Noen må jo gjøre det, hun kan ikke være alene der inne i den fastfrosne tiden, i kroppen, det hjelper ingen. Men jeg kunne ønske at det ikke var barnet hennes som var fergemannen.

11.

Når jeg ser på Nelly, tenker jeg på en setning av Joni Mitchell: I love you when I forget about me. Må barnet i Lille mamma glemme seg selv for å komme nærmere moren sin? På sett og vis. Ved å gjøre moren til et barn, gjør hun i en forstand også seg selv til en voksen, eller nei, men hun må fravike det datter-aktige, det krevende, trengende. Hun må gå inn i det jevnbyrdige, for å gi moren sin det hun trenger, og først da får hun også det hun selv trenger. Og dermed har hun ikke fått det. Hun har måttet gi det til seg selv, med de midlene hun har til rådighet.

12.

Det er en viktig innsikt for den som holder på å modnes: Foreldrene mine er ikke noe vesensforskjellig fra meg, vi er alle mennesker. I foreldrene mine bor det også barn. Men hva med barnet som har levd med denne fornemmelsen, i denne virkeligheten, som et utgangspunkt? Som har måttet tre ut av rollen som barn nærmest fra begynnelsen av, i betydningen: være spissøret og oppmerksom på de voksnes behov, gjemme vekk følelsene sine, i bytte mot noe som, om ikke annet, ligner på omsorg.

13.

Nettopp derfor skaper Lille mamma en dobbel følelse i meg. Jo, det er noe vakkert og gjenkjennelig i ønsket om å bryte ut av fasader, roller og forventninger, for oppriktighet og nærhet kan vinnes gjennom det. Det føles forløsende når den voksne moren og Nelly gjenforenes i filmens siste scene og vi ser hvordan morens forknytte ansikt brytes opp av et strålende smil når datteren kaller henne ved fornavn, som om hun sier: Kjære mamma, jeg vet hvem du er bakenfor rollen, masken, jeg kjenner deg.

Det har oppstått en ny intimitet mellom dem. Det må være godt for Marion, som nettopp har mistet sin egen mamma og er i sorg. Man kan oppleve denne scenen som fortrøstningsfull, som en befrielse der avstanden som opprettholdes av rollene, brytes. Det er det Nelly føler på, tror jeg. En lettelse. For det er dette hun kan få, og barnet tar det det kan få. Men den voksne tilskueren inviteres til å se med dobbelt blikk, til å se også det smertefulle i at nærheten først kan oppstå når barnet fritar moren fra hennes mors-rolle (og dermed gir avkall på sin datterrolle). Filmen avklarer ikke følelsene for oss. Den viser bare fram opplevelsen og mekanismene bak.

14.

Fordi den voksne morens vanskeligheter ikke kommer til uttrykk gjennom forakt eller direkte avvisning av datteren – hun er ikke noen grenseoverskridende skikkelse à la moren i Høstsonaten, ødelagt av sine egne sår – men mer som en fjernhet, er det lett å snakke om filmen som varm og forsonende. Likevel er det tydelig at Marions fjernhet har vært der lenge før vi blir invitert inn i fortellingen. Nelly vil leke med barnemammaen sin ikke bare for å få nærhet, forstå mer, men også for å få bukt med en usikkerhet og skyldfølelse. Hun spør barne-Marion, og gjennom det også den voksne moren sin, om det er hennes skyld at hun er så trist: Det virker ofte som om du ikke har lyst til å være her. Og Marion kan avkrefte Nellys mistanke: Det er ikke hennes feil, det er ikke Nelly som har funnet på hennes sorg.

Nelly har lagt ut på en reise for å stille et spørsmål som hun ikke kan stille den voksne, kanskje, fordi hun frykter svaret: Er det min feil? Nei, sier barne-Marion. Eller er det Nelly som sier det til seg selv, som stryker seg over håret og føler det som at det er morens hånd.

15.

Lille mamma viser hvordan barndommen først og fremst er en langsom, stille tilværelse. Den skildrer det litt ensomme barnets uspektakulære hverdag, der kjedsomhet og fantasi, ufrihet og overskridelse er viklet inn i hverandre. Tiden forsvinner mens man leker i en trehytte, samtidig som den søndagsaktige stillheten der lyden av en klokke som tikker, kulden i rommet når man våkner og er nødt til å stå opp, våte sokker i skoene, liksom hele tiden venter på en utenfor fantasiens grense. Man er oppslukt av hytta man bygger, men man kjenner samtidig at fingrene som holder hammeren er iskalde. Den voksne glemmer dette når hun mimrer om barndommen, glemmer at hun ikke var oppslukt, men at de fysiske realitene var forstyrrelser som det hele tiden krevdes et arbeid å fortrenge.

16.

Er dette fantasi eller virkelighet? Møtes de to barna «på ordentlig» eller utspiller alt seg inni Nellys hode? Cèline Sciamma bryr seg ikke om disse grensene, fordi de kanskje ikke finnes. Lille mamma viser hvordan det fantastiske egentlig finner sted innenfor noen gulbeige vegger og under litt vissent løv, men med det sier den også det motsatte, at det under det visne løvet og mellom de gulbeige veggene hele tiden ligger et annet liv og dirrer. Hvor kort veien potensielt er, i menneskesinnet, i verden, for å tre inn i noe annet. På godt og vondt, fordi man vil eller fordi man er nødt. Hvor lite som skal til for å få en erfaring.

*