Denne artikkelserien er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».
*
I kjølvannet av Montages’ 10-årsjubileum i 2019, har vi i redaksjonen reflektert litt ekstra over status quo for norsk filmkritikk. Dette har også innebåret å se oss selv i speilet: Hva savner vi? Hva får vi til på Montages? Hva kan vi gjøre bedre? Enkelte av ideene som har kommet til overflaten i samtalene våre, har resultert i prosjektet «Forfattere skriver filmkritikk».
I norske aviser er det i 2020 fortsatt overveiende mye lettbent forbrukerjournalistikk som presenteres som filmkritikk, mens tidsskrifter – slik som Montages – gjerne har satset på filmfaglige perspektiver. I herværende publikasjon gjelder det ikke minst i spalten Analysen, der norske kinofilmer analyseres av filmvitere – noe vi mener er riktig og nødvendig. Samtidig finnes det en type tekster vi ønsker oss mer av, nemlig den mer sjangerutforskende filmkritikken – friere, essayistiske tekster der diskusjonen av filmen (eller filmene) kan utspille seg i en utforskende form.
I tillegg til at den skal formidle filmfaglig kompetanse og kunnskap, er vi opptatt av filmkritikken som et selvstendig kunstuttrykk. Den ypperste kritikken finner vi i tekster vi ønsker å vende tilbake til som leser, ikke bare fordi filmene som diskuteres interesserer oss, men fordi tekstene i seg selv innehar den egenarten og energien som kjennetegner alle interessante kunstverk.
Montages har tro på at det fortsatt går an å stake ut nye retninger i norsk filmkritikk. Med dette prosjektet ønsker vi å bygge en bro mellom skjønnlitterære norske forfattere og filmkritikk-sjangeren.
I månedene fremover vil vi publisere tekster fra et utvalg forfattere som er invitert til å skrive om film i en fri, essayistisk form på Montages – noen tekster vil slekte på kritikk, andre legge seg tettere opp mot tekstanalyse, atter andre være vanskelige å kategorisere. Forfatter Roskva Koritzinsky, som i februar 2020 kom inn i redaksjonen som en av tre redaktører i Montages, leder prosjektet – i tillegg til å bidra med egne tekster.
Internasjonalt finnes det lange tradisjoner for den såkalte kunstnerkritikeren, og i Norge finnes det flere eksempler på forfattere som også skriver litteraturkritikk. Sjeldnere er det at veggen mellom de ulike kunstuttrykkene brytes og at man «blander seg» i hverandres saker. (Forfatter Erlend Loe bidrar riktignok med filmanmeldelser i Aftenposten, men har også mellomfag i filmvitenskap og skriver selv manus til film.)
Poenget med denne nye artikkelserien er ikke at forfatterne skal «vise kritikerne hvordan det egentlig skal gjøres», men å bidra til åpne samtaler om filmkunsten og dens forbindelse til livene våre. Ikke bare tror vi at det kan resultere i en serie gode tekster om film, vi håper også at prosjektet kan inspirere til en videre utforskning av filmkritikken som litterær sjanger. Det vil være opp til den enkelte forfatter om hun eller han ønsker å ta utgangspunkt i en eller flere filmer, et bilde eller en enkeltscene fra en regissørs kunstnerskap.
Seriens første artikkel er Roskva Koritzinksys tekst om samarbeidet mellom de ungarske filmskaperne Béla Tarr og Ágnes Hranitzky og forfatteren László Krasznahorkai, med filmene Sátántangó (1994) og Werckmeister harmóniák (2000) i fokus.