I spalten Forfattere skriver filmkritikk inviterer vi forfattere til å skrive om film i en fri, essayistisk form på Montages. Roskva Koritzinsky startet prosjektet, som nå ledes av redaktør Hedda Robertsen.
*
I Claude Chabrols La cérémonie er det som om karakterene er fanget i sine samfunnsklasser, men vanskeligere er det å skille hvem som er skyldig og hvem som er offer.
Det er alltid stille før stormen i filmene til den franske regissøren Claude Chabrol. Vi blir presentert for en fornøyelig og fredelig tilværelse som raskt slår oss som litt for fornøyelig og fredelig. Det er noe med måten karakterene beveger seg rundt i hjemmene sine eller de pittoreske omgivelsene på, måten sollyset treffer ansiktene deres, de kaster blikk over skuldrene eller serverer hverandre en kopp varm sjokolade. Ikke minst i måten de henvender seg til hverandre på. Det er ofte høflig eller elskverdig, men alltid med en viss avstand – selv om høflighet og elskverdighet kanskje avhenger av en viss avstand – og regissøren behandler karakterene på samme måte.
På et tidspunkt får man inntrykk av at han har sneket seg innpå dem. At man har gått fra å observere karakterene til å spionere på dem, og at det er noe ubehagelig der. Noe skurrer. Det man tidligere syntes var vakkert og tiltrekkende begynner nå å fremstå litt sykelig, perverst eller voldelig. Det ender som regel alltid i et blodig søl.
Dersom jeg må velge vil jeg anse filmen fra 1995, La cérémonie («Seremonien»), som min favoritt fra Chabrols katalog. Heldigvis trenger jeg ikke å velge. I motsetning til musikken, er film noe jeg alltid har forholdt meg ganske spontant til. Jeg føler ingen forpliktelse til å følge med eller følge opp. Jeg lar titler og navn komme til meg, uavhengig av trender, årstall eller såkalte aktualitetsknagger. Når det først kommer til meg, kan jeg riktignok sluke filmene til en regissør på en uke, før det kan gå måneder før jeg ser på noe spesielt. Filmene til Chabrol har jeg derimot kommet tilbake til og oppsøkt flere ganger. Det er noe med ubehaget jeg sitter igjen med som jeg ikke klarer forsone meg med.
Slik jeg ser det kunne tittelen La cérémonie – «Seremonien» – oppsummert hele kunstnerskapet hans. Ikke bare fordi det nesten er noe seremonielt med måten han filmer på. Han er en estetiker og formen er høystemt og rigid, men djevelen ligger i detaljene, i små gester, bevegelser og blikk, ikke minst objekter som omringer og utgjør karakterenes – og regissøren selv – sine indre liv. Det ligger også en spenning i seremoniene. De får oss til å dandere, posere og følger fastsatte forestillinger om slik det alltid har vært eller slik det bør være. Men i dette kjølige og nesten livløse så ligger det samtidig en frykt for at noe galt skal skje, at noe menneskelig og impulsivt skal ødelegge alt sammen.
Seremoniene gir oss en identitet og betydning for omverdenen. De viser hvem vi er antatt å være, hvem vi prøver å være og også hvem vi bør være. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu sa at ritualene «innstifter» en identitet: «Det er å tilkjennegi for en person hva vedkommende er, og å tilkjennegi for denne at han eller hun bør oppføre seg deretter». Gjennom ritualene trekker man opp en linje som man skal trå over, en grense man skal overskride, for å deretter «bli den man er»: «Det er formelen som ligger under den magiske kraften i alle disse innstiftende handlingene. Essensen som tildeles gjennom nominasjon, gjennom innsettelse, er i ordets virkelige betydning et fatum». Derfor avslører også seremoniene vår sosiale klassetilhørighet og -identitet. Vi lar oss blende av skjønnheten i dem, men det er enda viktigere å undersøke selve linjen, skriver Bourdieu: det som skiller innenfor og utenfor.
Det er som om filmen La cérémonie forsøker å undersøke denne linjen, for hele spenningen i filmen finnes i de ulike samfunnsklassene. Filmen er basert på den britiske romanen A Judgement in Stone av Ruth Rendell, som igjen er inspirert av den såkalte Sœurs Papin-saken fra 1933, hvor to søstre og hushjelper drepte den borgerlige familien de var ansatt hos. Saken ble senere omtalt som et drap på borgerskapet, og La cérémonie ble omtalt som en film om klassekamp. Men føres det egentlig noen kamp her? Det virker heller som om Chabrol har som mål å eksponere ulikhetene. Legge ulikhetene fremfor øynene våre og vise hvordan karakterene er fanget i dem.
*
Allerede i åpningsscenen blir vi presentert for et møte mellom to verdener, da Madame Lelièvre (Jacqueline Bisset) treffer Sophie Bonhomme (Sandrine Bonnaire) på en kafé. Hun henvender seg til Sophie som Mademoiselle, og insisterer på å bestille en kopp te til henne, selv om Sophie først takker høflig nei. Madame Lelièvre forteller at hun eier et galleri, og at det er vanskelig å sjonglere mellom jobben og hjemmet, og at det er derfor hun nå leter etter en hushjelp. Vi forstår at det er snakk om et slags jobbintervju. Så insisterer hun på at huset er stort og jobben omfattende, mens Sophie insisterer på at det ikke er et problem for henne. Etter at de har blitt enige om en lønn for arbeidet, drar Madame Lelèvre tilbake til det store huset på en landsby i Bretagne.
I neste scene sitter hun foran den nylig installerte tv-en i stuen sammen med familien, som på mange måter er en moderne familie. Begge foreldrene deltar i arbeidslivet og har hver sine barn fra tidligere forhold. Chabrol skal ha svart spøkefullt på kommentaren om at dette er en marxistisk film. Samtidig skal han ha uttalt at han ville vise filleproletariatets eksistens for datidens venstreintellektuelle som tenkte at klassekampen var ferdig etter at Berlinmuren falt. Det er interessant i scenen hvor familien Lelièvre snakker om Sophie, for det oppstår en utfordring som skal prege samtalene deres gjennomgående i filmen, nemlig spørsmålet om hvordan de skal omtale henne.
Ifølge 20-åringen Melinda (Virginie Ledoyen) er det utdatert og nedsettende å kalle henne for det franske ordet for hushjelp, bonne, som direkte oversatt betyr det «god» bøyd i feminin form, men som tidligere var brukt for tjenestepike. Familien leter etter andre betegnelser som er mindre nedsettende og ladede, men de ender ikke opp noe sted. Det er som om språket ikke har utviklet seg i takt med tiden, eller er det egentlig noen forskjell? Er det ikke bonne Sophie er ansatt til å være? Kan man fjerne det nedsettende i jobben dersom man fjerner den nedsettende betegnelsen?
Det som er annerledes slår oss som rart. Akkurat som med det engelske strange, er étrange både fremmed og merkelig. Når familien snakker om Sophie forteller de at hun er flittig, god til å lage mat, flink til å rydde, men hun er litt bizarre. Det er bare noe fremmed over Sophie og måten hun svarer med korte og nesten innbitte setninger. Man forstår seg ikke på henne. Men først og fremst blir forskjellene synlige gjennom alt som ikke blir uttalt. Det er noe spesielt avslørende med inngangspartiet til huset, man kommer kjørende inn på den store grusveien omringet av nøye friserte planter. Noen biler kjører selvsagt helt opp til døren mens andre stopper et godt stykke unna. Inne i huset sitter familien Lelièvre trygt i hverandres armkroker foran tv-skjermen. De bader i et gullaktig lys og den storslåtte operamusikken som kommer fra høyttalerne. Sophie går inn i huset gjennom bakdøren, inn til et mørkt, fuktig og kjølig rom, før hun lister hun seg opp til værelset.
I motsetning til familien, som ser på forestillinger eller utvalgte programmer på tv-en, så slukes hun fullstendig av skjermen. Man ser at skjermen har kontroll over henne, ikke omvendt. Og selv om det tilsynelatende ser ut som om Sophie og husets patriark gjør noe lignende, den søndagen han kommer inn på kjøkkenet for å rengjøre våpnene før jakt og hun stryker klær, så er den ene handlingen gjort ut av underholdning og den andre ut av nødvendighet.
Klassetilhørighet handler ikke bare om å ha tilgang til en rekke materielle goder, men også å beherske et språk og bestemte sosiale koder. I filmen blir dette eksplisitt illustrert ved at Sophie er analfabet. Hun kan ikke lese det som blir skrevet til henne. Hun kan ikke forme tegnene på arkene og gjøre det til ord som har betydning for henne. Dette forstår man ikke før man har betraktet henne en stund, og lagt merke til at hun unngår å lese opp lapper som blir gitt henne, og forsøker desperat å forstå hva som står på en handleliste. Man ser hvordan ordene ikke klistrer seg til henne og det får henne til å vri seg av frustrasjon.
*
Mens sosiologer snakker om klasse som om det nesten var fastsatte og determinerte kategorier, kan kunsten ta for seg individer som flyter gjennom kategoriene og de ofte mikroskopiske, men likevel helt avgjørende, konsekvensene disse forflytningene medfører. Den franske forfatteren Edouard Louis skriver i Forandre seg: metode om å bli forandret: å la seg tiltrekke og blende av overklassen og gjøre en innsats for å kopiere den ved å repetere ordene deres, lære seg språket og de sosiale kodene deres. Han tar for seg den hjemløse følelsen som oppstår etter at man har latt seg forandre. Man hører ikke lenger til der man kommer ifra, samtidig som man har en iboende skepsis, kanskje også avsmak, for den man har blitt og de man omringes med.
I klassiske filmer, romaner og teaterstykker er det kjærligheten som er en slags transportør. Den romantiske kjærligheten får to personer til å flytte seg for hverandre, og i denne tosomheten er man liksom likestilt, fordi man kan leve seg inn i den andres posisjon og se verden gjennom den andres øyner. Ikke minst er man i det intime og private, mens problemene ofte oppstår når paret blir konfrontert med omverdenen.
I La cérémonie oppstår ingen romantisk kjærlighet, heller ikke noen tiltrekning eller åpenbaringer som fører til en forflytning eller en «klassereise». Da jeg så filmen på ny, slo dette meg som fascinerende. At alt fremstår så fastlåst. I motsetning til familien Lelièvre, som pleier sine bånd til hverandre og nettverket sitt, fremstår Sophie fremstår fullstendig rotløs og alene. Det er én person som blir viktig henne, og det er Jeanne (Isabelle Huppert), som jobber på det lokale postkontoret. Hun er også en rotløs og ensom karakter. Det går rykter om at hun har drept sin egen datter, men at hun ikke ble dømt på grunn av manglende bevisgrunnlag. Vi får aldri vite om Jeanne egentlig er skyldig, men når hun oppfører seg aggressivt og provoserende, med sine små opprørske handlinger som å ødelegge posten til familien Lelièvre, er det som om hun retter et slags selvhat og en skyldfølelse mot borgerskapet.
Istedenfor å hjelpe Sophie, gjør hun henne mer bevisst sin egen underlegne posisjon, og vi klarer ikke bestemme oss for om dette er positivt for Sophie. På et tidspunkt i filmen ser vi hvordan Sophie og Jeanne har blitt som én person. De sitter foran tv-skjermen på rommet til Sophie og er klistret til hverandre. Sophie begynner å flette håret slik som Jeanne. Nå kan hun også se verden med Jeannes øyner. Samtidig fremstår de også litt fanget i hverandres grep.
En annen karakter som fascinerte meg da jeg så filmen på ny, var stedatteren Melinda. Hun forsøker å være en brobygger mellom de ulike klassene. Hun kommer hjem til familien i helgene, og forsøker å ta en viss avstand inn i huset. Hun oppfordrer Sophie til å stå opp for seg selv og ikke la seg overkjøre av foreldrene. Hun forsøker å skape et vennskapelig bånd med den nyankomne, men samtidig er hun født og oppvokst i borgerskapet. Det har formet henne til å bli den hun er, noe som blir tydelig når katastrofen inntreffer.
For alt snur den dagen Melinda avslører Sophie. «Er du analfabet», spør hun, og foreslår at familien kan sende henne til en spesialist eller hjelpe henne ut av det. Det er her blikket til Sophie svartner: «Hvis du gjentar det ordet så forteller jeg faren din at du er gravid», svarer hun kjølig. Sophie har blitt kategorisert og svakheten hennes har blitt avslørt og satt ord på. Og når Melinda samtidig blir avslørt, så løper hun rett inn i farens armer.
*
Etter dette er det som om Sophie ikke har noe å tape lenger. Monsieur Lelièvre gir henne sparken for måten hun har oppført seg på, og hun har en uke på å komme seg ut av huset. Når hun møter Jeanne igjen, er hun ikke lenger så anspent som tidligere. De sniker seg opp trappen for å se en siste film på tv-skjermen med varm sjokolade på et fat, men istedenfor å drikke den, kaster de den utover sengen til foreldrene Lelièvre. De river opp klærne deres, og sier de bare har lyst til å gjøre familien litt redde. Så henter de våpenet som faren rengjorde noen dager før.
Først er det som om de bare leker med tanken på å skyte, at de tuller. Hvorfor ender de til slutt med å gjøre det? Det fremstår nærmest som en glipp, en impulskontroll som løsner. Er det fordi husets patriark, etter at første akt av operaen er ferdig og familien hører bråket i overetasjen, ikke tar dem på alvor når han møter dem på kjøkkenet? De to kvinnene peker på ham med våpnene, men han blir ikke redd, han bare sier noe avfeiende som om de bør slutte med alt støyet. Det er da de skyter.
«Hvorfor kan ikke ting være enkelt», spør Madame Lelièvre sin sønn et sted i filmen, der det begynner å oppstå gnisninger mellom husets patriark og den nye hushjelpen. Men det er først når karakterenes sårbarheter og svakheter kommer til syne, at det hele begynner å bli komplisert. Det er også da det begynner å bli vanskelig å avgjøre hvem som er skyldig og hvem som er offer i dette spillet. For utenfra ser kanskje drapet ut som et drap på overklassen, men det er ikke fullt så enkelt og familien Lelièvre er ikke fullt så ondskapsfulle. Det er ikke så lett å plassere hatet.
Det får meg til å tenke på at det både finnes en «demon» og et «monster» i ordet «demonstrere», og at det virker som om Chabrol lager film for å avdekke monsteret som finnes i alle karakterene, men også i oss. Han viser hvordan monstrøse handlinger ikke er umenneskelige, men tvert imot gjør oss til mennesker.