Forfattere skriver filmkritikk

Karens sommer

I spalten Forfattere skriver filmkritikk har vi invitert et utvalg forfattere til å skrive om film i en fri, essayistisk form på Montages. Redaktør Roskva Koritzinsky leder prosjektet. Artikkelserien Forfattere skriver filmkritikk er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».

*

Men det er ikke nok for dem å spasse i huset, i hagen, de vil gjøre det i offentligheten, hvorfor det? Vigdis Hjorth skriver om Lars von Triers Idiotene.

I

Jeg så Lars von Triers Idiotene straks den kom i 1998, fordi jeg hadde sett Breaking the Waves (1996) som satte meg helt ut uten at jeg forsto hvorfor. Historien er banal, velkjent og provoserende: en ung, uskyldig, enfoldig kvinne elsker en mann så uforbeholdent at hun ofrer alt for ham til slutt seg selv i bokstavelig forstand og på forferdelig, fornedrende vis. Og likevel satt jeg fjetret, som om tenkeevnen min var skrudd av*. Så da Triers dogmefilm kom, var jeg på pletten, men hadde lest at det var en dramakomedie, og var derfor uforberedt på at jeg skulle bli mer satt ut enn av Breaking**. Som den, mobiliserte også Idiotene hele mitt sanse- og følelsesapparat, men satte samtidig i gang et anstrengende tanke-og refleksjonskjør som varte til siste bilde, men da!

Dere vet hva filmen handler om, men det dere ikke vet, er at jeg spasset – det finnes meg bekjent ikke noe norsk uttrykk for tilstanden/aktiviteten – en del på den tiden den kom. Flere av vitsene mine krevde at jeg fortalte dem med psykisk utviklingshemmet-stemme, og fordi jeg hadde jobbet på institusjoner for psykisk utviklingshemmede, syntes jeg jeg behersket det ganske bra. I tillegg var mitt glansnummer i barneselskap å agere gal mann. Det er ikke noe å være stolt av i et identitetspolitisk perspektiv, men poenget er at jeg kjente til den følelsen av befrielse som følger med å opptre som psykisk utviklingshemmet, og tilsynelatende er det opplagt. Å gå ut av rollen som voksen, sivilisert, kontrollert er befriende. Å være barnslig som et barn når du er voksen, befriende. Å tillate seg å være i sine følelsers vold, gi seg over til sitt sinne, skrike, rase, slå og sloss og legge seg ned og hyle jeg vil ikke, befriende. Å tillate seg å være ubehersket, å umiddelbart følge sine psykiske og fysiske impulser, å ta på dem du har lyst til når og hvor du vil, befriende. Å være uhøflig og uansvarlig og nasissistisk, å opptre hjelpeløs og trengende, ikke ta seg sammen, bite i seg, befriende. Hvem har ikke lyst til å løpe naken og hylende ned sin barndomsgate og spytte på dem som bestemte og de som bestemmer?

Vellysten ved å bryte samfunnets oppfør-deg-ordentlig-kontrakt er kjent, men kan den kobles til psykisk utviklingshemming? Er ikke premisset for prosjektet til hovedpersonene i Idiotene en forestilling om at psykisk utviklingshemmede gjør alt det overnevnte, men vet vi om dette er tilfelle?

Vi vil finne vår egen indre idiot, sier Stoffer til den ufrivillig nyankomne Karen som har oppdaget at gjengen ikke er idioter som hun først trodde da hun møtte dem på restaurant.

Karen: Dere leker at dere er åndssvake fordi dere synes det er godt å være åndssvake?

Stoffer: …fordi det i de åndssvake og spasserne og idiotene kunne være noen gaver som vi normalt ser bort fra.

Karen: Men når dere ikke er åndssvake, så lyver dere jo nettopp.

Stoffer understreker at prosjektet ikke handler om å lyve eller ha det gøy med omgivelsene, for det ville bare bekrefte det de allerede visste på forhånd: at folk har en generell skrekk for engler. For ham dreier det seg like mye om å bli forandret, på samme måte som en som flytter til et nytt sted gradvis blir forandret av dette stedet. Det viktigste med prosjektet er nettopp at man prøver å finne sin egen idiot:

Stoffer: Også i magen på deg, Karen, sitter det en liten vidunderlig idiot, som roper og skriker på å bli gravet fram. En idiot som bare er din og ingen annens.

Stoffer mener altså at øvelse gjør mester, at om de såkalte normale ofte nok oppfører seg som de såkalte åndssvake, vil de etterhvert vil bli som dem, dele deres livsfølelse? Stoffer og resten av gruppa har observert hvordan psykisk utviklingshemmede bryter regler for god oppførsel og kjent lysten til å gjøre det samme? Det er i så fall forståelig, men å tro at man på den måten kan nærme seg deres livsfølelse er vel overmodig? Handler det ikke heller lysten om å vekke det begravede barnet de har i sitt indre til live, det hemmede, hånede, rasende, vergeløse, hjelpetrengende, avviste barnet de en gang var? At det der med de psykisk utviklingshemmede er kamuflasje eller unnskyldning for å kunne gå i barndommen som det heter, fordi det er pinlig å gå i barndommen, men noe alle har lyst til, og derfor fascineres vi av dem som gjør det i virkeligheten og på film?

Men om Stoffers tro på at han ved å spasse kan oppheve grensen mellom de såkalte normale og de såkalt psykisk utviklingshemmede baserer seg på en fordom om de sistnevnte, så bidrar ikke spassingen til å bryte ned grensen mellom ham og dem, som han hevder, han bedriver i stedet en form for selvutforskning? Eventuelt en utforsking av storsamfunnets reaksjoner på den som framstår som idiot? Eller han vil problematisere begrepene normal-åndsvak, syk-frisk, for kanskje er det friskt å opptre gal når verden er gal? Og alt dette er jo interessant?

I Idiotene opptrer voksne, relativt utdannede, relativt dannede mennesker frivillig som psykisk utviklingshemmede i et slags kollektiv i det store huset til onkelen til Stoffer, gruppas uuttalte leder. Det er morsomt og fint å se dem spasse, å gjøre seg hjelpeløse og trengende og søke trøst og nærhet hos hverandre og dem i gruppa som ikke går i spass, som fungerer som ledsagere og pleiere, og fint å se dem bli tatt imot, hvordan det gjør dem rolige og trygge. Det er festlig å se dem gå bananas, å gi seg adsurde aktiviteter og konkurranser i vold, hvordan de ekstatisk feirer vinnerne og arrangerer barnehavefødselsdag med ballongdans, jeg vil gjøre det samme! Selv om det også kommer fram at det er krevende å måtte forholde seg til andres uforutsigelige, aggressive eller seksuelt utagerende adferd. Men de er der frivillig, har inngått en pakt eller avtale, det må jo være fordi de får noe ut av det? Og det er egentlig lett å forestille seg at de vokser og utvikler seg ved å spasse i huset og hagen, og kanskje er det også bra for samfunnet at folk skaffer seg grenseoverskridende erfaringer? Så fred være med dem.

Men det er ikke nok for dem å spasse i huset, i hagen, de vil gjøre det i offentligheten, hvorfor det? Fordi de bare i møte med den kan føle på egne kropper hvordan de psykisk utviklingshemmede blir behandlet? Så de senere kan oppføre seg bedre i møte med psykisk utviklingshemmede? Eller de vil utfordre samfunnets begreper om normalitet, og det kan best gjøres offentlig? Men det er vanskelig å tro på, fordi gruppa med sin oppførsel snarere er med på å sementere samfunnets forestilling om psykisk utviklingshemmede, eller?

Så er det ikke heller fordi det er lystfylt å bryte med samfunnets strenge regler for god oppførsel i andres påsyn?

Som Tove Ditlevsen skriver:

 

Derhjemme havde vi engang en vase,

det var mig meget strengt forbudt at røre,

den var så stor og tung, kunstfærdigt smykket

med rosenknopper, der var små og skøre.

 

Og kun fordi det var så vildt og dristigt,

i al den spænding det forbudte tænder,

tog jeg en dag den vase ned og følte

dens ædle form imellom mine hænder.

Og sære tanker strejfede min hjerne,

åh, den var stor og tung og jeg så lille,

at knuse den var ondt og helt fantastisk,

men jeg blev angst, fordi jeg gerne ville.

 

I eviglange, spændende sekunder

stod jeg og kæmped med den onde stemme,

der hvisked: «Gør nu noget rigtig farligt

i dag, hvor du er helt alene hjemme.»

 

Og stærke magter tvang mig til at slippe.

Nu bliver verden ond og uden glæder.

Ti tusind skår skal aldrig mere heles,

de gode engle vender sig og græder.

 

Men de som bryter reglene for god oppførsel mens de agerer psykisk utviklingshemmede, slipper å se englene vende seg bort, å få samfunnets sanksjoner, derfor?

Eller tvert om, at de som erfarer og tåler samfunnets reaksjoner på regelbrudd gjort av tilsynelatende psykisk utviklingshemmede, som aversjon, avsky, skrekk eller medlidenhet, blir herdet? Og kanskje kan det å holde ut, å klare å stå i sitt spasseri i tilspissede situasjoner, gi en følelse av mestring? Og etterpå kan de feire og nyte sine triumfer og håne og le av dem de så grundig har lurt?

Og slike erfaringer kan komme til nytte senere i livet? For det finnes et senere for dem? Det ligger i kortene at prosjektet er midlertidig, at de er i onkelens hus i en form for pause, fra hverdagen, jeg hadde nær sagt virkeligheten, som gjester i et tidsbegrenset, personlig, kanskje også antropologisk eksperiment? Bare at huset er til salgs gjør at prosjektet har en frist, og dessuten oppfører de seg så utagerende og grenseløst i nabolaget at de uansett risikerer å bli avslørt og/eller kastet ut og kanskje nettopp derfor strekker de strikken langt?

Men det vil jo også være synd om de ble kastet ut før … hva? Prosjektet er fullført? For representerer ikke kollektivet et tankevekkende alternativ til tradisjonelle institusjoner for mennesker med psykiske utfordringer? Som bydelen Christiania i København der det er lettere å være rusmisbruker, fattig, hjemløs enn på Strøget og i pene villakvarterer, for i Christiania stikker de seg ikke ut. Slik at om de fikk kollektivet til å fungere, kunne det inspirere det offentlige psykiske helsevesen, for kollektivet fungerer for Josephine som har en psykiatrisk diagnose kommer det fram i en av filmens sterkeste, mest ubehagelige scener når faren ankommer og tvinger henne hjem med makt. Til hva? Medisiner? Institusjon? Familien?

Det er like sterkt, men varmt og rørende når gruppa er i svømmehallen, og Karen som kom tilfeldig til huset, men ble fordi hun åpenbart er på flukt fra ett eller annet, går i spass og endelig får den omsorg og ømhet hun så inderlig behøver, sammen med en tiltrengt hvile fra det vonde hun åpenbart bærer på.

Men Stoffer synes at svømmehall og skog er trygt og feigt, at de skal risikere mer. Når han ledsager en spassende Jeppe i byen, går han inn på brun bodega der det sitter Hells Angels-fyrer og spør om de kan sitte med dem. Hells Angels-folka stusser, men gjør plass, og Stoffer setter seg og trekker Jeppe ned, selv om han åpenbart er ubekvem.

Stoffer: Dere må unnskylde at han stirrer, men har han noe med hodet.

Hells Angels-folka nikker og Stoffer kjøper øl til alle, men har glemt pengene sine, sier han, kan Hells Angels-folka passe på broren hans mens han henter dem? Jeppe blir urolig, Jeppe klynker. Stoffer reiser seg og stikker, Jeppe vil følge etter, men Hells Angels-folka holder ham tilbake som lovet mens de studerer ham nysgjerrig. Jeppe er fanget, Jeppe og jeg vet at om Hells Angels-folka avslører at han spiller, narrer, er han solgt. Han spasse, holde maska, forsøker å reise seg, blir dratt tilbake, klynker urolig, reiser seg, blir dratt tilbake, da kommer Hells-Anges-folka på at han sikkert skal pisse. Følger ham på do der han står lammet foran pissoaret. Faen, fyren kan jo ikke en dritt! En Hells Angels-fyr åpner smekken hans, drar pikken fram, men Jeppe kan ikke pisse. Kom så! Vi kan ikke stå her hele dagen! Så presser Jeppe noen dråper ut, heldigvis, og Hells Angels-fyren rister pikken hans og stapper den inn igjen i buksa. Da de kommer ut, er Stoffer der.

Hva var dette godt for? Å sette en venn og medsammensvoren i en så krevende, ja farlig situasjon? Maktutøvelse og begynnelsen på slutten; revolusjonen spiser sine barn?

Opptrinnet fører til uenighet i kollektivet, Karen bebreider Stoffer at han bare erter og gjør narr, på sin milde måte. Kan de ikke heller gjøre som før, som i skogen, i svømmehallen, da de lekte og var gode mot hverandre?

Karen: Å være idiot sammen med dere er noe av det beste jeg har opplevd. Jeg tror nok … at jeg elsker dere alle sammen mer enn jeg har elsket noen før.

Å ha det godt er poenget?

Nei! Stoffer insisterer på at prosjektet krever at de må spasse risikabelt, der det koster, blant folk som kjenner dem som velfungerende mennesker.

For hva?

For å vise lojalitet til prosjektet. Han leverer ikke bedre argumenter enn at den som utsetter seg for det maksimalt ubehagelige, er mest lojal, og bare den som kan hindre at gruppa går i oppløsning.

Noen forlater huset, men resten diskuterer, og etter en runde med flasketuten peker på, lover Henrik å spasse når han skal undervise borgerlige damer i kunsthistorie på kveldsskolen neste dag. Og da er Stoffer og gruppa forventningsfulle på plass i klasserommet sammen med damene, og jeg sitter i helspenn av beklemthet i kinosetet for det vil være ulidelig å se Henrik begynne å sikle i en setning om Matisse, å se damene bli ute av seg av forvirring. Jeg lukker øynene og minner meg selv om at det ikke egentlig står mye på spill; kollektivet kan gå i oppløsning, men er jo egentlig ødelagt allerede, og Henrik risikerer ikke annet enn å miste den ubetydelige kveldskolestillingen. Eller har Stoffer en idé om at Henrik vil forløses om han klarer å spasse fra kateteret?

Henrik spasser ikke, og gruppa drar til huset for å pakke og dra. Men Karen fortviler, som om hun ikke vet hvor hun skal gjøre av seg, og i et forsøk på å redde prosjektet vil hun innfri Stoffers etter min mening – på dette tidspunkt i filmen – meningsløse krav om å spasse blant kjente.

Dagen etter er det lørdag da Karens familie pleier å drikke kaffe sammen, hun vil gå dit og spasse. Hun kan ikke ta alle med, sier hun, leiligheten er for liten, hun kan bare ta med én, Susanne.

Dagen etter står de utenfor leiligheten og Karen ringer på døra. Den åpnes av Karens mor med et ansikt som lyser: Hva gjør du her? Munnen sier: Hva gjør du her? Jeg synker i setet av skam. De lukkes inn og kler av seg, familiemedlem etter familiemedlem kommer forbauset til og spør med ansikt, øyne, munn: Hva skal du?

Karen og Susanne går inn i stua. Karen: Jeg skulle bare hilse på. Hun setter seg i sofaen, Susanne går på kjøkkenet for å spørre om hun kan hjelpe, der får hun hviskende vite at familien ikke har sett Karen på to uker, at hun ikke kom i begravelsen, at hun og mannen nettopp har mistet en liten gutt. Bløtkaken bæres ut, lørdagskaffen skjenkes. Det ringer på, det åpnes, hviskes: Karen er her. Anders, Karens mann, kommer inn.

Hei.

Hei.

Karen: Jeg er lei for at jeg ikke kunne komme i begravelsen. Men du klarte det vel godt uten meg?

Anders: Det betyr vel bare at du ikke var så lei deg for det. Det er jo bra.

Susanne kikker på Karen, får ikke kontakt. Vær så god. Det spises kake, det drikkes kaffe i stillhet. Karen rekker hånden ut og rører ved Anders’ hånd, han trekker sin til seg. Susanne ser på den duknakkede tause Karen. Dette visste hun ikke, dette visste de ikke. Karen spiser bløtekake, tygger, tar en bit til, så begynner kjeven å henge, så kommer kaken ut, renner langsomt nedover haken, ned på duken, hun smiler litt og fortsetter. Rundt bordet stanser de å spise, ser vantro på henne, den halvtyggede kaken som renner fra munnen, ser med sjokk og vemmelse og Anders reiser seg og slår henne i ansiktet med flat hånd. Karens hode farer tilbake, men hun samler seg og fortsetter, halvtygget kake ut av munnen, ned over haken, det er ikke til å holde ut. Susanne smiler forsiktig, men først etter enda et uutholdelig minutt reiser hun seg, strekker hånden mot henne, sier: Det er nok nå.

Hit skulle den. Jeg godtar umiddelbart et hvert nødvendig skritt på veien.

*

II

Karen narrer ikke. Karen går til oppgaven med det største alvor og vet at mye står på spill. Kanskje hun er naiv, som mange av von Triers kvinnelige karakterer, kanskje tror hun at det er å redde gruppa som er saken? Uansett vet hun at hun skal sette sin familie på prøve, en de mest sannsynlig ikke vil bestå. Kanskje har hun likevel et håp om at de, når hun begynner å spasse, vil strekke armene mot henne, møte henne med omsorg og ømhet. Om hun har et slikt håp, knuses det av Anders harde hånd og Karen er fri.

Karen oppsøker den ultimate avvisning, får den og håper ikke mer, og det finnes en frihet i resignasjonen. Den fjerner ikke smerten, men gjør det mulig å gå.

Idiotene viser at familien kan være et farlig sted å befinne seg, at den kan være åsted for det mest brutale, men også at det er mulig å kjempe seg fri fra dens grep. Om Karens frigjøring ikke kunne skjedd uten eksperimentet, kollektivet, gruppa, spassingen, var den det hele verdt.

*

Noter:

*Nå har jeg tenkt at det har like mye med formatet som historien å gjøre. Hadde historien vært beskrevet i en tjukk roman, uansett hvor språklig god, ville jeg ikke kommet gjennom den. Det er begrenset hvor mye tid man orker å være i selskap med en slik historie, to timer er antagelig toppen.

**Lars von Trier skriver i Idioterne: Manuskript og dagbok: «Det er jo en film som er langt mindre beregnende enn Breaking og likevel langt, langt mer beregnende. Ja det er kanskje vanskelig å forstå, ikke mer beregnende, men mye mer – jeg vet det ikke.» (s. 183)

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>