Forfattere skriver filmkritikk

Den fortviltes latter: Noen betraktninger om Joker

I spalten Forfattere skriver filmkritikk har vi invitert et utvalg forfattere til å skrive om film i en fri, essayistisk form på Montages. Redaktør Roskva Koritzinsky leder prosjektet. Artikkelserien Forfattere skriver filmkritikk er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».

*

Er Joker en samfunnsreformator? Neppe. Ikke mer enn Travis Bickle i Taxi Driver, i hvert fall. Er han en personlig hevner som Charles Bronsons énmanns borgervern i Death Wish? Ja. Men først og fremst er han bare en mann som vil se verden brenne, uansett hvilken molotovcocktail av motiver han måtte ha.

Da Frank Millers såkalte grafiske romaner om den svarte ridder på 80-tallet revitaliserte karakteren, førte han Batman inn i en moderne, voksen fiksjonsverden og gravla min barndoms versjon av mannen vi kalte Lynvingen. Millers Batman stod med én fot i den hardkokte amerikanske krimlitteraturen fra 50- og 60-tallet, nærmere Jim Thompsons psykopater enn Raymond Chandlers veltalende, romantiske helter. Den andre foten stod i de skittenrealistiske New York-filmene fra 70-tallet (Taxi Driver, Klute, Serpico).

Hvorfor fungerte det så godt å fortelle disse dystopiske eventyrene gjennom en karakter de fleste kjente som en barndommens superhelt fra DC Comics‘ stall av kappe- og trikotkledte menn (og unntaksvis kvinner)? I den amerikanske TV-serien fra 60-tallet var jo Batman og Robin blitt gjort til rene komikerfigurer, kårnie parodier på seg selv. Svaret er kanskje at det var nettopp det, at i en moderne tid med historisk revisjonisme som rev glorien av politiske helter som John F. Kennedy og Mao Tse-tung, idoler som Elvis og Marilyn Monroe, hadde publikum blitt vant med at etter den naive dyrkelsen ville den mer realistiske selvransakelsen komme, og med den biografienes mørke sider. Og at biografien var mer menneskelig fascinerende og føltes sannere enn glansbildene.

Det var rett og slett på tide at noen fortalte den «sanne» historien om Batman, hevneren med et farskompleks og klare psykopatiske trekk. Og om hans minst like ødelagte rivaler og tidvise speilbilder i forbryterverdenen. Øverst av disse – både visuelt og som interessant litterær antagonist – troner selvfølgelig Joker.

Etter et par regissørers halvgode forsøk på å gjenskape den svarte ridder i Batman-franchisen på 90-tallet, var det regissør Christopher Nolan som fra 2005 (med Batman Begins) endelig greide å ta Gotham City-universet på film dit Frank Miller hadde tatt dem med sine tegnede fortellinger. Og ettersom et publikum som ville trenge dypere ned i Millers karakterer skapte et marked for mørke spinoff-grafiske noveller som fokuserte på Joker, som Alan Moore (Watchmen) og Dave Gibbons med The Killing Joke (1988), var det kanskje bare et tidsspørsmål før det samme ble gjort på film. Mer uventet var det kanskje at regissøren som gjorde det skulle være Todd Phillips – mest kjent for lettbeinte komedier som The Hangover (2009) og Due Date (2009). Mindre overraskende var det at hovedrollen skulle gå til Joaquin Phoenix som de siste tjue årene har gjort plaget, eksentrisk outsider til sitt spesiale.

Så, er Joker en god film? Ja. Er den så god som man kunne håpe? Nei. Det er selvfølgelig en fare at man er ekstra subjektiv i møte med en film hvor jeg, i likhet med mange andre, kommer til filmen med «min» Joker i bakhodet. Det skal imidlertid Phillips og Phoenix ha: Etter en liten stund er den gamle Joker glemt og jeg godtar dette portrettet som en historie som står på egne bein. Stemningen er upåklagelig mørk, New York likeså, begge deler uten at Batman-filmene virker forsøkt kopiert. Realismen er sterkere, historien om en taper i et beinhardt samfunn mer allmenngyldig og art-house-faktoren høyere. Det er flere referanser som garantert gleder filmelskere – som nevnte Taxi Driver og det faktum at talk-show-verten spilt av Robert De Niro møter seg selv i døra med Joker lagt tett opp til rollen De Niro spilte i Komediens konge (Scorsese, 1982.)

En etablert – og noen vil si utdatert – sannhet om filmfortellinger er at publikum på et eller annet plan må kunne sympatisere med hovedkarakteren. I så tilfelle ville det vært vanskelig å basere en hel film på den klassiske Joker-karakteren, altså karikaturen av en sprut gal psykopat som ler hjertelig der han danser foran et kjølvann av død, lidelse og kaos, den type person som Michael Caines karakter i Batman-filmen The Dark Knight (2008) beskriver som «Some men just want to watch the world burn». Kanskje er det derfor mye av fortellingen om Arthur Fleck – mannen som skal bli Joker – handler om å bygge opp og forklare veien fra en følsom, ensom mann som prøver så godt han kan, men som alle har latt i stikken; foreldre, arbeidsgivere og samfunnet. Han blir et offer for den råskapen og volden han snart selv skal ty til. Fortellingen er nokså tung på labben i så henseende, også i det personlige moralske regnskapet hvor alle Jokers drap og terrorhandlinger skjer mot en bakgrunn av mer eller mindre rettferdig gjengjeldelse. Slik sett er det ikke bare taperen Arthur Fleck filmfortellerne vil at vi skal sympatisere med, men også Joker som et symbol for massenes opprør mot eliten.

Taperen Arthur Fleck er en mann som tar de jobbene han kan få og ikke engang greier å beholde dem, en hakkekylling som opplever at selv de han betrakter som under seg, tråkker på ham. Han bringer tankene til den frustrerte, fattige, hvite arbeiderklassen som er rasende på de trygdede, late og kriminelle naboene og de elitistiske liberalistpolitikerne som forsørger disse (J.D. Vance: En hillbillys klagesang). Sånn sett er Fleck på mange måter prototypen på taperne som man lenge trodde var Donald Trumps eneste trumfkort. Han er en såkalt incel, en mann som lever i ufrivillig sølibat, men hans hat retter seg ikke ekslusivt mot kvinner og et kjønnsmarked som nekter ham adgang, men mot verden.

Verden som skildres i Joker er likevel ikke nåtid, men et USA i 1981. Det er samme året som Ronald Reagan kommer til makten og det er opprør i Brixton og flere store byer i Storbritannia, men akkurat det er sannsynligvis tilfeldig. Todd Phillips sier han valgte året for å holde seg unna og ikke rote til tidslinjen i DC Comics’ Batman-univers. Sånn sett kan man forestille seg at det gryende opprøret i Gothams gater heller speiler Anonymous-bevegelsen som bygget seg opp fra tidlig på 2000-tallet og som bærer Guy Fawkes-masker inspirert av Joker-nyskaperen Alan Moores V for Vendetta.

Men er Joker en samfunnsreformator? Neppe. Ikke mer enn Travis Bickle i Taxi Driver, i hvert fall. Er han en personlig hevner som Charles Bronsons énmanns borgervern i Death Wish (1974)? Ja. Men først og fremst er han bare en mann som vil se verden brenne, uansett hvilken molotovcocktail av motiver han måtte ha.

Kan man og må man sympatisere med Joker? Andre verk har vist at sympati med hovedkarakteren ikke er en forutsetning for intense filmopplevelser, som Stanley Kubricks A Clockwork Orange (1971) og andre filmatiserte romaner som American Psycho (Mary Harron/Brett Easton Ellis, 2000) og The Killer Inside Me (Michael Winterbottom/Jim Thompson, 2010). I disse fortellingene gis ingen fasit på årsakene til hovedpersonenes destruktive handlinger og karakter, ingen påstander om det er miljø og oppvekst eller arvet personlighet fra fødselen av, eller hva som eventuelt er blandingsforholdet i miksen av disse. Som Alex, Joker-kloningen i A Clockwork Orange sier: «But, brothers, this biting of their toe-nails over what is the CAUSE of badness is what turns me into a fine laughing malchick. They don’t go into what is the cause of GOODNESS, so why of the other shop?»

Ved å nettopp ikke påta seg ansvaret for å gi oss hele forklaringen, men la det stå mer åpent hvorfor noen personer bare vil se verden brenne, fremstår disse historiene for meg som mindre bastante og mer troverdige. Ondskapen – dette ordet som så ofte hives rundt som om det er en innlysende konstant – forblir det mysteriet det er, like åpent for tolkning og moralsk relativisme som menneskehetens historie.

Men skader det filmen at Joker forklares på en måte som vekker sympati? Og er det et problem at forklaringene er så i takt med tidens gjeldende tenkning om asosial adferd at de fleste vil nikke gjenkjennende og enige? Kanskje, kanskje ikke. Det kan heller ikke utelukkes at det ligger mer pragmatisk kommersiell enn kunstnerisk tenking bak Todd Phillips og hans produsenters valg om å gjøre Joker til en slags semihelt, som Travis Bickle. Slutten av filmen legger tydelig opp til en oppfølger, og det er selvfølgelig grenser for hvor mye tid et publikum hadde orket å tilbringe med en person de verken hadde kunnet relatere seg til eller sympatisere med.

Hvorfor mener jeg likevel at Joker er en god film? Kanskje er Gud eller djevelen i detaljene. Og detaljene i denne filmen fremkaller følelser. Som når Arthur har sin debut som stand-up-komiker og vi biter negler. Eller nei-nei-nei!-følelsen når han opptrer som klovn på sykehuset for alvorlig syke barn og pistolen han bærer, faller ut. Eller den vonde latteren: Todd Phillips og medforfatter Scott Silver har gitt Arthur Fleck en «tilstand» (condition) som gjør at han begynner å le tvangsmessig og ukontrollert når noe gjør vondt, og det gjør det ganske ofte. Det er et bilde som elegant oppsummerer Arthur Fleck og hele fortellingen. Det kan riktignok innvendes at Joaquin Phoenix etter hvert får så mye screentime til å briljere med smertelatteren at det føles mer som en dårlig skjult søknad om Oscar for beste mannlige skuespiller enn som nødvendig for å drive historien videre.

Men først og fremst viser det filmmediet på sitt beste og mest effektive, hvordan lyd og bilde av den fortviltes latter kan gi tilskueren gråten i halsen og hadde gjort det også uten noen intellektuell eller kontekstuell overbygning. Til syvende å sist er det vel ikke stort mer vi kan forlange av en film enn at den får oss til å føle.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>