Todd Phillips har laget «Joker 2», en film som handler om «Joker 1».
Oslo, Gotham.
På oppfordring fra tidsskriftets redaktør, trasket jeg bort til Vega Kino for å se Joker: Folie à Deux. Ensom, med en sort notisbok og kulepenn i boblejakken. Hvem var jeg egentlig denne høstkvelden, med en baconpølse under en seng av sprøstekt løk i neven, subbende gjennom Gritts skitne del av Oslo, og en kroppsholdning liknende Wallace Shawns i My Dinner with André (1981)? Var jeg meg? Eller var hjernen min fullstendig oppslukt av rollen som «The Critic»? Var jeg en filmelsker? En filmhater? Gledet jeg meg, eller hadde alle de sure «Joker 2»- oppstøtene fra andre diabolske «Critics» allerede senket forventningene mine?
I en skravlepodkast fra Venezia var det i alle fall ingen tvil om at redaktøren jeg skulle skrive på oppfordring fra, virkelig ikke kunne fordra filmen – han proklamerte null interesse i å lese snobbete tekster om at «Joker 2» liksom var bedre enn «Joker 1». Mitt skrekkscenario var dermed at jeg ville få en såpass stor filmopplevelse at jeg bare måtte skrive en slik motkritisk tekst – og dermed få en på tygga av Lars Ole Kristiansen. Sjelen var splittet, mens jeg dro meg forbi Møllergata-kiwien der en mann knivstakk en tilfeldig kvinne for noen år siden. Gotham, det er oss, vi er Gotham.
På Vega møtte jeg tilfeldigvis bekjente. Jeg har vel egentlig aldri vært på Vega uten å møte bekjente – de endeløse trappene opp til kinosalen er et traumevekkende åsted for utallige sosiale fadeser, jeg ville ikke avsløre meg som «The Critic» foran disse bekjente, det ville skapt en avgrunn i relasjonen vår. Derfor ble notisboken, og den ladde kulepennen, liggende i boblejakken gjennom hele filmen.
Rettssalsmusikal
Jeg minnes «Joker 2» som en rettsdramamusikal – en sjanger jeg denne høsten også fikk oppleve i «Jesus Christ Superstar» på Folketeateret med Aksel Hennie i rollen som Jesus. Jokeren og Jesus har mye til felles: De er radikale figurer med både skurk- og frelser-status. De har begge fraværende fedre, blir stilt for retten med dødsstrafftiltale og får seg en syngende groupie (Lee Quinn spilt av Lady Gaga i «Joker 2» og Maria Magdalena spilt av Ingrid Helene Håvik fra Highasakite på Folketeatret.) Hiver man den «Quislings siste dager» opp i denne lapskausen, har vi et solid utvalg av dødsstraff i høstens kulturtilbud. Kanskje verden er så gretten at det er forløsende å se folk bøte med livet for det, mens vi selv lener oss tilbake med baconsvor og pærebrus, selvtilfredse over å ikke være like jævlige som Fleck, Quisling eller Kristus?
I «Joker 2» blir alt det slemme gjort av Arthur Fleck (eller Jokeren?), spilt av Joaquin Phoenix, satt under lupen gjennom rettssaken – som altså skal konkludere om Fleck fortjener å grilles i den elektriske stolen eller ikke. Filmen minner sånn sett om mange andre rettssalsdramaer, ikke minst Primal Fear (1996), som også spør seg om man kan dømme en mann for overlagt drap, hvis det kanskje var hans andre personlighet som begikk mordene. Rettssaksfilmer kan være utgangspunkt for gode, dialogdrevne fortellinger, der vi gradvis dras fremover i saksgangen, og samtidig bakover i den tiltaltes fortid, dypere inn i sjelen hens. Slik jeg ser det, fungerer sjangeren best når skaperne lener seg på en «Tell, don’t show»- logikk, slik at tilskueren kan skape egne bilder av livene som omtales, mens rettssalen og fengselet er sine egne, klaustrofobiske visuelle arenaer (tenk 12 Angry Men).
Altså det motsatte av hva Dune-regissør Denis Villeneuve forkynner: «I’m not interested in dialogue at all. Pure image and sound, that is the power of cinema (…)» Men Denis, da. Projektoren skrur seg vel ikke av hver eneste gang rollefigurene sier noe? Det er mulig å oppleve ørken, ørkenboere, ørkenvåpen og ørkenslanger og samtidig høre noen snakke sammen? Man kan se Wally og André (My Dinner with André) sitte og konversere på en restaurant i New York, og gjennom Andrés anekdoter, skape seg egne, sterke bilder av Sahara-ørkenen og de dype skogene i Polen?
Filmdialog kan være en indirekte portal inn i fortiden, drømmene, lystene, fryktene, og rollefigurenes intellektuelle begrensinger, den kan berike eller kontrastere det vi ser på lerretet, være «pure image». Ta for eksempel Bibi Anderssons orgiemonolog i Persona (1966), hvor mange varianter av denne strandpulinga finnes ikke i hodet på cinefile verden over?
På’an igjen
Til tross for at DC-fansen neppe hadde ønsket seg noe slikt, kunne også «Joker 2» skapt sterke bilder i hodet på seeren – hadde det bare ikke vært for at alt de prater om i rettssaken er hendelser vi allerede har sett i «Joker 1». Det blir litt som å sitte ved siden av en beruset kompis som stammende forsøker å gjenfortelle en «episk» hendelse du selv kan huske, og som du smertelig innser at han aldri vil evne å verbalt innkapsle.
Vurderingen blir altså noe komplisert: For på ett vis er det egentlig ikke så verst, rettsdramaet i «Joker 2». Men dette er bare tilfellet hvis du ikke har sett «Joker 1» (som jeg har). Da er toern overflødig. Og hvis du ikke har sett «Joker 1», så kan det jo være du heller vil se den.
Det må nevnes at filmen også er en kjærlighetshistorie satt i Arkham-asylet, som skildrer den gryende forelskelsen mellom Arthur Fleck og Lee Quinzel, spilt av Lady Gaga. Hun har sett den nye TV-filmen om Jokeren mange ganger, og trekkes mot det mørke, destruktive, uforståelige i ham. En slags speiling av nåtidens true crime-besettelser (hvem vil ikke ligge med en Orderud?), ikke dumt tenkt. Det mest interessante spørsmålet «Joker 2» stiller både oss og Arthur Fleck, er om han er villig til å kaste vekk Fleck for å hundre prosent være Joker – for Quinzel er jo bare forelsket i Jokeren, ikke Fleck.
Vil man bli elsket, respektert og hyllet, om man kun blir det for en rolle man spiller (en rolle som attpåtil er en karnevalesk morder)? Dette spørsmålet tror jeg man kunne utforsket på dypere vis, om vi faktisk hadde latt Jokeren rømme ut av fengselet med Quinzel tidlig i filmen, og sett dynamikken deres utvikle seg. Men slik blir det ikke. Fra og med at rettssaken begynner, er Quinzel allerede ute av asylet. Turtelduene får bare møtes med en glassvegg mellom seg, og veksle blikk i rettssalen. Begrensningen blir et stort hinder for studiet av parets drakamp, og innskrenker Gagas spillerom betraktelig.
«Joker 2» speiler også nåtidens fanatiske guttastemning over politisk ukorrekte rabagaster i opprør mot samfunnet; Joker har flust med fans i og utenfor rettssalen. Her sliter jeg dog litt med å henge med på allegorien. Jokeren framstår jo mer som en alvorlig psykisk syk mann, enn en kommunikasjonsorientert incel-helt? Jeg tror filmskaperne undervurderer Gothams befolkning, og dermed også publikum. Kunne manusforfatteren byttet perspektiv til en av disse tidligere i filmen (kanskje en heftig DC-karakter?), slik at jeg med deres øyne kunne hengt med på hva slags politisk nerve Jokeren treffer? Jeg bare spekulerer, det kunne også vært helt ute å kjøre. Jeg synes bare ikke at Jokeren i «Joker 2» blir et sterkt bilde på en Trump, Tate eller Alex Jones. Noe han absolutt ikke hadde trengt å være – om ikke filmen hadde signalisert at det er slik Gotham ser ham.
Musikal
Ja, og så er jo det her en musikal, da. Mange har uttrykt misnøye over sekvensene hvor Fleck og Quinn synger seg bort til en «golden era»-sviskete storbandsverden. Film er i utgangspunktet et ypperlig medium for å skildre menneskets lengsel etter en annen tid, en annen kropp, fantasien/fiksjonen (The Purple Rose of Cairo, The Substance, Being John Malkovich), og musikalnumre kan være en portal. Årsaken til at det ikke svinger noe særlig av disse numrene, er at fantasiens forskyvning av «virkeligheten» knapt er synlig. I musikalrus prøver Fleck og Quinn å rømme, men blir straks tatt på fersken.
Joker synger seg til mot før han hamrer løs på en dommer, men vi skjønner raskt at dette bare foregår inne i hodet hans. Hadde filmen vært eksperimentell, kunne nummerne vært frittstående verk, men «Joker 2» lener seg tungt på plotfilmenes kausalitet, og skaper således en forventning om at musikalnumrene ikke bare skal være pauseinnslag – noe de dessverre ofte føles som. Jeg minnes hvor organisk og sparsommelig dansesekvensene i «Joker 1» var vevd inn i filmens rytme. I «Joker 2» går musikalgrepene på tomgang. Og mens Phoenix gauler, sitter jeg på Vega og tenker på regninger og søknader.
En ikke-film?
Alt i alt får jeg følelsen av at man i utviklingen av denne filmen har vært mer opptatt av hva den ikke skal være, enn hva den skal være – kanskje i frykt for å tråkke i gamle klisjéer? En DC-film, men ikke en med superhelter! Et rettsdrama, men ikke en hvor man lurer på hva dommen blir! En Bonnie og Clyde-fortelling, men uten at de faktisk gjør punka ting sammen! En musikal, men der de ikke skal synge og danse særlig bra!
Kanskje ville Todd Phillips lage noe helt unikt, etter at mange mente han lente seg litt vel tungt på The King of Comedy (1982) og Taxi Driver (1976) i den første filmen. Den ser jeg – og det er lurt å være bevisst på hvilke spor man vil unngå å tråkke i. Men blir man man stående helt stille, kommer ikke filmen seg av flekken. Der «Joker 1» fant sin styrke i å omfavne sin egen patostyngede, selvforelskede, voldsmørke, parasittiske natur, blir «Joker 2» noe som minner om en beklagende lillebror. «Joker 1» var, enten man likte det eller ikke, mye film. «Joker 2» er nærmest en ikke-film.
Jeg vil likevel takke Todd Phillips for å ha laget noe som setter i gang helt andre typer tankerekker enn tegneseriefilmer flest. Når jeg etter rulleteksten narsissistisk danser meg nedover de uendelige Vega-trappene, er jeg sikker på at «Joker 2» jaggumeg var noe jeg ikke har sett før. Men gode Gud, jeg er også bombesikker på at jeg aldri vil se den igjen.