TIFF 2014: «Ondskapens banalitet» ble et velbrukt begrep i løpet av fjoråret, takket være filmer som Hannah Arendt og The Act of Killing. Det er fristende å bruke det også i en beskrivelse av campingkomedien Sightseers, men da med trykk på banaliteten. 

De titulære sightseerne er det relativt ferske kjæresteparet Tina og Chris, som legger ut på en bilferie rundt i Storbritannia med en «erotisk odyssé» og en rekke underveldende severdigheter for øye. De kommer imidlertid ikke særlig godt overens med andre reisende, og finner snart ut hvor enkelt og tilfredsstillende det er å ta livet av de som irriterer dem.

Hovedrolleduoen Alice Lowe og Steve Oram har lang fartstid innen britisk humor, og står selv bak manuset, som sammen med rolletolkningene må sies å være det sterkeste elementet i Sightseers. Lowe og Oram har rett og slett konstruert et par kostelige rollefigurer, med dystre indre liv som på kløktig vis dyttes gradvis lenger frem i lyset gjennom parets mer og mindre grusomme gjerninger.

Det er ikke noe trivelig univers disse karakterene befinner seg i, for så godt som alle personene i denne filmen er temmelig uspiselige. Tina og Chris er rett og slett de aller største drittsekkene. Sightseers boltrer seg i denne jævelskapen, men blir heldigvis aldri for virkelighetsfjern – snarere tvert imot. Karaktermotivasjonen kommer alltid fra et virkelig sted, og når paret virkelig trår over streken bunner det gjerne i ganske alminnelige menneskelige svakheter: Chris sliter med et massivt mindreverdighetskompleks, mens Tina er villig til å gjøre og finne seg i det meste for blidgjøre ham. De er heller ikke rabiate slaktere, selv om de ikke har noen skrupler mot å utsette andre folk for diverse «uhell» – de er bare så blendet av sin egen smålige egoisme at de blir helt blottet for empati. Den store kilden til humor blir altså filmens evne til å ta mennesker og situasjoner på kornet, og campingturistenes fullstendig urimelige reaksjoner er fantastisk morsomme.

Sightseers ble faktisk vist for første gang i 2012, så det har tatt filmen en god stund å nå norske kinolerret. I mellomtiden har vi riktignok rukket å danne et bekjentskap med det britiske registjerneskuddet Ben Wheatley gjennom Kill List og nylig A Field in England. Disse filmene avslører Wheatley som svært sjangerbevisst, og med en hang til kalde, ugjestmilde filmunivers og innslag av surrealisme. Alle disse kjennetegnene er også å finne i Sightseers, og Wheatley anvender sin verktøykasse med stor fingerspissfølelse når han nå tar fatt på sin første komedie. Han er heldigvis sparsom med klassiske humorgrep; i stedet bruker regissøren et kjølig, nesten nøytralt uttrykk for å underbygge alvoret, hvilket paradoksalt nok gjør filmen enda morsommere ved at absurditeten i parets overreaksjoner fremheves.

Nøytraliteten bærer imidlertid med seg et snev av sarkasme, spesielt i de flate, likegyldige fremstillingene av de dølle severdighetene som campingferien dreier seg rundt (blant annet trikke- og blyantmuseum). Sarkasmen flommer derimot over når Frankie Goes To Hollywoods «The Power of Love» spilles over sluttscenen. Men som nevnt er det hovedrollene og manuset som bærer filmen, så Wheatley kan tillate seg en tilbakeholden, minimalistisk tilnærming, selv om han også varter opp med flotte montasjer og enkelte slow motion-sekvenser. I alle tilfeller unngår han å overskygge Lowe og Orams arbeid.

Den eneste ripen i lakken er at rollefigurene tidvis bikker over til å bli i overkant snåle, som da Tina kjøper en kjempeblyant og deretter strever med å skrive et postkort. Ved slike episoder føles det som om man prøver litt for hardt å gjøre figurene komiske, og bryter med den uanstrengte tonen som ellers preger filmen.

Men det er et lite aber i den store sammenhengen – så velskrevne og finurlig regisserte komedier som Sightseers hører sjeldenhetene til. Dene filmen er nøyaktig hva den prøver å være: liten, bekmørk og svært morsom.