TIFF 2014: Familier som bukker under for alkoholisme og rus er ikke noe nytt i svensk film. Siden Stefan Jarl satt en øks i medel-Svensson med Ett anständigt liv på slutten av syttitallet har man sett mange sterke fortellinger av fedre og mødre som – for å parafrasere Jarls film – har «for store drømmer» til å kunne ta vare på sine egne barn.

Hyllesten ville ingen ende ta da Pernilla August belyste hverdagsfyllas mørkeste mørke i Skyggesiden (2010), men for meg ble den filmen så påtrengende i sitt melodramatiske toneleie at jeg faktisk havnet litt på sidelinjen av det hele (det toppet seg da Outi Mäenpää veltet et badekar, om jeg ikke husker feil). Kjell-Åke Andersson har en varere, mindre desperat og på mange måter mer autentisk og reflektert tilnærming til tematikken i Meg eier ingen, som ikke bare skildrer alkoholens slu evne til å sakte men sikkert sende folk ned i avgrunnen, men også et Sverige i brytningstid på begynnelsen av åttitallet. En idealistisk arbeiderklasse kjenner urettferdigheten klø dem på ryggen når de tar «det store løftet» for Sverige, på vegne av pengegriske bakmenn med dress og slips.

Man kan spørre seg hva som er årsaken til at både Skyggesiden og Meg eier ingen er periodefilmer. Alkoholisme- og rusproblematikk hører vel ikke akkurat fortiden til, ei heller klasseskillene i velferdsstaten – selve årsaken til at arbeiderne nederst på rangstigen må slukke brannen på innsiden når de kommer hjem fra jobb. Men i Andersons film blir den politiske bevisstheten hos rollefigurene et paradoks og således en del av filmens diskusjon om det å være en forelder: Hvordan kan en mor som roper om likhet og rettferdighet – om at alle skal bli sett – selv unngå å se den vanskelige tilværelsen hun overlater datteren til?

Når Katja (Tanja Lorentzon) finner seg en ny mann, må Lisa (Saga Samuelsson) bli boende hos faren Hasse (Mikael Persbrandt); et velmenende og godhjertet menneske, som bare mister ansvarsfølelsen innimellom, når han drikker. Men etterhvert som arbeidsdagene på jernverket blir hardere, og økonomien til den lille familien strammere, blir det vanskelig å holde seg unna spriten når mørket faller på og ensomheten spøker. Etterhvert som Lisa blir eldre, innser hun at faren har et alkoholproblem, og at hennes «bästis och bundis» beveger seg mot stupet. Hun har blitt hans trøst i livet, en havn, men får ikke lenger den omsorgen hun selv trenger.

Den vanskelige, men alltid nære relasjonen mellom de to er nydelig fremstilt, takket være skuespillet til unge Samuelsson og især Persbrandt. For en som har vokst opp med svensk fjernsyn er Gunvald Larsson en helt på størrelse med James Bond, men selv om man gjerne forbinder Persbrandt med barske og litt karikerte roller i diverse politi- og kriminalfilmer, er han en av Sveriges fremste karakterskuespillere, og har levert fremragende rolleprestasjoner i filmer som Dag och natt, Maria Larssons eviga ögonblick og Susanne Biers Oscar-vinner Hævnen. I Meg eier ingen får han både frem den stolte faren som ønsker å ta vare på sin øyesten, og den usikre mannen som er så redd for å miste alt at han går i oppløsning og bukker under for bedøvelsen i kjøkkenskapet.

Kjell-Åke Andersson viste seg som en klok menneskeskildrer i undervurderte Familie-hemmeligheter, men er vel stadig mest kjent for den langdryge, men svært vakre filmen Juleoratoriet, og i Meg eier ingen møter han den beinharde realismen i fortellingen med et tilsvarende poetisk lynne. Partikler virvler rundt i luften og skaper elegante overganger mellom innstillinger og scener; globuser, lykter og lampetter fyller rommene med lys, håp og forsoning, uten at det blir insisterende eller overtydelig. Andersson unngår nærbilder, og skyter de fleste scenene i halvnære eller halvtotale innstillinger, der rollefigurene opptrer i profil, men som tilskuer får man likevel aldri følelsen av å være på avstand og «kikke inn».

Rammehistorien med en voksen Lisa som har fullført en doktorgrad ved universitetet virker konstruert, som om Anderson ser seg nødt til å bryte ned myten om «den sosiale arven», og sett under ett tråkker fortellingen i overkant velkjente spor.

Men disse innvendingene blir bagateller når Meg eier ingen på en ytterst gripende måte klarer å si noe om hvordan alkoholisme oppstår, og hvorfor den aldri kan avskrives som dum, egoistisk eller ondsinnet.