TIFF 2014: Som en av de vektigste og mest særegne fluene på veggen innafor den formen for dokumentarfilmskaping som gjerne går under navnet direct cinema, har Frederick Wiseman gjennom flere tiår utforska forskjellige institusjoner i det amerikanske samfunnet. At Berkeley, som tar for seg hverdagen på det kjente Berkeley-universitetet i California, er både veldig aktuell og en film som kan stå som et vitnesbyrd for fremtidige generasjoner – på lignende måte som hans egen High School fra 1968.

Wiseman plasserer oss midt i spesifikke situasjoner, i spesifikke rom i en spesifikk tid, der dagsaktuelle spørsmål er oppe til debatt, snarere enn å tegne et mer tidløst, monumentalt portrettbilde av universitetet. Likevel oppleves filmen nærmest monumentaktig, på en ydmyk måte, i hvordan den implementerer en strukturell årvåkenhet i sitt diskursive engasjement.

Filmen er i stor grad dialogbasert. Et av dens gjentagende orienteringspunkt er diskusjon om samfunnstrukturelle spørsmål, slik som forholdet mellom privat og offentlig sektor. Men Wiseman tar oss med til mange forskjellige rom på Berkley, mange ulike studiefelt og samtalearenaer, slik at vi får møte de som diskuterer løsninger på individuelle så vel som kollektive handikap og problemstillinger. Filmens over fire timer-lange spilletid gjør at man i tillegg til de overgripende politiske spørsmåla, får god tid til å lytte til folk som diskuterer robotteknologiske løsninger på individspesifikke problemer.

Dessuten er Wisemans oppmerksomhet for individer i en gruppe – filmen tar konsekvent for seg en gruppe av mennesker – ofte rørende, og forankrer stadig de ’upersonlige’, teoretiske diskusjonene i et konkret menneskeansikt. Det er ingen intervjuer, ingen møter alene med enkeltmennesker, vi får bare møte de i situasjoner, i diskusjoner, samtalegrupper, altså i interaksjoner og i lys av problemstillinger. Det er en velkjent Wiseman-strategi. Filmen er fylt av en rekke halvære og særlig nære innstillinger av ansikt som snakker og lytter, sett frontalt eller i profil. Bare periodevis får vi mer distanserte totalinnstillinger av miljøet, skolebygga og naturen rundt, og anonyme arbeidere, som en enslig gressklippermann. Det hviler en utsøkt, levende ro i disse innstillingene. Filmen er skutt digitalt, med en ypperlig sans for lys og dybde.

Wiseman er en virkelig mester når det kommer til å strukturere blikket, hørselen, oppmerksomheten. At Berkley er en film det kan være vanskelig å se den virkelige storheten i (flere gikk under visninga), men både rytmen fra øyeblikk til øyeblikk og den helhetlige strukturen (formen), vitner om en svært dyktig og erfaren filmskaper, som har opparbeida seg menneskelig og filmatisk visdom. Det er en klarhet i innstillingene, lyset og lyden (kun diegetisk), som betoner de respektive ansikta og miljøene med en slags uhøytidelig, nøysom verdighet.

Det skyldes kanskje vel så mye de avbilda situasjonene som det skyldes Wisemans modenhet som filmskaper, men At Berkeley virker iallefall mer avbalansert enn filmer som High School og Titicut Follies (1967). Maktforholdet mellom student, foreleser og administrasjon framstår svært dialogbasert, og er noe helt annet enn de graverende asymmetriske maktforholda vi finner i de to nevnte 60-tallsfilmene. Det er også noe mer intenst og skremmende med innzoomingene i de filmene, som av og til får verden til å framstå monstrøs. At Berkeley har et mildere kameratemperament og en sterkere harmoni – selv i en sekvens der studenter foretar en protest, kryssklippes det fredsbevarende mellom studentene og administrasjonens takling av situasjonen.

Her er vi forøvrig inne på noe som særmerker filmen, som gir den en veldig humanistisk karakter, og som ikke bare sørger for at filmen veksler mellom ’små’ og ’store’ problemer, men også mellom hierarkiske nivåer: filmen bruker like mye tid på administrative diskusjoner og argumenter som de som oppstår mellom student og foreleser. Diskusjonene tematiserer ofte det samme: stadige kutt i den offentlige finaniseringa av universitetet, og hvilke sosioøkonomiske implikasjoner dette kan ha, hva det gjør med universitetet som demokratisk utdanningsplattform (sosial immobilitet, press fra næringslivets interesser osv.).

Med At Berkeley viser Wiseman at han fortsatt er en viktig filmskaper som synliggjør og diskuterer aktuelle samfunnsstrukturelle virkeligheter og går i lydhør dialog med individer som lever midt oppi deres konsekvenser. Den metaforiske beskrivelsen flue-på-veggen-estetikk står av og til i fare for å antyde en antiestetisk og antitenkende form for filmskaping, men Wiseman gir et godt motargument til dette synet i måten han elegant og subtilt trekker forbindelser i montasjevalg og helhetlig struktur.

At Berkeley er en film som er tålmodig, lydhør og samtidig aktivt tenkende. Og man kan godt si at den krever de samme kvalitetene fra seeren.