TIFF 2014: Hong Sang-soos Our Sunhi var den store nedturen under årets festival – en film som fikk meg til å tvile på om det å lage den var verdt bryet på noen som helst måte. Er det noe å hente her?

Filmen utspiller seg over få dager og dreier seg rundt møtene mellom de fire hovedkarakterene. Tittelfiguren Sunhi dukker opp på skolen hvor hun tok sin filmutdannelse, før hun kuttet kontakten med studiemiljøet og ble utilgjengelig i to år, og ber sin tidligere professor Donghyun om et referansebrev. Deretter møter hun eksen, debutfilmskaper Munsu, før hun senere støter på Jaehak, en litt mer etablert filmskaper og Sunhis studieveileder (eller noe i den duren). Alle møtene utarter seg til lange samtaler, gjerne preget av et visst alkoholinntak, og disse tre mennene treffer støter også på hverandre under lignende omstendigheter. Samtalene dem imellom dreier seg alltid om Sunhi, på en eller annen måte, selv om ingen av dem kjenner til de andres følelser for henne.

Filmens tittel spiller på de tre mennenes holdning til Sunhi; de blir alle betatt av henne, og forsøker på hvert sitt vis å holde henne tilbake fra å utvikle seg. Dersom hun gjør alvor av planene om å studere i USA, vil de jo alle miste henne. Regissør Hong Sang-soo leker seg med å sende rollefigurene i en farseaktig runddans, men størstedelen av filmen er viet til dialogene dem imellom. På papiret er alt vel og bra: Filmen er snedig konstruert, og måten de mannlige karakterene snakker forbi hverandre, uvitende om at de begjærer den samme kvinnen, er tidvis komisk. Dessuten er egoismen de viser i å subtilt kontrollere Sunhi et ganske rikt utgangspunkt for tematisk utforskning.

Our Sunhi er altså ikke verdiløs, bare dypt utilfredsstillende. For dessverre leder alt dette kun til det småhumoristiske «klimakset», hvor de tre mennene møtes i parken hvor Sunhi nettopp har befunnet seg (hun har rukket å snike seg unna). De vandrer sammen, håpefulle, og repeterer tafatt lovord om Sunhi. Her føles filmen ufullstendig, fordi det har skjedd så lite – som om den tar slutt etter å ha vist oss førsteakten i en lengre fortelling.

Det åpenbarer seg altså at Hong ikke har planlagt å servere oss mer enn en lun farse. Det er jo vel og bra, men i løpet av den relativt korte spilletiden på under halvannen time rekker faktisk filmen å bli dørgende kjedelig. For her skjer det ikke stort. Rollefigurene skravler i utstrakte dialogscener som noen ganger varer i over ti minutter, og i flere av dem får vi umiddelbart etablert hva som er formålet med kommunikasjonen – som oftest er det å vise at enda en mann har falt for Sunhi. Lite av interesse blir sagt, og i likhet med meg selv lurte flere av mine medpublikummere på om tekstingen rett og slett var for dårlig – at innholdet hadde forsvunnet i oversettelsen.

I alle tilfeller består dialogene hovedsakelig av gjentakelser; selv om rollefigurene stort sett kjenner lite til de andres intensjoner eller historie med Sunhi, repeterer de ord og uttrykk fra tidligere samtaler. Lovordene fra sluttscenen er eksempelvis gjengangere fra Donghyuns referansebrev. Til å begynne med er disse gjentakelsene artige, ettersom de avslører at mennene tror de er alene i kampen om Sunhis gunst, og at ingen av dem egentlig har spesielt sterke følelser for henne; de bare resirkulerer andres uttrykk for å sette ord på det de tror de føler. Men en såpass repeterende og monoton kilde til humor mister sjarmen veldig raskt.

Rollefigurene er heller ikke spesielt interessante. Sunhi er utgangspunktet den mest spennende av dem, både eksentrisk og umoden, men vi blir aldri ordentlig kjent med henne. De tre mennene i livet hennes lar henne tross alt ikke være seg selv. Og disse mennene er syltynne karikaturer, som Hong knapt prøver å komme inn under huden på. Når Donghyun oppleves som den mest utviklede rollefiguren, er det fordi han – med referansebrevet – får diskutere noe av praktisk betydning, som kan føre fortellingen videre.

Filmens visualitet er knapt verdt å nevne. Bildene har et blast videouttrykk, og kameraet er gjerne stilt opp for å gi oss et statisk totalbilde av hver dialog. Nå og da byr Hong på en plutselig, distraherende innzooming. Da skjer det i alle fall noe!

I det hele tatt fremstår Our Sunhi som et venstrehåndsarbeid, ikke på grunn av udugelighet, men fordi ambisjonene er så lave. Flere kritikere har med god grunn omtalt filmen som et såkalt «minor work» fra Hong Sang soo – dette er virkelig definisjonen på et hvileskjær.