For alle som elsker Robert Bressons kanskje vakreste klassiker Min venn Balthazar (1966), er det helt innafor å bli skeptisk til ideen om en nytolkning. Hva er det å gjenskape ved filmen som Jean-Luc Godard beskreiv som «verdenen på en og en halv time»? Ingenting, er svaret.

Likevel klarer den polske regissørveteranen Jerzy Skolimowski med sin nye film EO å anvende utgangspunktet fra Bressons mesterverk som et ypperlig lerret for å vise hvorfor spørsmålene om uskyld, medfølelse og omsorg fortjener å belyses, igjen og igjen. Nettopp fordi referansen til originalen er såpass ærlig, føles det ikke som en remake, men som en fortsettelse, hvor nye realiteter ved vår tid kommer med nye brutaliteter.

Der Min venn Balthazar bruker eselets livsløp parallelt med Marie (uforglemmelig spilt av Anne Wiazemsky) sitt, i en form for gjensidig allegori, er EO mer direkte sentrert rundt dyrets erfaring av verden. Denne forskjellen mellom filmene kan også spores i de forskjellige esel-navnene, med henholdsvis det menneskelige og religiøse «Balthazar», og «EO» som etterligner den karakteristiske lyden eselet lager. Også valget med å ha navnet stående aleine i tittelen, indikerer et smalere fokus hos Skolimowski.

Lik i Bressons film, følger vi her eselet via ulike eiere og steder, mens menneskene EO møter på veien først og fremst representerer ulike holdninger til dyr. I en fortryllende åpningsscene dynka i rødtoner ser vi EO med danseren Magda (Sandra Drzymalska) i en sirkusopptreden. Etter protester mot bruken av dyr, kvitter sirkuset seg med EO, og vi ser ham omringa av mørke i lasteplanet på en bil, med en tåre som renner ned fra øyet.

Jeg blir umiddelbart kritisk til dette grepet, både fordi det blir et vel opplagt forsøk på å trykke ved mine egne tårekanaler, og fordi det er en antropomorfisk tolkning av dyrets kroppsspråk. Vi skal ikke måtte «se oss sjøl» i dyrets ansikt, eller menneskets for den saks skyld, for å føle med det, men snarere anerkjenne, og slik forsvare, den andres «annethet», for å henvise til filosofien.

Heldigvis respekterer filmen EOs særegenhet og unngår oversentimentale effekter, utover denne ene korte scenen. Der de menneskelige skikkelsene ofte glir over i det karikerte – røffe menn som vil selge ham til salamiprodusenter, fotballsupportere som banker ham opp fordi de mener brekinga hans forstyrra kampen, fulle folk som drar ham med inn på festen – får EO rom til å bare være. Som et stille vitne, og samtidig som et vesen med ekte lengsler og erfaringer.

Visuelt veksler filmen mellom håndholdte og naturalistiske tagninger, og eksperimentelle partier hvor bruk av fargesetting, dronekameraets fugleperspektiv og drivende musikk utvider horisonten vår ytterligere. Jeg tolker ikke dette som EOs syn i enkel forstand – det synet har vi som nevnt ikke tilgang på – men som en stilistisk utforskning av stemninger i naturen. Disse partiene har noe psykedelisk og samtidig eventyrets magiske realisme ved seg, og brukes sparsomt, men effektivt.

Med EOs distinkte blikk bevitner vi også andre dyrs lidelser, som når han brukes som trekkdyr i en pelsfarm, står foran vinduet til en dyrebutikk ved morgengry og ser fiskene i akvariet, eller er like i nærheten når en ulv skytes i skogen. Slik får filmen et bredere og mer definert dyrevelferdsperspektiv, noe som også presiseres ved filmens slutt: «This film was made out of our love for animals and nature. The animals’ wellbeing on set was always our first priority».

Dette perspektivet er uløselig knytta til miljø og natur, da vi ser fugler fly inn i vindmøller, EO midt i en enorm søppelfylling og andre uttrykk for masseproduksjon hvor dyr er direkte ofre. Dermed blir også Skolimowskis film mer enn en hyllest til Bresson eller et romantisert portrett av et esel, men en original og skarp kommentar på vår tids mest akutte dilemmaer.

I et av de siste kapitlene av EOs liv møter han endelig barmhjertighet i en kjekk, ung prest (Lorenzo Zurzolo), som tar ham med til et slags slott som av en annen tid og verden. Der ser vi sjølveste Isabelle Huppert på kne mens EOs redningsmann holder nattverd. De to viser seg å være stemor og -sønn, og sjøl om de spiller godt, er scenen underlig – og for meg ikke helt velfungerende. For første gang settes EO liksom på pause, der han står utafor på et jorde, og jeg sliter med å tolke hva scenen vil si meg.

Mens de to krangler, går EO mot den halvåpne porten og rømmer nok en gang, men nå inn i en kvegflokk på vei til slakt. Og med lyden av en boltpistol går skjermen i svart: en poengtert og utvetydig kritikk av menneskets utnyttelse av dyr. Hvis vi i løpet av en halvannen time lang film kan få empati med et esel, hvorfor ikke da også storfe, og alt liv?

Nybakte foreldre forteller ofte at den nye hverdagen får deg til å se verden på en ny måte. Jeg har ikke barn, men en 18 måneder gammel valp, og vil påstå det samme – skjønt det nye synet antakeligvis er litt forskjellig fra å ha født et avkom. Med hunden min, Theodor, eller Ted som vi kaller ham, må jeg lære meg å oppfatte behov som ikke kan uttrykkes med ord. Når vi går tur, kan jeg ikke bare spankulere rundt slik jeg pleide, men må se etter om det ligger glasskår på fortauet han kan skjære opp potene sine på, om den bikkja borti der som går laus er snill eller skummel, om han i varmen har vannkilder på veien.

Når Cinemateket nå kjører EO som månedens film, er det vel verdt – også for Bresson-elskerne – å se den, både for den stilistiske eksperimenteringa, og som en snarvei til nye innsikter i en annen(s) verden.