Omtale

Kjellermennesker: Bong Joon-hos Parasitt

Denne artikkelen inneholder spoilere.

I Bong Joon-hos samtidsfabel kjemper underklassen for en plass i solen.

Like etter verdenspremieren til Parasitt en grytidlig morgen i Cannes i mai, var jeg gråteferdig og skjelven. Mens jeg tumlet ut av kinosalen på jakt etter kjentfolk å dele inntrykkene med, slo det meg at det ikke var filmens fortelling som hadde truffet hardest. Snarere var filmen skakende på samme måte som enkelte musikkstykker er skakende ikke utelukkende på grunn av de stemningene, tankene og følelsene de hensetter lytteren i, men fordi stykket i seg selv påminner lytteren om hvor utrolig det er at musikken er – at mennesket er i stand til å omforme, skape eller uttrykke seg sånn, og at andre igjen lar seg åpne, røre og bevege av dette hemmelige språket.

Det virtuose er kanskje gripende fordi det sprenger grensene for det vi tenker på som menneskelig; perfeksjonen skjuler den menneskelige anstrengelse, og nettopp derfor blir vi påminnet om den, slik et tynt slør gjør oss oppmerksom på ansiktet som befinner seg bak det. Samtidig kan vi ikke fullt ut forstå kunstens vesen, for den er ikke bare resultatet av anstrengelse, den er også noe annet. I møte med den blir vi små og store i én og samme bevegelse. Den minner oss om at vi er skapning og skaper på én og samme tid, og dette mirakelet har vi bare provisoriske forklaringer på, enten de er biologiske, sosiale eller religiøse.

Etter å ha sett Parasitt for andre gang, slår det meg at filmen best kan sammenlignes med en danseforestilling. En føler selv at en har vært på scenen, for håndflatene er svette og pulsen dundrer; det er kommet et nytt tempo i kroppen. Denne smittsomme energien er et paradoks, for filmen er en dyster fortelling om en samtid, og en verden, i spennet mellom sosial nød og prangende rikdom hvor de fattigste ikke finner sammen i solidaritet, men snarere kjemper mot hverandre for å karre til seg en plass i solen.

Filmen er i stadig bevegelse mellom sjangre og stemningsleier. Underveis ledes tankene hen til Roald Dahl, for på samme måte som den britiske forfatterens barnebøker er litt for mørke og brutale til å kalles barnebøker og novellene litt for enøyde til å kalles voksenlitteratur, finnes den samme ambivalensen hos Bong. Hans forrige film Okja (2017) er forkledd som en gripende fortelling om forholdet mellom en sør-koreansk landsbyjente og hennes kjælegris, men ender opp som en brutal skildring av en en verden der eiesyke og jaget etter økonomisk vekst er paret med løgnaktighet, tortur av dyr, sosial utnytting og utarming av naturressurser.

Parasitt er fundert på den samme samfunnskritikken, eksempelvis uttrykt i en scene der det rike ekteparet Parks fem år gamle sønn har slått opp en indianertipi i hagen, et leketøy som garantert tåler regn og uvær, for det jo fra Amerika. Deres bunnløse tillit til alt amerikansk står i skarp kontrast til hvilken historie tipien og fjærpryden implisitt forteller.

Det er imidlertid Kim-familien som er filmens hovedpersoner. Av alle meningsløse arbeidsoppgaver den globale markedsøkomomien har avlet, må pizzaeskebretter være en av de mest absurde. Familien, som består av et nesten-voksent søskenpar (Ki-jong og Ki-woo) og deres foreldre (Chung-sook og Ki-taek), bor i en sokkelleilighet i Seoul der murveggene drypper av fukt, småkryp spankulerer omkring i middagsmaten, fulle menn pisser utenfor vinduet og wifi må stjeles av nabo’n. De livnærer seg på nettopp pizzaeskebretting, men Ki-jong og Ki-wook drømmer om å studere, og ved hjelp bildene og medaljene som dekorerer veggene, forstår vi at moren Chung-sook har hatt en karriere som kulestøterske.

En kveld kommer en venn av Ki-woo på besøk. Han skal på utveksling og tilbyr kameraten å overta jobben som privatlærer for en seksten år gammel jente fra en velstående familie. Det er bare én hake – han må late som han har universitetsutdannelse. Ved hjelp av søsterens evner til dokumentforfalskning og kameratens varme anbefaling, åpnes døren til en villa, og en verden, som tidligere har vært utilgjengelig for ham. Snart følger resten av familien etter.

Sør-Koreas korte historie er en fortelling om et jordbruksssamfunn som lå nede for telling i kjølvannet av Koreakrigen, men som takket være en omfattende eksportindustri, delvis muliggjort av japanske investeringer, kom seg raskt på beina og har vært i mer eller mindre kontinuerlig økonomisk vekst siden 60-tallet. Innbyggernes levestandard, som på femtitallet var lavere enn hos deres kommunistiske halvbror i nord, er i dag en helt annen. Samtidig har forskjellen mellom fattig og rik økt.

I et intervju med The Atlantic har Bong fortalt at han lar familien Kim bo i en sokkelleilighet nettopp fordi et slikt bosted – delvis en kjeller, delvis en leilighet – representerer en mellomtilstand. Familien Kim har hodet over vannet, for ikke å si gateplan; de har mat på bordet og mobiltelefoner i baklomma. Under dem truer kjellermørket, men de har utsikt mot verden. Denne utsikten – gjennom vindussprinkelen og telefonskjermene – er en daglig påminnelse om at det finnes et annet liv like innenfor rekkevidde.

*

En parasitt er «en organisme som lever på eller i annen organisme og ernærer seg på dens bekostning» (SNL). I Parasitt er det tilsynelatende Kim-familien som gnafser løs på Park-familien; straks huseierne har forlatt villaen, mesker tjenerne seg med mat og godterier; de skitner til huset, knuser glass med vilje og skvulper omkring i badekaret. Under overflaten kommuniserer imidlertid filmen et annet, ihjelterpet og retorisk spørsmål: Hvem er det egentlig som ernærer seg på bekostning av hvem?

Park-familien store synd har lite med beregnende ondsinnethet å gjøre. Snarere dreier det seg om en sløvhet, en manglende oppmerksomhet. Ekteparet Park ser ikke etter, de er ikke mottagelige for erkjennelsen av at en annen tilværelse enn deres egen er mulig. Dermed blir de levende eksempler på det Hannah Arendt betegner som den eiendommelige gjensidige avhengigheten mellom tankeløshet og ondskap: De beskytter seg fra den oppgaven det er å tenke ut fra de fremmedes ståsted. Det som kanskje er et enda viktigere poeng, er at de dermed heller ikke er i stand til å se seg selv, og det er nettopp denne manglende oppmerksomheten som blir familien Kims inngangsbillett.

Kim-familien er ikke snillere eller mer omsorgsfulle enn Park-familien. Et stykke ut i filmen får vi se hvor brutalt de sparker nedover for å beskytte sin nyervervede posisjon. I tillegg ser de ned på og latterliggjør Park-familien; de beundrer og misunner tingene deres, livene deres, men har ingen respekt for dem som mennesker. Slik er Parasitt en skildring av en verden der alle er blinde for hverandres menneskelighet og hvor man behandler hverandre som ting. Men Kim-familien er i besittelse av noe Park familien tross alt ikke har: De har bedre utsikt. Park-familien befinner seg i det moderne kapitalistiske samfunnets sentrum; som i et omvendt panoptisk fengsel vandrer de selvsikkert omkring i sitt tårn uten å vite at tusenvis av øyne følger med på dem fra cellene sine.

For i virkeligheten vet familien Kim mye mer om Park enn omvendt: De kjenner deres smak og verdensanskuelser. De kan ikle seg kjennetegnene til en høyere sosial klasse enn de tilhører og lyve på seg kompetanse og erfaring de ikke har, fordi overklassens standarder gjennomsyrer hele kulturen. De lyser fra mobilskjermene og reklameplakatene, de kommer til uttrykk i motebildet og talemåter. Park-familien ville aldri mistenke at relativt ubemidlede mennesker uten formell utdannelse kunne spilt rollen som terapeuter og lærere på en overbevisende måte, for de lever i en illusjon om at samfunnet er i orden. De tar for gitt at vellykkethet står i proporsjonalt forhold evner og begavelser. Alt er slik det ser ut til å være.

Paradoksalt nok har de rett: De utsettes for et bedrag, men bedraget avdekker samtidig en dypere sannhet. Kim-familien er ikke dem de gir seg ut for å være, men samtidig er de det. Ki-woo er en god engelsklærer, for til tross for at han ikke har noen formell utdannelse, er han kunnskapsrik og talentfull. Sønnen i Park-familien blir umiddelbart knyttet til Ki-jong på grunn av hennes trygge, myndige måte å behandle ham på, og i mange av filmens scener ser vi ham tegne konsentrert, lytte oppmerksomt eller ligge i fanget hennes med en ro som er ikke-eksisterende når han er sammen med sine egne foreldre. Pappa Park har aldri tidligere hatt en så hensynsfull og empatisk sjåfør som Ki-taek. En film som utgir seg for å være en fortelling om et bedrag, sier mellom linjene at det virkelige bedraget foregår et annet sted: i overklassens tro på at deres egen posisjon har med evner eller intelligens å gjøre. I virkeligheten blir de ikke lurt – det er sannheten om det klassedelte samfunnets urettferdighet som spiller seg ut foran øynene deres.

*

Der andre klassebevisste filmskapere kanskje ville ha portrettert overklassens kulde og sjelelige fattigdom med hvite flater og børstet stål, liksom for å si dette er et tomt liv, dette er ikke noe å strekke seg etter, gjør Bong det motsatte. Både kostymer, produksjonsdesign og foto gjør sitt for å lokke tilskueren til seg: å, jeg vil også kjenne den silkekjolen mot huden, jeg vil også synke ned i det badekaret. Andre ganger blir man sittende og beundre uten tanke om å skulle besitte eller eie: Det er noe overjordisk over hvordan lyset faller inn gjennom de store vinduene som er vendt mot hagen, over fargespillet i treverket. Park-familiens villa er pustberøvende vakker med sine harmoniske linjer. Det er ingenting kaldt, fiendtlig eller avvisende ved den.

Dette er det mest interessante ved filmen. På samme måte som flere av verdens mest monumentale byggverk tiltenkt guder, konger, prinsesser og herskere har blitt til på bekostning av den øvrige befolkningens velferd, impliserer arkitekttegnede hus med importvann i kjøleskapet og hundre kvadratmeter per person en utarming av naturressurser så vel som sosial urettferdighet. Det gjør imidlertid ikke byggverkene noe mindre vakre. Parasitt innreflekterer menneskets dragning mot harmoniske former, stoffer, teksturer og materialer. I stedet for å servere oss en velment løgn om at disse tingene ikke egentlig betyr noe, eller rette pekefingeren mot de av oss som er så overfladiske at vi bryr oss om vakre ting, påminner filmen hvilken kraft som ligger i estetikken, i formen, i bildene. Tilskueren blir oppmerksom på sin egen lengsel, men blir ikke fortalt at det finnes en enkel måte å fortrenge den eller bekjempe den på. Den oppfordrer oss bare til å være oppmerksom på den, observere den, erkjenne den.

Mange kritikere har påpekt at Parasitts store styrke er at den er utforutsigbar og sjangerbrytende. Men hvorfor er dette en styrke? Ikke først og fremst fordi det gjør filmen underholdende eller original, men fordi vi i disse bruddene blir oppmerksomme på nettopp oss selv, på våre tilbøyeligheter, forventninger og måter.

Parasitt stiller ikke ut overklassens overfladiskhet slik at vi kan glemme vår egen. Den speiler våre egne begjær tilbake mot oss med dobbelt styrke.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Simen Kolstad Lindblad sier:

    Flott analyse av en helt fantastisk film!

    Det finnes et helt spekter av nyanser og detaljer i manuset som jeg gleder meg stort til å dukke ned i ved flere gjensyn.

    Bare for å nevne noe som festet seg ved første møte med filmen: spøkelsesallegorien som blir tilskrevet underklassen, og som kommer til uttrykk både gjennom faktiske plott-poenger og smarte stikk i dialogen. En karakter fletter tidlig i filmen inn et gammelt Koreansk ordspråk om hvordan det «å ha et spøkelse i huset er gunstig for formuen» eller noe liknende. En interessant tematisk tråd som aldri ble overdrevet, men som beriket historien for min del.

    Det finnes også et øyeblikk i filmen der en karakter ligger stille på gulvet i mørket som var noe av det mest spennende jeg har sett på et kinolerret noensinne. Smiler bare av å tenke på det.

  2. Roskva Koritzinsky sier:

    Takk skal du ha!
    Ja, det er flere slike detaljer ved filmen som jeg gjerne skulle ha skrevet om. Særlig denne suseok-en (landskapssteinen) fascinerte meg. Jeg ble veldig grepet av den scenen hvor Ki-woo klamrer seg til den i gymsalen om natten, for senere å legge den fra seg i en elven i den avsluttende fantasisekvensen. Det får bli en annen tekst!

  3. Birgit Stabell sier:

    For en fantastisk anmeldelse! Denne filmen må jeg se! Κjempeinteressant analyse!

    [Språklig sett har jeg litt allergi mot «påminne», men dette arkaiske / bibelske uttrykket er vel blitt mer vanlig etter hvert. – «Pustberøvende», vel, – som tyskfilolog er det ok, «atemberaubend», – denne filmen vil antakelig ta pusten fra meg…]

  4. Dag Sødtholt sier:

    Kanskje dette er enda mer komplekst? Du skriver: «Park-familiens villa er pustberøvende vakker med sine harmoniske linjer. Det er ingenting kaldt, fiendtlig eller avvisende ved den.» Men disse indre landskapene er ofte filmet på en måte som fremhever tomme flater og sterk avstand mellom rollefigurene, slik at materialismen fremstår forførerisk, men samtidig trykkende og menneskefiendtlig.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>