White Plastic Sky – ungarsk tungsinn i spenstig cli fi-univers

Montages er offisiell mediepartner med Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og intervjuer.

*

TIFF 2024: Tibor Bánóczki og Sarolta Szabós dystopiske «cli fi» (climate fiction)-fabel er et møtepunkt mellom eksistensielt mismot og rike science fiction-troper.

Den ungarsk-slovakiske animasjonsfilmen White Plastic Sky må gjerne reduseres til et betimelig miljøbudskap, men da går man glipp av filmens iboende kvaliteter som oppslukende opplevelseskunst. Premisset sender umiddelbare assosiasjoner til 70-tallsklassikere som Logan’s Run (1976) og Soylent Green (1973) – pessimistiske, postapokalyptiske fremtider der mennesker har selvbegrensede livsløp og gjerne må ofres som ressurser på felleskapets alter – selv om vår egen menneskelighet blir med i dragsuget. Det er imidlertid spillefilmdebutantenes Bánóczki og Szabós iscenesettelse av premisset som vekker størst interesse i dette tilfellet.

I 2123 er Budapest innkapslet i en gigantisk dom som beskyttelse mot et fullstendig ugjestmildt Mars-landskap der alt plante- og dyreliv har opphørt.  Mennesker får lov til å leve i 50 år, deretter forvandles deres kropper til trær for å produsere nok oksygen til befolkningen. Byen er et retro-tilpasset landskap med gamle, slitte murbygninger omkranset av moderne teknologi og neon – tydelig inspirert, som mange filmer i sjangeren er, av Blade Runner.

Bánóczki og Szabó har valgt en rotoskopi-teknikk for menneskene – en teknikk som aldri har blitt en trendsettende schläger, men som dukker opp med jevne mellomrom i filmhistorien, fra Max Fleischer via Snøhvit og de syv dverger (1937) videre til Ralph Bakshis banebrytende The Lord of the Rings (1978), Richard Linklaters A Scanner Darkly (2006) og TV-serien Undone (2019-). Rotoskopi-menneskene er så plassert i et animasjonslandskap som er delvis fotorealistisk CGI, delvis håndtegnet 2D – altså tre animasjonsstiler forent i én. Det høres kanskje rotete ut, men det oppstår en organisk sammensmelting som resultat av filmens smygende fortellerstil.

I sentrum av handlingen står et par tynget av sorg. Kvinnen har i altfor ung alder meldt seg frivillig til forvandlingsprosessen, og filmen følger deres forsøk på å komme seg bort og vekk, forhåpentligvis for å reversere det hele. Bánóczki og Szabó tar seg god tid til samtalene, gjerne i lukkede rom med nærbilder av ettertenksomme ansikter med partneren over skulderen, og ofte med lange betenkningspauser. Det grenser mot ungarsk fjernsynsteater, som i seg selv høres statisk og ufilmisk ut. Det skorter da også på actionsekvenser (jeg talte – med litt velvilje – to).

Likevel fungerer det. Nøkkelen til suksess ligger i en slags «matter-of-fact» fortellerstil, der samtalene glir sømløst over i presentasjoner av omgivelsene, enten i imponerende vistaer eller i tettere, omsluttende miljøer, og så tilbake til samtalene og de eksistensielle problemstillingene. Det gjøres ikke noe nummer ut av det spektakulære – det bare eksisterer, og vi får ta del i det og oppleve det for første gang, som en oppdager – fra de golde, vindblåste slettene utenfor domen til de rustne spøkelsesbyene til det tette, pulserende livet inne i Budapest. White Plastic Sky bedriver verdensbygging på høyt, høyt nivå.

I bunnen av premisset ligger et annet uromoment som spenner buen langt forbi stillestående teater: Det grunnleggende traumet i kroppslig symbiose, det inntrengende «Andre» som smelter sammen med vår egen kropp. Det bikker aldri helt over i cronenbergsk body horror, men mange av iscenesettelsene rundt kroppens metamorfose har et ubehagelig – og ikke minst melankolsk – preg.

Det er oppsiktsvekkende at filmen presterer, så presist, å forene to størrelser som sjelden henger sammen – det å ta seg tid og samtidig opprettholde en fortellernerve som trigger publikums hunger etter å se hva som vil skje.

Et godt eksempel dukker opp litt ut i filmen, når paret gjør seg klar til en sentral etappe i deres reise. Tiden tikker, vil oppdraget deres lykkes? Vil antagonister dukke opp rundt neste hjørne? I et mer tradisjonelt fortellerformat hadde man forventet en effektivisering av etappen – det er om å gjøre å komme seg videre. Men her dveles det. Et helt døgn går det, før paret har snakket gjennom sine kvaler og orientert seg i situasjonen, og dermed er klare for avreise. I mellomtiden vandrer de rundt i nærområdet, kjenner på vær og vind, utveksler noen få ord. Dermed får også vi – som publikum – anledning til å være der med dem. Vi får også anledning til å føle stedets egenart eller smatte på de eksistensielle dilemmaene de står overfor.

Dette spennet mellom narrativ nerve og virtuos omslutningsestetikk, fra det spenstige og teknologiske til det mer innesluttede og melankolske, speiles også i det hypnotiske lyddesignet, kanskje særlig Christopher Whites musikk som bølger mellom vakre, eteriske modulasjoner for blåsere og strykere til hardere elektronika-klanger for det moderne og oppjagede.

Det er lenge siden jeg har vært vitne til et så helhetlig visjonært stykke animasjonsfilm som samler ulike teknikker for å skape et helt unikt visuelt landskap. Kanskje må vi helt tilbake til Ari Folmans Waltz With Bashir fra 2008 (som for ordens skyld altså ikke bruker rotoscoping, selv om det ligner) og dens bruntintede melankoli.

White Plastic Sky er en dystopi som aldri uttaler seg eksplisitt om sine tungsinnede dilemmaer, men som kommuniserer dem gjennom bildespråk og dialog i lik fordeling. Det handler om våre etiske forpliktelser overfor vesener vi selv skaper (ikke ulikt A.I.-problematikken), menneskeverd, familie, miljø, overlevelse og sorgprosesser. Men aldri belærende, aldri didaktisk.

I stedet tilbyr den en totalt omsluttende verden, presentert organisk og langsomt, som gir oss tid til både å oppleve og trekke slutninger underveis. Kan man håpe på norsk kinodistribusjon?