Montages’ kåring av 2021 sine beste filmer finner du her. Som i fjor velger vi å publisere bidragsyternes lister én og én, som en slags forsinket julekalender.
*
Det er ingen tvil om at min topp-plassering for 2021 må gå til The French Dispatch – et gesamtkunstwerk av en film som til de grader sitrer av visuell, fortellermessig og filmhistorisk formidlingsglede, og der hver eneste tagning vitner om timer med nitid arbeid og bunnløs kjærlighet til film, kultur og det skapende mennesket. Wes Anderson overgår seg selv i skala og ambisjonsnivå med et flettverk av fortellinger, levende tablåer, avstikkere, animasjonsseksvenser, minneverdige episoder og rollefigurer.
Det er slående at en ofte parodiert regissør som Anderson, hvis idiosynkratiske stil er så gjenkjennelig at den nærmest er blitt en klisjé, bruker mye av filmens spilletid på å «pastisjere» andre regissører. Med sine tre stilistisk adskilte kapitler samt rammefortelling er The French Dispatch som en billedbok-ABC av fransk film, fra Clouzot til Resnais, Eustache til Tati og, selvsagt, Godard. Det er også fransk kultur på sitt mest stereotypiske – men transcendert gjennom Andersons kjærlige blikk. Som innehaver av fransk pass velger jeg å la meg smigre.
10 år etter Oslo, 31. august og 15 år etter Reprise er vi i Verdens verste menneske tilbake i Oslos gater med Joachim Trier, og det er noe i luften, en slags vårfølelse. Vi rusler nedover fra Ekeberg, eller fra toppen av St. Hanshaugen, der rosebedene er i full blomst, ned til – av alle steder – hovedstadens nyrike Barcode-kvartal. Gammeldags Oslo-romantikk i skjønn harmoni med flunkende nye, mindre sjelfulle, men akk så flotte glassfasader.
Byen og Julies historie ble malt over det store lerretet i Cannes, og tilskuere over hele verden har nå trykket filmen til sitt bryst. Det er utvilsomt noe med Verdens verste menneske som skaper begeistring og gjenkjennelse, og dette er i stor grad takket være Triers stødige regi og manus (sammen med Eskil Vogt) – en kombinasjon av eleganse og visuell lekenhet som alltid gjennomsyres av en ektefølt interesse for dramaet og rollefigurene som utspiller seg i det.
Hvem er “verdens verste menneske”? Reinsves Julie inneholder helt klart spor etter tidligere Trier-skikkelser: Dels in your face tjueåring – en kvinnelig variant av den beste vestkantens guttaboys – dels melankoliker i Anders’ ånd. I løpet av tolv kapitler vil hun vokse videre på disse, og komme ut på andre siden, litt klokere og tristere kanskje. Det er mye som har skjedd med tidsånden i løpet av de siste 10 og 15 årene, mye som har oppstått, men også mye som er blitt borte, på godt og vondt. Kanskje kan Verdens verste menneske gi oss alle en leksjon i hvordan ønske det nye velkommen uten å avskrive det man engang var.
Julia Ducournaus Titane er noe av et imperfekt mesterverk, men for et deilig overskridende og merkelig beist av en film – og en fullt fortjent Gullpalme ble det! Et utfordrende unikum, i krysningspunktet mellom sjangerlek og kunst, som åpenbart ikke faller i enhver smak. Den ultravoldelige og surrealistiske første delen, som blant annet inneholder en bilulykke og en serie kaldblodige drap utført av en psykopatisk kvinne, blir avløst av en mer mellommenneskelig, og ja, nærmest sentimental andre del, som i alle fall rørte meg.
Men hvor er tyngden, hvor er humanismen som hører med til en slik utmerkelse som Gullpalmen, kan man spørre seg. Er dette provokasjon for provokasjonens skyld? Jeg vil argumentere for at Titane, i motsetning til veldig mange moderne popkulturelle produkter som stolt skildrer sin nihilisme, bygger på en frigjørende og positiv form for moralsk kaos, hinsides alle vanlige kategorier om kropp, kjønn og seksualitet. Sistnevnte er størrelser det i dag er vanlig å karakterisere som «flytende». I Titanes verden er det ikke så mye som flyter; her er det solide, kroppsliggjorte størrelser som kolliderer med hverandre i høy fart. Fra denne kollisjonen oppstår det nye, fascinerende uhyrer.
Først vil jeg henvise til alt som allerede er blitt skrevet og sagt om denne filmen her på Montages, men la oss gjenta det for ordens skyld: For en utrolig fascinerende, kompleks, mangefasettert, morsom og utømmelig skikkelse Gritt er – både som film og hovedperson. Jeg er så glad for at hun finnes, og for Itonje Søimer Guttormsen og Birgitte Larsen sine evner til å se, belyse og videreformidle så mange av hennes fasetter. Gritt er Peer Gynt, hun er jeg-fortelleren i Sult som vandrer hvileløst gjennom Kristiania, hun er aktivist, revolusjonær, enstøing, hustler og naturbarn.
Som film er Gritt også et slags flettverksportrett – i krysningsfeltet mellom drama, performance og dokumentar – av ulike kunstnerskikkelser og steder i Oslo, som viser hvordan den kreative impulsen kommer til uttrykk på ulike måter i forskjellige kontekster – med eller uten støtte fra Kulturrådet.
The Souvenir: Part I og Part II representerer et vendepunkt i Joanna Hoggs filmografi, fra bitende, men ømme portretter av eksistensielt løsrevne middelklasse-individer, til en mer estetisert form for kunstnerisk selvransakelse, der hun retter sitt skarpe analytiske blikk mot sin egen fortid. Sjelden har et slikt prosjekt i mine øyne vært løst på film på en såpass intelligent, rørende og finstemt måte, og Hogg befester med dette sin posisjon som en av våre tid fremste regissører.
The Souvenir: Part II plukker opp tråden der Part I sluttet, nærmest i samme åndedrag. Honor Swinton Byrne spiller regissørens yngre alter ego Julie, en filmstudent i 80-tallets Storbritannia som sliter med å komme seg videre i livet etter en traumatisk kjærlighetssorg. Der Part I kan beskrives som et autentisk, psykologisk drama om den første kjærligheten, beveger vi oss i verkets andre del nærmest i retning metafilmen – etter hvert som Julie bruker mer energi på innspillingen av sin eksamensfilm og gjør sine første famlende forsøk som regissør. Mye av den første delens mørke er forsvunnet, nå som hovedpersonen endelig er frigjort fra sin destruktive kjærlighet. Det vies plass til et større rollegalleri med ulike karakterer, og tonen er en smule mer luftig, leken og åpen. Julies forsøk på å behandle traumene sine gjennom filmmediet skildres med en deilig balanse mellom alvor og selvironi, ømhet og kritisk selvbevissthet.
Jeg setter pris på mange aspekter ved Denis Villeneuves science fiction-filmer, men de har ofte etterlatt meg visuelt mettet, og intellektuellt mildt forvirret, kanskje til og med skuffet. Derfor var det gledelig for meg å oppdage at Dune i mindre grad er idé-drevet, men snarere hviler alene på råsterk og fokusert dramatisk og visuell historiefortelling. Det er vanskelig å ikke la seg begeistre over å bli servert et verdensrom-epos av dette kaliberet – et håndfast, troverdig og detaljert fiksjonsunivers (inkludert sekkepiper) som bruker tid på å bygge opp rollefigurene og spenningen. Dune rommer også underliggende politiske kommentarer, new age-mystisisme og litt orientalisme – alt i alt føles det som om filmen ideologisk sett tilhører en annen æra.
Nettopp valget om å ikke aktualisere materialet gjør at adaptasjonen fremstår lite utspekulert til å være en såpass stor og kommersiell blockbuster. Og lydsporet! Opplevelsen av å kjenne på Hans Zimmers elektroniske gitarstøy og gutturale kvinnestemmer vibrere gjennom kroppen i Odeons IMAX-sal var i seg selv en av årets høydepunkter.
Regissør Chloé Zhaos unike, semi-dokumentariske tilnærming kommer til sin fulle rett i denne melankolske road-movien om en godt voksen kvinne som tvinges til å leve et nomadisk liv fra hånd til munn. Store åpne amerikanske landskaper, skutt i draggry eller skumring, er bakteppet for en følsom og psykologisk, realistisk meditasjon over tap og savn, både på individuelt og kollektivt nivå.
For mer om Nomadland og tidligere Zhao-filmer henviser jeg til denne dyptpløyende samtalen mellom Anne Gjelsvik, Karsten Meinich og undertegnede på Montages-podkasten Filmfrelst.
«Petite maman», som denne filmen heter på fransk, er basert på et enkelt premiss – fantasien om å kunne møte sin egen mor som barn – men er også en øm og finstemt skildring av forholdet tre kvinner seg imellom fra tre generasjoner. Et visst alvor og en nøkternhet preger Céline Sciammas filmer – en tilbakeholdenhet i dialog, dekor og handling, som kan virke litt avskrekkende, nærmest kjølig.
Lille mamma er lagt til den nordfranske senhøsten, og den nevnte nøkternheten utarter seg her som en slags uforløst melankoli hos rollefigurene. Jeg husker at det slo meg hvor voksne de to jentene i hovedrollene virket, i både dialog og handling, som om de allerede var seg bevisst de voksne personenes tilkortkommenheter. Men det er også noe spesielt som skjer i Sciammas filmer, når følelser, liv og magi gradvis pipler frem fra filmens nedstrippede omgivelser, lyser opp lerretet og gir liv til rollefigurene. Små, enkle barnehandinger – en samtale med en far, det å lage pannekaker sammen – innehar stor betydning, og plutselig øser filmen av menneskelig varme. Hurra for dette fint observerte, såre og nydelige lille smykket av en film, der mye forblir usagt, men desto mer kan kjennes på og leses mellom linjene.
Jeg tror at alle som så First Cow – da den omsider kom på norske kinoer i 2021 – hadde godt av en film om myke menn som lager smultringer på villmarkens grense i 1800-tallets USA. Dette gjør de takket være filmens titulære ku, en vakker skapning med store, våte og milde øyne som har æren av å være den første av sitt slag i området, og hvis melk mennene blir nødt til å stjele. Dette er en film som fra starten av etablerer et rolig tempo, en forsiktig stil og en vennlig tone – men som etter hvert markerer seg med humor og en rekke nokså spennende, actionfylte scener.
Årets beste ku-film? Noe så originalt, sympatisk og varmt som First Cow skal man iallfall lengte lenge etter.
Så var det over til årets feel bad-film, som kaprer den siste plassen på topp-ti lista i kraft av være en av de mest ubehagelige kinoopplevelsene jeg noen gang har hatt. Vi er på Romsås, der det blant høyblokker og skog bor en vond og gjenkjennelig form for ondskap – i form av et barns utilslørte sinne og grenseløse behov for hevn. En angstskapende stemning etableres tidlig takket være mesterlig regi, med strålende bruk av Gisle Tveitos lyd og Pessi Levantos musikk. Skritt for skritt eskalerer marerittet i spenning og brutalitet, og til slutt blir det nærmest uutholdelig – og jeg vil ut, ut!
Til tross for at De uskyldige byr på en slags slutt, varer ubehaget lenge etter at rulleteksten er ferdig, og jeg frykter at jeg kanskje aldri blir helt den samme igjen.
11. The World to Come (Fastvold)
12. Ninjababy (Sve Flikke)
13. Flukt (Poher Rasmussen)
14. Sovekupé nr 6 (Kuosmanen)
15. Lingui, the sacred bonds (Haroun)
16. The Green Knight (Lowery)
17. The Card Counter (Schrader)
18. Gunda (Kossakovsky)
19. Cow (Arnold)
20. Sigmund Freud, A Jew Without A God (Teboul)
Boblere: «A Hero», «Rettferdighetens ryttere», «Evolution».
Gode, originalskrevne barnefilmer er sjeldne, og fortjener å bli nevnt, så kudos til «Apestjernen» og «Ville vestens datter».
Beste enkeltsscener: Gryntende svinefødsel i «Gunda»; animert Take On Me i Kabuls gater i «Flukt»; en mørk og surrealistisk one-take i gasskammerne i «Evolution».
TV-serie-shout-out: Barry Jenkins’ «The Underground Railroad» har bilder, rollefigurer og situasjoner som fortsatt hjemsøker meg.
Fikk ikke sett: «The Power of the Dog», «Minari», «Guled & Nasra», «The Hand of God», «Sweat», «Shiva Baby», «The Tragedy of Macbeth», «Promising Young Woman», «House of Gucci», «Ammonite», «Quo vadis, Aida?», «The Last Duel», «West Side Story».