Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Wong Kar-wais Happy Together (1997) vises fra og med torsdag 8. april – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. NB: På grunn av smitteverntiltak holder Cinematekene i Oslo, Bergen og Kristiansand stengt.
*
Wong Kar-wais filmer nytes best som alkohol. Man varmer seg på dem, drikker dem i store slurker, lar rusen stige i takt med inntaket.
Den hongkongkinesiske auteuren var på et tidspunkt kulere og mer innflytelsesrik enn kanskje noen annen regissør, og etterlot spor overalt, ikke minst i reklamefilmer, mote- og musikkvideoer. Regissører som Sofia Coppola, Xavier Dolan, Todd Haynes og Barry Jenkins har definitivt latt seg inspirere.
Frem til og med 2046 (2004) var karrieren en perlerad, hver eneste film et smykke fra et tilsynelatende utømmelig skrin. Disse årene samarbeidet Wong tett med den australske fotografen Christopher Doyle, som bør tilskrives mye av æren for det banebrytende uttrykket i nittitallsfilmene – vel og merke ved siden av klipper, kostyme- og produksjonsdesigner (!) William Chang. Med In the Mood for Love beveget imidlertid Wong seg vekk fra det impulsive og rastløse til fordel for noe mer skulpturelt og kontrollert, og Doyle trakk seg ut idet Wong insisterte på å skyte eksteriørscenene en gang til, etter å ha oppdaget at Bangkoks Chinatown lignet sekstitallets Hongkong mer enn den i dag skyskrapertunge originalen. Etter 2046 gikk de to – som tilsynelatende var uadskillelige – hver sin vei.
De som er kritiske til Wong har gjerne redusert ham til en slags interiørarkitekt og skredder, eller popkunstner med funky fotograf hvis bruk av slow motion og lengselsfulle blikk nærmer seg det selvparodiske. Når det faktisk tipper over, skjer det i hans eneste engelskspråklige film, My Blueberry Nights (2007) – og det er et fascinerende syn. Det kulturspesifikke og eksotiske ved de kinesiske filmene fordamper bare ved synet av Jude Law som speiler egg på kjekkasvis og Norah Jones som spiser pai med trutmunn, og de flakkende bildene blir liksom lost in translation der de henger og slenger på dinere og dive bars. Wongs kjærlighet til det amerikanske virker mye kunstigere enn i Chungking Express (1994) og In the Mood for Love – det er som om han tas til fange i sin egen turistfelle.
Antallert annonserte prosjekter fra Wong er kanskje det dobbelte av gjennomførte produksjoner. I skrivende stund ferdigstiller han sin første TV-serie, Blossoms, og planlegger å vende tilbake til fiksjonsuniverset fra Chungking Express. Tenk om det faktisk blir noe av.
Nedenfor har vi listet opp våre Wong-favoritter.
*
Ashes of Time er Wongs tidlige «grand folly». Etter en to år lang og komplisert innspilling, stagnerte prosjektet i klipperommet da produsentene ikke delte regissørens visjon og skamferte filmen. Distribusjonen ble mangelfull, og for Wong ble alt sammen en bitter erfaring. Men det var ikke så galt at det ikke var godt for noe, for oppi dette kaoset renset han sjelen med å skyte Chungking Express på rekordtid, med en innfallsbasert metode som skulle bli hans varemerke (dog aldri igjen i høy hastighet). Dessuten ble Ashes of Time en fabelaktig film da den omsider ble lansert i Wongs Redux-versjon (2008).
Å se Wong leke seg med wuxia er en luksus, men sjangeren er bare et slags omriss; fortellingen er umiskjennelig elliptisk og bildene impresjonistiske, som akvareller flyter de ut, ofte i langsom kino. Det er ikke intrigens floker og knuter, men det audiovisuelle som får spille førstefiolin – det er fullt mulig å slå av hjernen og bare åpne sansene. Det skulle bare mangle at Zhang Yimou senere hyret inn Christopher Doyle til å fotografere sin Hero (2002). –LOK
Det er opplagt å trekke en linje mellom Wong Kar-wais regidebut og en annen Hongkong-konge, John Woo. As Tears Go By var direkte inspirert av Woos A Better Tomorrow (1986), og denne dekonstruerte gangsterfilmen peker definitivt fremover mot den poetiske brutaliteten som gjorde The Killer (1989) til en klassiker.
Bydelen Kowloon, som fortsatt fremstår hektisk og uoversiktlig, er her et kaos av voldelige tilfeldigheter og planlagte hevntokt. Andy Lau og Maggie Cheung spiller hovedrollene som turtelduer vi vet at kommer til å styrte, og det skjebnesvangre forsterkes av en svulmende bare-på-film-romantikk, som når sitt klimaks idet en kinesisk cover av Top Guns «Take My Breath Away» mikses høyt på lydsporet. Lau er som vanlig cool og uinntagelig, men Cheung gestalter alle de stormfulle følelsene på en troverdig måte, som gjorde at hun omsider – etter å ha blitt populær som «dama til Jackie Chan» i de herlige Police Story-filmene – ble en respektert skuespiller. As Tears Go By fortjener et gjensyn, både som byportrett og svenneprøve for Wong, og frem til The Grandmaster (2013) var den stadig hans største kommersielle suksess i hjemlandet. –LOK
Wong Kar-wais konstant tilstedeværende melankoli har nok aldri vært mer fremtredende enn i Happy Together (1997). Et homofilt par med en ustabil relasjon, drar til Argentina for å få forholdet på rett kjøl. Oppholdet der blir en berg-og-dal-bane av følelser, nesten uten romantikk – Happy Together er snarere en slags fetisjering av tristesse og fremmedgjøring. Mange filmskapere har skildret denne tilstanden, men få puster like mye liv i den som Wong Kar-wai. Godt hjulpet av sin eventyrlige fotograf (Doyle), skaper han et pulserende, sensuelt uttrykk.
Filmen er delvis skutt i svarthvitt og har en gusten og direkte karakter, som går som hånd i hånd med det grove klimaet filmen skildrer – en rufsethet Wong på magisk vis kombinerer med fløyelsmyk storbypoesi. –MHN
Det er 1962, og vi befinner oss i Hongkong. Journalisten Chow Mo-Wan (Tony Leung) flytter inn i en bygård der han blir nabo med den vakre sekretæren So Lai-zhen (Maggie Cheung). Begge er beskjedne, høflige mennesker, og begge har ektefeller som aldri er hjemme. Sakte trekkes de mot hverandre; først som venner og etter hvert også som noe mer. Byen og bygården lever sitt eget liv rundt dem. Det lukter mat, det regner utenfor og fjerne stemmer roper noe, visket ut av musikk fra radioene. Sprakende neonlys skinner mot de triste bygningene og de sørgelige ansiktene, som beveger seg ut og inn av hverandres liv – kanskje så vidt en tilfeldig berøring når de passerer hverandre.
Som et filmdikt i seg selv, elegant løsrevet fra fremdriftsbasert historiefortelling, er In The Mood for Love grenseløst rik på stemning. Wong & Doyle hadde allerede vært sentrale i å skape et look for 90-tallet med sine to mest toneangivende filmer, Chungking Express og Happy Together. I In The Mood for Love kombineres den visuelle oppfinnsomheten fra førstnevnte med romantikken fra sistnevnte. Resultatet er uimotståelig lekkert og emosjonelt gåtefullt. Og egentlig også filosofisk – jeg leser hans melankolske observasjon av kjærlighet som en fin kontrast til de ofte strektegnede vestlige uttrykkene for det samme. Filmhistoriens mest utforskede tematikk lar seg ennå skildre på en ny måte, og In The Mood for Love satte tonen for 00-tallets mange sørgmodige kjærlighetshistorier. –KM
Med søskenfilmene Chungking Express (1994) og Fallen Angels (1995) fikk den allerede lovende Hongkong-regissøren Wong Kar-wai sitt gjennombrudd – ikke bare som en stilskaper og et kultfenomen i sin tid, men også som en slags postmoderne ikonmaler for 90-tallets referanse- og nostalgidrevne popkultur. Wong etablerte sin egen ‘chic’, og ble raskt kjent som den lekne auteuren bak hippe Hongkong-filmer med eksplosiv visuell energi, popkulturelle kollisjoner og en helt egen emosjonalitet. Han smittet både filmelskere og andre regissører, og la i disse to filmene grunnlaget for både Happy Together (1997) og mesterverket In the Mood for Love (2000).
Men med de raskt skiftende trendene fra 90-tallet som et fjernt minne, føles det nesten som en ny oppdagelse når man vender tilbake for å kjenne på slitestyrken: Chungking Express og Fallen Angels er fortsatt moderne. I utgangspunktet ment å være sekvenser i samme film, deler de to verkene et objektivt DNA, men som separate enheter utfyller de også hverandre. Chungking Express er sørgmodig og tullete om hverandre, en ramme for to kjærlighetshistorier der besettelse og ømfintlige tilnærmelser går hånd i hånd. Den er konseptuell, men også flytende og elegant strukturert, i rak motsetning til ville og ustyrlige Fallen Angels, en kakafoni der Wongs uunnværlige kunstneriske svirebror, Christopher Doyle, er i fri utfoldelse, på best mulig måte. De to filmene utgjorde en symbiose og et felles gjennombrudd, ikke bare for de to kunstnerne, men for frigjøringen av Hongkong-filmen som noe annet enn kuleballetter, og for en revitalisert nysgjerrighet for asiatisk film. –KM
*
Omtalene er skrevet av Lars Ole Kristiansen, Magnus Høiby Nikolaisen og Karsten Meinich.