Endelig skjer det: Montages kårer 80-tallets beste filmer. I tiden som kommer vil vi publisere en lang serie artikler og podkaster der flere hundre filmer fra 1980-tallet vil bli rangert, omtalt og diskutert.
For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.
Tilbake i 2014 og 2015 publiserte Montages en omfangsrik kåring av 90-tallets beste filmer, og denne satsingen er fortsatt noe av det mest populære vi har gjort. Da vi deretter tok fatt på 1980-tallet ønsket vi å overgå oss selv, og et veldig høyt ambisjonsnivå er årsaken til at denne «oppfølgeren» har tatt lang tid å realisere.
Forhåpentligvis vil dette bli en av de grundigste og mest inspirerende kåringene av 1980-tallets filmer som eksisterer på internett, og vi gleder oss stort til å presentere listen og se hvilke diskusjoner alle titlene igangsetter.
Plasseringene 170.-161. plass finner dere her, og nedenfor introduserer vi 160.–151. plass. Tekstene i denne artikkelen er skrevet av Lars Ole Kristiansen (LO), Karsten Meinich (KM), Pernille Middelthon (PM) og Abirami Logendran (AL). En komplett, løpende oppdatert oversikt finner dere her. God fornøyelse!
*
Mira Nair spillefilmdebuterte med Salaam Bombay! (1988), som sørget for å gjøre både Cannes-festivalen (hun vant Caméra d’Or) og Oscar-akademiet (ble nominert for beste ikke-engelskspråklige film) oppmerksomme på den indiske regissørens unike stemme. I Salaam Bombay! bruker Nair journalistiske metoder og sine erfaringer som dokumentarist for å skildre livet til barn som bor på gatene i byen som siden 1995 har vært kjent som Mumbai (tidl. Bombay). Rollefigurene er doplangere og prostituerte, skjøvet inn i skyggene av samfunnet for å bli bortgjemt der.
Nair viser at man kan lage en både energisk og estetisk film, uten å male et glansbilde ved å spille på sympati og følelser. Og samtidig være realistisk og tøff, men ikke direkte brutal. (Som hun også viste med Monsoon Wedding i 2001, hennes kanskje mest kjente film.) Salaam Bombay! er like medrivende som den er nådeløs, og det tok ikke lang tid før Hollywood inviterte Nair til å lage sin første amerikanske produksjon, Mississippi Masala (1991). –AL
▷ Se filmen via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
Da han møtte henne, og hun møtte ham. For første gang på slutten av 1970-tallet, og mange ganger senere i løpet av de påfølgende 12 årene. Sally Albright (Meg Ryan) og Harry Burns (Billy Crystal) er som omvendte magneter i Rob Reiners ultimate romantiske komedie om kjønnsroller, klisjeer og skjebne vs. tilfeldigheter. Det umake paret møtes første gang i anledning en tilfeldig delt biltur mellom Chicago og New York, og deretter vil de helst aldri se hverandre igjen. Etter flere tilfeldige møter, årevis senere, er det liksom noe de ikke greier å gi slipp på med hverandre. Et solid vennskap, med lange blikk og lengselsfulle undertoner, utspiller seg videre herfra. When Harry Met Sally («Da han møtte henne», 1989) er og blir en av de aller beste «boy meets girl»-romcoms der ute.
Meg Ryan og Billy Crystals kjemi slår gnister – de er like morsomme som de er rørende, mens de tar oss gjennom de mange opp- og nedturene et turbulent forhold skal gjennom. Måten Harry må kjempe for Sally på i klimakset – det endelige «will they, won’t they?» – bør frembringe et sukk hos selv de mest forkalkede hjerter der ute: «I came here tonight because when you realize you want to spend the rest of your life with someone, you want the rest of your life to start as soon as possible.» Man blir blank i øynene bare av å skrive ned det sitatet der. Med New Yorks deilige høstfarger i bakgrunnen, og et herlig utvalg ullgensere i nesten alle scener, blir filmen som et varmt teppe. Nora Ephrons manus er den hemmelige ingrediensen – det skal godt gjøres at mer enn tretti år gammel humor ikke føles utdatert. –PM
▷ Se filmen på Prime Video (digitalt, abo) eller via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
Den italienske regissøren Lucio Fulci tryllet med lateks og rødmaling, og var en legende innen analoge spesialeffekter. I Paura nella città dei morti viventi («City of the Living Dead», 1980) samarbeider han med Giannetto De Rossi, som også stod bak de kjøttetende dauingene i Zombi 2 («Zombie Flesh-Eaters», 1979). Etter at Fulci laget sistnevnte (som var tiltenkt å gi inntrykk av å være en direkte oppfølger til George A. Romeros suksess Dawn of the Dead) fortsatte han med zombier de tre filmene fansen omtaler som «Gates of Hell»-trilogien, bestående av Paura nella città dei morti viventi, L’aldilà («The Beyond», 1981) og Quella villa accanto al cimitero («The House by the Cemetery», 1981).
L’aldilà er den store kultfavoritten, og utgjør på noen måter et nav i Fulci-filmografien, men Paura nella città dei morti viventi er mer konsistent og med enda mer spektakulær gore – her er det mange groteske bilder som risser seg inn på netthinnen. Og all den tid italienske skrekkfilmer bygges rundt enkeltsekvenser, er Paura nella città dei morti viventi også god på å skape en sugende atmosfære. Hele filmen er som en febertåke, blålig og vindskjev, og som i L’aldilà er miljøene og produksjonsdesignet southern gothic så det holder. Fabio Frizzis musikk er en slags remiks av hovedtemaet fra Zombi 2, og når synthtangentene går amok under klimakset, der nye verdener åpner seg (bokstavelig talt), er det euforisk og makeløst grimt på en måte bare Fulci får til. –LO
▷ Se filmen via Platekompaniet (Blu-ray/4K UHD, fysisk format)
Hou Hsiao-hsien er ved siden av Edward Yang den viktigste filmskaperen i Taiwans nye bølge, som sprang ut av en gruppe unge regissører og manusforfattere i Taipei tidlig på 1980-tallet. Hou regisserte et av kapitlene i antologifilmen The Sandwich Man (1983), et nøkkelprosjekt i bevegelsen, som var initiert i 1982 da bl.a. Yang hadde foreslått at lavbudsjetterte produksjoner skulle settes i gang hos det statilige filmselskapet Central Motion Picture Corporation. Årene frem til 1987 regnes som hovedperioden for bølgen, da Yang, Hou og flere andre regissører produserte en serie nøkkelverk. Etterdønningene av denne kunstneriske oppblomstringen gjør at man mener perioden er å regne som en av de viktigste filmkunstneriske bevegelsene i østasiatisk film, ved siden av (og nært beslektet med) Hong Kong-filmen på 80- og 90-tallet.
Den bittersøte kjærlighetshistorien Liàn liàn fengchén («Dust in the Wind», 1986) var Hous syvende spillefilm (siden debuten med Cute Girl i 1980), og viser en regissør med stadig tydeligere auteurtrekk og klokere tematiske utforskninger. Der ungdomsliv er skildret med lekenhet og energi i flere av Hous andre tidlige filmer, stikker Liàn liàn fengchén skarpere inn i smertene som hører det unge voksenlivet til. Kjæresteparet Ah Yuan og Ah Yun i den lille gruvebyen Jiufen søker seg begge inn mot Taipei for å jobbe, studere og etablere et liv løsrevet fra sine foreldres skjebner, men både levekår og arbeidsforhold viser seg å være vanskeligere enn antatt. Fortellingen spiller seg ut gjennom Hous etter hvert så særegne billedspråk; elegante komposisjoner og tablåer med utsøkt oppbygget mise-en-scène i hvert eneste bilde. Nøkkelsituasjoner fra de to unge livene er porsjonert ut med poetisk bruk av ellipser, som gjør at flere år passerer underveis, uten at vi mister følsomheten for rollefigurenes indre liv og etter hvert så eksistensielle utfordringer. Hou Hsiao-hsien har vist seg som en av 1980-tallets store mestere, med Liàn liàn fengchén som et av flere storverk. –KM
▷ Se filmen via eBay (DVD, engelsk tekst, fysisk format) eller Carlotta Films (Blu-ray, fransk tekst, fysisk format)
Frederick Wiseman er hoffleverandøren av amerikanske institusjoners behind the scenes. I Central Park skildrer han en løvoppsopende og grenklippende hverdag i verdens mest berømte parkanlegg på en mytenedbrytende måte: Alle som dagdrømmer om å puste fritt i New Yorks grønne lunge med en avis til hånds tvinges mot instruksjonsvideoer i raking og vanning. Arbeidet utføres tilsynelatende oppskriftsmessig, men ingen dag ligner den forrige, viser det seg.
Wisemans humoristiske sider er kraftig undervurderte, og sjelden har de vært så fremtredende som når arbeiderne i Central Park skal gi seg i kast med sitt neste Everest, være seg tømmingen av en søppelkasse eller den komplekse interaksjonen med ivrige tilskuere. –LO
▷ Se filmen via Amazon.fr (DVD sone 2, fransk utgave, fysisk format) eller Zipporah Films (DVD sone 1, direktekjøp fra produsent, fysisk format)
Philip Kaufman ble mindre produktiv og populær etter åttitallet – litt på samme måte som Lawrence Kasdan, som i likhet med Kaufman bidro på manuset til Spielbergs Raiders of the Lost Ark – men vil alltid bli husket for The Right Stuff, laget før han spesialiserte seg på erotiske dramaer (Tilværelsens uutholdelige letthet, Henry & June, Quills). Historien, basert på en roman av Tom Wolfe, følger de syv pilotene som ble astronauter for Project Mercury, USAs første ekspedisjon med mennesker i verdensrommet. Kaufmans manus lar oss komme tett på rollefigurene, på hjemmebane og ute i offentligheten, og de mange sekvensene der mannskapet settes på prøve av diverse utholdenhetstester virker så autentiske at det er som å se en dokumentar.
Sam Shepard, Ed Harris, Scott Glenn og Dennis Quaid bidrar er alle på sitt mest karismatiske her, og blåser stjernestøv over det som ellers kunne ha vært en imponerende grundig, men kjølig gjennomgang av historiske begivenheter. The Right Stuff er klassisk skåret til, med en eleganse som sikret en Oscar for beste klipp (i tillegg til tre andre priser), og har en suggererende fremdrift, ispedd små psykologiske dykk ned i de mange hovedpersonene. Som alt annet i denne filmen er tidskoloritten (50- og begynnelsen av 60-tallet) dempet, men gjennomarbeidet, og skildringen av hvilken påkjenning all mediaoppmerksomheten var for astronautenes familier – og hvordan det oppstod konkurranse knyttet til prestisje, som for noen av dem endte i sviende livskriser – er spesielt sterk. «Top Gun for voksne». —LO
▷ Se filmen på iTunes (digitalt, leie/kjøp, 39,-/99,-) eller via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
La Boum-filmene var essensiell fransk popkultur over hele verden da de utkom – ikke minst ble begge svære blockbustere i Japan og Sør-Korea (der de fortsatt setter sitt preg på platesjapper – soundtrack-albumene er allestedsnærværende). Originalen La Boum («Vi unge», 1980) introduserte Sophie Marceau, i rollen som Vic Beretton, en familiekjær trettenåring i fasen der voksenlivets fristelser begynner å rykke henne ut av barndommens rutiner. Filmen har noen magiske scener, ikke minst under den titulære festen (boum betyr fest på fransk), men vier for mye plass til Vics foreldre, som er rammet av midtlivskrise og leker seg med utroskap «på fransk vis», inkludert datert humor og noen tvilsomme kjønnsstereotypier.
La Boum 2 (1982) rydder opp i alt dette tøyset, og holder seg til tenåringenes strabaser – og nå er det ikke lenger det første kysset som står for tur, men ligging og dating med eldre gutter. Dialogen er skarp, inneholder opptil flere filmreferanser (Allen! Kurosawa!), og produksjonen bærer preg av høyt budsjett og ditto ambisjonsnivå innenfor rammene av en kommersiell ungdomsfilm, spesielt hva gjelder foto og musikk. Men det er skuespillerne som løfter filmen til å bli en undervurdert klassiker, og særlig Marceau, som ikke uten grunn ble verdensberømt på nittitallet, i filmer som Braveheart (1995) og The World is Not Enough (1999). I dag huskes hun kanskje best som en stor skjønnhet, og det er synd, for allerede fra starten av var hun i besittelse av et markant skuespillertalent. Heldigvis var Maurice Pialat oppmerksom den gangen, og gav henne en hovedrolle i det saftige kriminaldramaet Police (1985) bare noen år etter suksessen med La Boum-filmene. –LO
▷ Se filmen via Amazon.fr (Blu-ray, engelsk tekst, fysisk format)
For Your Eyes Only (1981) markerer den tolvte i rekken av James Bond-filmer og den femte hvor tittelfiguren gestaltes av Roger Moore. Det er også en imponerende sterk debut av regissør John Glen (tidligere klipper av flere andre Bond-filmer), som regisserte alle 1980-tallets Bond-filmer – fem på rappen. Til tross for et litt merkelig anslag, med en latterlig eliminering av toppskurk Blofeld, viser det seg raskt at For Your Eyes Only er en av de mest underholdende og lekne installasjonene i hele franchisen – en skikkelig «full pakke» med spesielt helstøpt actionregi. Moore er varm i agent-trøya, og skipper gjennom rekordmange utfordringer med glimt i øyet. Denne kroppen får nemlig ikke ligge på latsiden; slalåm og hopp på ski i Alpene, kappkjøring i ulendt terreng ned en kastanjelund, dykking i ubåtforlis med hai (!) og sist, men ikke minst, ekstremklatring opp den enorme Trinity-klosterklippen i Meteora, Hellas.
Når scenene ikke er morsomme, er de neglebitende intense. Akkurat en sånn herlig combo som James Bond-filmene burde ha. I tillegg er Bond på sitt minst opportunistiske (les: sjåvinistiske), han avslår et nakent tilbud fra den pur unge isdanseren Bibi (Lynn-Holly Johnson), og i tillegg har hovedpiken Melina Havelock (Carole Bouquet) skikkelig bein i nesa. Hun drives av et troverdig motiv, og bidrar langt mer enn hva mange andre Bond-piker har fått gjøre gjennom årene. I et avgjørende øyeblikk uttaler noen «But you’re only four men!», hvorpå Melina med armbrøst svarer iskaldt «…and one woman». For å toppe det hele foregår store deler av filmen langs Korfus pittoreske kystlinjer og i alpinske høyder ved Cortina, så den er ikke rent lite spektakulær visuelt heller! –PM
▷ Se filmen via Platekompaniet (DVD/Blu-ray, fysisk format)
Den store japanske animasjonsfilmskaperen Hayao Miyazaki laget sine første filmer allerede på 1970-tallet, men fikk sin virkelige blomstring med helaftensproduksjoner på 1980-tallet, og da tiåret ble avsluttet med den nydelige oppvekstskildringen Majo no takkyûbin («Kikis budservice», 1989) var det få som var i tvil om at Miyazaki og Studio Ghibli var en juvel i den japanske animasjonskulturen. Videre utover 1990-tallet og 2000-tallet leverte Miyazaki enda flere mesterverk, og er i dag en av de fremste japanske filmregissørene noensinne – uavhengig av formvalg og uttrykk.
Handlingen i Majo no takkyûbin kretser rundt den titulære Kiki, en tretten år gammel heks som ifølge tradisjonen skal tilbringe et år alene i en ny by, for å finne sin plass i verden. Etter å ha svevd på sopelimen sin over ulike steder, lander hun i en liten kystby som minner umiskjennelig om en nordeuropeisk by (og ja: Stockholm og Visby har stått modell!). Kiki strever litt med å finne seg til rette, men idet et vennskap oppstår med innehaveren av et bakeri med et ledig gjesterom, etablerer den unge heksen en passende bedrift: hun tilbyr flyvende pakkeleveranser. Fortellingen er fri for antagonister, og fokuserer heller på dramatikken i Kikis personlige vekst, hvordan hun takler utfordringer og knytter sterke bånd med menneskene hun møter. Hun må finne sin identitet og plass i verden, og Miyazaki formidler dette på en varm og gripende måte, som fortsatt resonnerer sterkt hos et ungt, nytt publikum i dag. –KM
▷ Se filmen på Netflix (digitalt, abo) via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
Rob Reiner, åttitallets ultimate kosefilmregissør, debuterte med det mange fortsatt anser for å være den ultimate mockumentary-filmen. This Is Spinal Tap (1984) skildrer et heavy metal-band som sliter med å tenne publikums gnist, slik de en gang gjorde. En USA-turné i forbindelse med lanseringen av deres nye album Smell the Glove blir realitetsorienterende på ymse humoristiske vis, og hvis man ikke på forhånd er klar over bløffmakeriet, er det bare cameoene til Billy Crystal og Anjelica Huston som kan avsløre alt sammen – så troverdig er Reiners etterligning av klisjeer fra diverse musikkdokumentarer. Mest imponerende er det at filmen klarer å engasjere oss i rollefigurenes skjebner; det blir faktisk rørende når samarbeidet mellom bandmedlemmene og livslange vennskap krakelerer.
På den motsatte siden av en pizzakveld med This Is Spinal Tap finner vi Woody Allens Zelig (1983), som til dags dato er det mest kunstnerisk avanserte forsøket på å lage en fake dokumentar – selv om den ikke kan forveksles med «the real thing» (regissøren selv spiller hovedrollen). Allen er på sitt mest oppfinnsomme her, og Zelig ble laget året før This Is Spinal Tap for all ettertid populariserte denne særegne formen for filmisk lurendreieri. Enestående historisk akrobatikk oppstår når fotografen Gordon Willis lar faktiske arkivklipp smelte sammen med nye opptak, og Allen sørger for å samle et panel av sannhetsvitner bestående av blant andre Susan Sontag for å gi oss innsikt i fenomenet «den menneskelige kameleon». Resultatet er like halsbrekkende morsomt som det er dyptloddende. Zelig er på mange måter det ultimate eksempelet på hvor oppfinnsom Allen var i sin gullalder, som varte mellom 1977 og 1997, og avstedkom flere mesterverker enn kanskje noen annen filmskaper har klart å frembringe innenfor et tilsvarende tidsrom. –LO
▷ Se This is Spinal Tap via Platekompaniet (DVD/Blu-ray, fysisk format), og se Zelig også via Platekompaniet (DVD/Blu-ray, fysisk format)
*
Denne kåringen av 80-tallets beste filmer fortsetter med plasseringene 150-141. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.