Topp 5: Faye Dunaway-roller

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Roman Polanskis Chinatown (1973) vises fra og med torsdag 6. mai – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. NB: På grunn av smitteverntiltak holder Cinematekene i Oslo og Stavanger stengt, mens Kristiansand viser filmen til høsten.

*

Skuespiller Faye Dunaway fylte 80 år i januar, og kan se tilbake på en fascinerende Hollywood-karriere – der særlig perioden fra gjennombruddet med Bonnie and Clyde (1967) og frem til starten av 1980-tallet, ga oss en hel serie enestående og ofte ikoniske prestasjoner. I anledning Cinematekenes visninger av Roman Polanskis Chinatown (1974), presenterer vi en kåring av Dunaways fem beste roller.

«These characters mean everything to me. They are living creatures — it’s like they used to come and sit on my windowsill,» har Dunaway sagt om forholdet til figurene hun har pustet liv i opp gjennom karrieren – ofte komplekse, minneverdige rollefigurer som i enda større grad enn et vakkert ytre også har et bekmørkt indre. Evelyn Mulwray i Chinatown er kanskje den mest tragiske av disse; en fortapt skikkelse som har satt dype filmhistoriske spor, gjennom Dunaways finslepne tolkning.

Da Chinatown fikk premiere i 1974, befant den seg i senit av bevegelsen som revitaliserte amerikansk film for over femti år siden, og som hadde startet allerede midtveis på 1960-tallet, i et tiår som representerer det viktigste skiftet – og flere av de absolutte høydepunktene – i den filmspråklige moderniteten. Den franske nybølgen tok fyr da ’59 ble til ’60, og som ild i tørt gress fikk løsrivelsen og ungdommeliggjøringen av filmmediet sitt amerikanske motstykke da slutten av tiåret ble starten på New Hollywood.

Et knippe nøkkelpersoner fikk en sentral rolle å spille i dette nye, revitaliserte Hollywood, og Faye Dunaway var en av dem. Hun ble Bonnie til Warren Beattys Clyde i 1967, og inn på 1970-tallet var hun blant sin generasjons største filmstjerner og jobbet med filmskapere som Polanski, Sydney Pollack, Sidney Lumet, Norman Jewison, Jerry Schatzberg, men i overgangen til 1980-tallet begevet hun seg inn i en annen fase – der mindre roller i uavhengige filmer og en dedikasjon til teaterscenen tok henne ut av rampelyset og de mer profilerte prosjektene.

Hun imponerer riktignok som drukkenbolt i tospann med Mickey Rourke i Barfly (1987), men blir enda sjeldnere å se i distinkte filmroller på 1990-tallet. Og utover en herlig liten opptreden i Roger Avarys The Rules of Attraction (2002) byr heller ikke 2000-tallet på noe markant Dunaway-comeback, og idet Oscar-prisen for beste film skal deles ut i 2017 – av Warren Beatty og Faye Dunaway – og feil filmtittel (La La Land) presenteres fra scenen, når det skulle være Moonlight, ender Dunaway opp med en utilsiktet runde internettberømmelse i LOL-memenes tidsalder.

Når det er sagt er det selvfølgelig gullalderen vi her skal fokusere på, og nedenfor følger våre fem utvalgte høydepunkter fra Faye Dunaways karriere. Omtalene er skrevet av Lars Ole Kristiansen (LOK), Karsten Meinich (KM) og Ida Cathrine Holme Nielsen (ICHN).

*

Bonnie and Clyde (Arthur Penn, 1967)

I de første minuttene av Bonnie and Clyde, er det som om man kan kjenne frisk luft blåse gjennom et støvete vindu. Bonnie, i Faye Dunaways skikkelse, formelig dør etter å leve; å være alle andre steder enn der hun er, i sitt rom, et sted i en søvnig amerikansk by. Plutselig legger hun merke til Clyde (Warren Beatty), en ung mann som pirker i morens bil utenfor vinduet. De veksler blikk, og som ved et trylleslag er hun fri. Hun vet det og vi vet det, fordi filmen setter henne fri. Hun er Bonnie og han er Clyde, og they’ll bury them side by side.

Denne åpningsscenen er kanskje det aller mest glødende eksempelet på hva regissør Arthur Penn utforsker i filmen: innestengt frigjøringsbehov. Den katteaktige Dunaway beveger seg urolig rundt i sitt rom – visualisert nærmest som et bur – og klippene mellom bildene er utelukkende gjort på følelse, en klippefilosofisk prioritering som Walter Murch (Apokalypse nå!) i sin bok In The Blink of An Eye (1995) definerte som den aller viktigste motivasjon for å gjøre et klipp. Fra det første nærbildet av Dunaways lepper, til motivet av henne «innesperret» mellom sengestolpene… er det som om filmen selv vil ut av buret; den vil sette bilder til noe nytt. Og ikke bare ble Bonnie and Clyde et innflytelsesrikt verk for perioden Hollywood var på vei inn i, den ga oss også Faye Dunaway – en uredd, ung skuespiller med enormt potensial, og et stilikon som kunne fylle lerretet med attitude og kinosalen med publikum. –KM

*

Chinatown (Roman Polanski, 1974)

Den glade, spøkefulle privatdetektiven Jake Gittes (Jack Nicholson) setter i gang med å fortelle en grov vits til kollegaer på kontoret, og ikke før han er helt ferdig og ler av egen humor, oppdager han at en vakker, elegant overklassekvinne står bak ham og hever øyenbrynene. Det er Evelyn Mulwray i Faye Dunaways skikkelse, og fra og med denne scenen girer Roman Polanski sitt mesterverk av en film over i en stemningsfull neo-noir der alle relasjoner er komplekse og ingen plott bare er hva de fremstår som. Med et dramatisk og vakkert periodedekorert Los Angeles som bakteppe, gjør Polanski dette til et oppslukende puslespill.

Chinatown er en symbiose av klassisk film noir og et Hitchcock-aktig mysterium, som tar utgangspunkt i Tinseltowns kynisme og korrupsjon i 1930-årene. En imponerende detaljrikdom, ikke minst hva angår produksjonsdesignet, rammer inn Polanskis sakte, observerende kamerakjøringer på en poetisk måte. Resultatet har utøvd stor innflytelse på ettertidens filmskapere, like mye som den selv spinner videre på ideer fra en tilbakelagt epoke i amerikansk film. Tidløse Chinatown står liksom helt for seg selv, og Faye Dunaway gir blod til fortellingens bankende, tragiske hjerte. –KM

*

Network (Sidney Lumet, 1976)

«I’m mad as hell, and I’m not going to take this anymore!» Nyhetsankeret Howard Beale, spilt av en posthumt Oscar-belønnet Peter Finch, går opp i limingen på direkten, foran kameraet. Ikke ulikt norsklæreren Elias Rukla i Dag Solstads roman Genanse og verdighet (1994), som slår paraplyen mør ute i skolegården imens han roper «fitte» og «flesketryne» til elevene sine. Et TV-øyeblikk for historiebøkene? Den fiktive kanalen UBS sliter med synkende seertall, og programsjefen Diana (Faye Dunaway) er villig til å utforske potensialet for mer liveness på kollegaens bekostning. Hvor langt er det mulig å flytte grensene for hva som er etisk akseptabelt? Og er Beale kykelikokos eller klarsynt?

Sidney Lumets Network er den ultimate filmen om fjernsyn, som kritiserer mediets kynisme lenge før noen hadde hørt om utleverende reality. Ved siden av Finch er det Dunaway som stjeler de fleste av scenene, der hun tygger i seg Paddy Chayefskys replikker med åpen munn, liksom alltid på vei mot et nytt argument som skal trumfe motstanderens. Selv om både dialogestetikken og spillestilen tenderer mot det operatiske, evner Dunaway å gjøre Diana til et menneske blant figurer; mellom alle de mette mennene på kanten av diverse stup, er hun sulten på å realisere seg selv gjennom jobben, koste hva det koste vil. Hver gang hun ankommer et møterom eller kontor, er det som om arkene blafrer og forlater bunkene sine for å feire at noe løfter seg! –LOK

Eyes of Laura Mars (Irvin Kershner, 1978)

I Eyes of Laura Mars følger vi motens kult, som i det sartorialistiske nå som vi blir presentert for i fortellingen, utspinner seg rundt motefotografen Laura Mars (Faye Dunaway). Laura Mars har nettopp laget en fotoutstilling med modeller i noe eksplisitt tilstand, nakne og «drepte» på moteaktig, editorial maner. Plutselig begynner Laura å få syner om mord på disiplene i motekulten omkring henne – fra morderens synsvinkel. Morderens blikk overtar Lauras blikk, og Lauras øyne blir gjennom en slørete portrettlinse til morderens øyne. Det viser seg imidlertid at disse skjer i samtid med mordene i virkeligheten, og Laura får dermed et aldri så lite synsk forklaringsproblem når hun blir konfrontert av politiet.

Blikk som fenomen i seg selv er i det hele tatt en essensiell faktor når vi snakker om mote. Mote handler nemlig om å kuratere et blikk, en parallellvirkelighet, som bestemmer hvilke øyne, hvilke fastlåste blikk, som dikterer rigide skjønnhetsidealer gjennom en umettelig bildekarusell. Motefotografiet som sjanger tar også sikte på å transportere beskueren til en annen dimensjon, og i fortellingen, blir Laura Mars’ motefotografiske gave en portal til skrekkens dimensjon. Faye Dunaway gjør en usedvanlig sterk rolleprestasjon, og øynene hennes egner seg spesielt godt i moteøyemed. De innebærer en fremelsket kvalitet, som har vist seg å være essensiell for de editorialistiske rammene filmens skildrer, nemlig Sfinxens gåtefulle blikk (som Anne Jerslev, professor i film- og medievitenskap, har definert modellens blikk i motefotografiet som sjanger). Dunaways spill og fremtoning har en kjølig eleganse som kler motens distanserte blikk til perfeksjon. –ICHN

*

Mommie Dearest (Frank Perry, 1981)

Kjølighet blir unektelig også en avgjørende faktor for Dunaways rolleprestasjon i skrekkabinettet Mommie Dearest. Hun skildrer en av filmhistoriens største ikoner, Joan Crawford, som angivelig regjerte stjernehierarkiet på Warner Bros. med jernhånd i Hollywoods gullalder. Crawford er spesielt kjent for sin rolleprestasjon i mesterstykket Mildred Pierce (1945), som sikret henne den gjeveste gullstatuetten i 1946. Nettopp Mildred Pierce blir et sentralt referansepunkt i Mommie Dearest, fordi den skildrer et nokså monstrøst mor og datter forhold. Ikke ulikt den for alvor grenseoverskridende dynamikken i forholdet mellom mor og datter, som utspiller seg i Mommie Dearest – som urovekkende nok er basert på memoarene til Crawfords datter. Renserikleshengere blir aldri det samme igjen.

Faye Dunaways skildring av ikonet Crawford, utløste at hun ble kåret til den 41. beste skurken i filmhistorien av det amerikanske filminstituttet. Med rette, kan vi visst trygt si. Bare Gud vet hva som skjedde mellom dem i virkeligheten, har Dunaway uttalt flere ganger, men i filmen tegnes et svært lite technicolor-billedskjønt bilde av stjernen Crawford og forholdet med datteren Christina – som ble gjort arveløs ved Crawfords bortgang. Dunaways kjølige, intelligente og tidvis lett komiske hyperportrett av stjernen, gjør henne ikke akkurat mer elskelig. Dunaway har unektelig en aura av glamour over seg, en dunst av gamle Hollywood og Max Factor’s pancake-foundation, som er som skreddersydd for å fylle ikonet Crawfords ambisiøse sko på lerretet – om enn i noe ekstrem forstand.

Dunaway til tross, var filmen ingen stor kritikersuksess, og Rogert Ebert skrev bitende: «I can’t imagine who would want to subject themselves to this movie», i sin omtale fra 1981. I tillegg snublet og falt den stygt i sine egne ambisjoner i Oscar-racet. Til gjengjeld har Mommie Dearest fått en stor kult-fanskare i nyere tid, spesielt i LGBTQ+ miljøet, og det er i stor grad takket være Dunaways uforglemmelige skurkeskildring. Dette er camp med underholdningsverdi, som har bidratt til å sementere Dunaway som skjermikon for en ny generasjon. NO WIRED HANGERS… EVER! –ICHN

*