Endelig skjer det: Montages kårer 80-tallets beste filmer. I tiden som kommer vil vi publisere en lang serie artikler og podkaster der flere hundre filmer fra 1980-tallet vil bli rangert, omtalt og diskutert.
For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.
Tilbake i 2014 og 2015 publiserte Montages en omfangsrik kåring av 90-tallets beste filmer, og denne satsingen er fortsatt noe av det mest populære vi har gjort. Da vi deretter tok fatt på 1980-tallet ønsket vi å overgå oss selv, og et veldig høyt ambisjonsnivå er årsaken til at denne «oppfølgeren» har tatt lang tid å realisere.
Forhåpentligvis vil dette bli en av de grundigste og mest inspirerende kåringene av 1980-tallets filmer som eksisterer på internett, og vi gleder oss stort til å presentere listen og se hvilke diskusjoner alle titlene igangsetter.
Plasseringene 200.-191. plass finner dere her, og nedenfor introduserer vi 190.–181. plass. Tekstene i denne artikkelen er skrevet av redaktørene Lars Ole Kristiansen (LO) og Hedda Robertsen (HR). En komplett, løpende oppdatert oversikt finner dere her. God fornøyelse!
*
Om fargen rød skriver Derek Jarman: «Red protects itself. No color is as territorial. It stakes a claim, is on the alert against the spectrum. Red adapts the eye for the dark. Infra-red.» Få har anvendt rødt bedre enn den italienske barokkmaleren Caravaggio; den revner opp hans dype svarttoner, skinner både vakkert og truende. Fotograf Gabriel Beristain fanger inn dette spillet i Jarmans biografifilm Caravaggio – like krevende og ugjestmild som den britiske auteurens mer utpreget eksperimentelle arbeider.
Her skjønnmales det ikke, bokstavelig talt: alle menneskene er heslige, skitne, virile og voldelige. Hver gang noen smiler, blottes en råtten tanngard, til skrekk og advarsel. For hvert øyeblikk av ømhet og varme, trekker noen blankt. Jarman levendegjør den historiske perioden på en måte som river i nesen, med god hjelp fra produksjonsdesigner Christopher Hobbs og den tre ganger Oscar-vinnende (og her debuterende) kostymemakeren Sandy Powell. Ikke dermed sagt at tidskoloritten holder seg til boken – se opp for anakronistiske innslag som lommekalkulatorer, motorsykler og lyspærer.
Caravaggio introduserte ikke bare verden for Powells kreasjoner, men også Tilda Swinton. Hun trives godt blant etterligningene av malerens chiaroscuro, og ble Jarmans muse inntil hans altfor tidlige bortgang. –LO
▷ Se filmen på iTunes (leie/kjøp, digitalt) eller via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
Film som dans var populært på åttitallet, fra blockbustere som Footloose (1984), Flashdance (1986) og Dirty Dancing (1987), til Raul Ruiz‘ eksperimentelle Mammame (1986). Av oppfinnsomme møter mellom kroppers bevegelser til musikk og filmisk iscenesettelse, er det ingen som inviterer tilskueren ut på gulvet med et varmere håndtrykk enn Ettore Scolas Le bal («Ballet»). Uten dialog, forteller den oppfinnsomt og lattervekkende om noen tiår i fransk historie.
Filmen er musserende og vulgært italiensk; armer og bein formelig stikker ut fra lerretet, glass velter og sko kippes av. Når bartenderen ser deg i øynene, er det vanskelig å ikke si: «En negroni til, takk!» –LO
▷ Se filmen på SF Anytime (leie, digitalt)
Franske Jean Rollin spesialiserte seg på erotisk horror og særlig lucide vampyrfilmer, gjerne med et gotisk tilsnitt. I La nuit des traquées («The Night of the Hunted») velger han imidlertid å legge hele handlingen til samtiden (eventuelt en nær fremtid), utenfor Paris. Om natten møter en ung mann Elizabeth (Brigitte Lahaie), som er på rømmen uten å huske hvorfor. De ligger sammen, og hun beskriver det som «første gang».
Ettersom Rollin ofte anvendte skuespillere som også beskjeftiget seg med porno (inkl. Lahaie) skulle man tro dette er en pekepinn på hvordan fortellingen utvikler seg videre, men Elizabeth blir sporet opp av psykiaterne sine og straks slept tilbake til en institusjon, på toppen av en skyskraper. Først ligner det tvang, men straks de er ute på gaten har hun allerede glemt hva hun gjorde oppe i leiligheten til den fremmede.
På psykiatrisk avdeling, der mange av de ansatte er overgripere, tas ikke livene til Elizabeth og de andre pasientene på alvor, ettersom de hele tiden rykker tilbake til start. Rollin stiller eksistensielle spørsmål: Hva er frihet? Kan et uforpliktende liv være godt? Har noe verdi hvis det blir glemt? I siste akt skrus intensiteten opp i noen virkelig forstyrrende scener som retter skråblikk på makt og avmakt i psykiatrien. Rollins stil fremkaller en distinkt erotisk, melankolsk atmosfære, og scenene hans utspiller seg nesten alltid om natten. –LO
▷ Se filmen via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
Hiroshi Teshigahara ble Oscar-nominert for Kvinnen i sanden (1964), som den eneste japanske regissøren ved siden av Akira Kurosawa (for Ran [1985], over tyve år senere) og Ryûsuke Hamaguchi (Drive My Car, 2022). Før sitt internasjonale gjennombrudd spesialiserte Teshigahara seg på å skildre andre kunstarter på film, eksempelvis blomsterdekorasjoner i nydelige Ikebana (1957) eller sin fars skulpturer i Sculptures by Sofu – Vita (1963).
Hans dokumentar om den spanske arkitekten Antonio Gaudí er unik fordi den skreller vekk all annen informasjon enn selve verkene. Bildene bringer oss tett på kreasjonene, faktisk nærmere og mer sanselig enn det er mulig å oppleve i virkeligheten; kameraet kjeler med detaljene, samtidig som det tar innover seg storheten i de veldige konstruksjonene. Ingen andre inntrykk får slippe til, foruten den eminente komponisten Tôru Takemitsus suggererende musikk – selve hjertet som slår blodet ut i filmens årer. –LO
▷ Se filmen på The Criterion Channel (abo, digitalt) eller via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
Armensk-sovjetiske Sergej Paradsjanov er som en naturens Roy Andersson, med statisk kamera og sirlig oppstilte tablåer. Farger og former blir dekonstruert og abstrahert uten å miste sin tilknytning til noe underforstått, forestilt guddommelig. Alt har liksom har vokst ut av jordens kjerne og bare eksisterer: vann, korn, fjær, ull.
Sayat Nova («Granateplenes farge», 1969) har blitt stående som selve definisjonen på Paradsjanovs unike stil. Ambavi Suramis tsikhitsa («Legenden om Surams festning», 1985) er i grunnen «mer av det samme»; en perfekt B-side. —LO
▷ Se filmen på YouTube (digitalt)
Den herjede veteranen Samuel Fuller spilte på samme banehalvdel som Brian De Palma og Paul Shrader i White Dog, om en German Shepherd-hund opptrent til å drepe sorte amerikanere, og som etter en påkjørsel adopteres av en ung skuespillerinne. Filmens portrett av et funklende Los Angeles, i kombinasjon med muskuløst kameraarbeid og melodramatisk originalmusikk (signert Ennio Morricone), skyver et sublimt politisk premiss i retning tiårets mest utspekulerte horrorfilmer.
Nevnte De Palma fulgte med i timen, og hyret den titulære hunden til en uforglemmelig scene i Body Double (1984). —LO
▷ Se filmen via Eureka! (Blu-ray, fysisk format)
Brian Yuznas kultforklarte Society er en underlig miks av Invasion of the Body Snatchers (1956), Rosemary’s Baby (1968), David Cronenbergs sekretslimete body horror og John Hughes’ high school-komedier. Filmen er skrullete og såpeopera-aktig på en vemmelig måte – det er som om alt er simulakrum, menneskene er spøkelser med hud – men samtidig beundringsverdig fokusert i sin visjon. Society er en av de mest treffende satirene om jappetiden og det nedarvede overklasselivet i Beverly Hills i Los Angeles, der slekters gang og overflate er alt.
Japanske Screaming Mad George (Predator) sine groteske spesialeffekter får mye boltreplass, særlig mot slutten, i et uforglemmelig gruppesex-klimaks. —LO
▷ Se filmen på SF Anytime (leie/kjøp, digitalt) eller via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
Mokumentaren som sjanger ble popularisert på åttitallet, ikke minst takket være Rob Reiners suksess med herlige This is Spinal Tap (1984). Regissør Peter Greenaway lekte med formen allerede i sin encyklopediske debutfilm The Falls, som kaster oss inn i en absurd pandemi: Kloden er rammet av Violent Unknown Event/VUE, som blant annet har medført at menneskehetens interesse for fugler har nådd et bristepunkt vi aldri hadde kunnet forestilt oss.
I det som må være tidenes mest overveldende ornitologiske og detaljorienterte film blir vi informert om 92 personer med det sjeldne etternavnet Fall sine utfordringer i møte med en ny verdensordning. Drikkeleken «en slurk for hver ornitologiske referanse» har så langt ingen overlevende ifølge landets intensivavdelinger. —LO
▷ Se filmen via Kino Lorber (DVD, fysisk format)
I en kunstnerisk uttale til filmfestivalen i Cannes, åpnet Bette Gordon med å si «I like to watch». I Variety (1983) trekkes vi inn i en forførende fantasiverden. Urbane landskap fylt av blanke overflater, reklameskilt og lysende neon. Fra billettluka observerer Christine (Sandy McLeod) en konstant utveksling av håndtrykk. Pengesedler bytter eier. Lukten av glidemiddel oser liksom ut av båsene.
I tillegg til å være en del av rollebesetningen, er kunstner Nan Goldin en av filmens fotografer. Med bakgrunn fra det avantgarde undergrunnsmiljøet i New York på 1970- og 80-tallet, har Gordon gjort seg bemerket med undersøkelser av seksualitet i filmer som brøt med konvensjonene. Manuset til Variety er skrevet av forfatteren Kathy Acker, kjent for sine eksplisitte romaner. Acker dukker også opp i en scene i Tin Pan Alley, baren der Goldin serverte både i og utenfor lerretet.
For de som har sett Martin Scorseses After Hours (1985) (eller for den saks skyld HBO-serien The Deuce), er miljøet gjenkjennelig. Will Patton spiller i begge filmene, som på hver sin måte er nydelige tidsbilder. Gordons Variety, som altså kom to år før Scorseses dypdykk i natten, er en opprørsk ekvivalent. –HR
▷ Se filmen via Kino Lorber (Blu-ray, fysisk format)
Spike Lee brakdebuterte med She’s Gotta Have It, om en ung kvinne med appetitt på alt det sanselige livet kan gi. Nola Darling (en forrykende Tracy Camilla Johns) opprettholder relasjoner med tre forskjellige menn parallelt, fordi hun liker miksen av de forskjellige – både i sengen og som samtalepartnere – bedre enn noen av dem hver for seg. Monogamiet er et slaveri, synes Nola, som nekter å leve sitt liv i lenker!
Ernest R. Dickersons nybølgeaktige kameraarbeid, i svart-hvitt, tar opp i seg energien til en av 80-tallets aller kuleste rollefigurer. Dickerson var Lees faste fotograf frem til og med Malcolm X (1992) og bidro sterkt til å skape auteurens ikoniske stil. –LO
▷ Se filmen via Amazon (DVD)
*
Denne kåringen av 80-tallets beste filmer fortsetter med plasseringene 180-171. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.