Endelig skjer det: Montages kårer 80-tallets beste filmer. I tiden som kommer vil vi publisere en lang serie artikler og podkaster der flere hundre filmer fra 1980-tallet vil bli rangert, omtalt og diskutert.
For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.
Tilbake i 2014 og 2015 publiserte Montages en omfangsrik kåring av 90-tallets beste filmer, og denne satsingen er fortsatt noe av det mest populære vi har gjort. Da vi deretter tok fatt på 1980-tallet ønsket vi å overgå oss selv, og et veldig høyt ambisjonsnivå er årsaken til at denne «oppfølgeren» har tatt lang tid å realisere.
Forhåpentligvis vil dette bli en av de grundigste og mest inspirerende kåringene av 1980-tallets filmer som eksisterer på internett, og vi gleder oss stort til å presentere listen og se hvilke diskusjoner alle titlene igangsetter.
Plasseringene 180.-171. plass finner dere her, og nedenfor introduserer vi 170.–161. plass. Tekstene i denne artikkelen er skrevet av redaktørene Lars Ole Kristiansen (LO), Karsten Meinich (KM) og Hedda Robertsen (HR), samt redaksjonsassistent Chama Al Houari (CAH). En komplett, løpende oppdatert oversikt finner dere her. God fornøyelse!
*
Saskia (Johanna ter Steege) har et tilbakevendende mareritt der hun er på innsiden av et gullegg og ikke kommer ut og flyter alene i rommet for alltid. Hun forteller om det til kjæresten Rex (Gene Bervoets) i bilen om natten. «Ensomheten er uutholdelig,» sier hun i mørket, i en tunnel, med gule fartsstriper som eneste rettesnor. Noe ulmende har man allerede oppfattet, selv om omgivelsene er dynket i solskinn og en dus åttitallskoloritt. Bilen med to sykler på taket kjører i retning Lyon eller Marseille. Så tenker hun seg om: «Nei. Denne gangen var det et annet gullegg som fløy gjennom rommet. Langt borte. Og hvis vi kolliderte, ville alt vært over.»
George Sluizers Spoorlos («Sporløst forsvunnet») går raskt fra lett sommerlig ferieromanse til en besettende katt-og-mus-lek mellom den etterlatte kjæresten og gjerningsmannen som bortfører Saskia fra bensinstasjonen med en fatal nøkkelring. Snart følger vi familiefaren som viser seg å være en sosiopat, og Rex som fortsatt tre år senere henger opp plakater av den forsvunne kvinnen. Den nye kjæresten klager; Rex klarer ikke å gi slipp. Slik fungerer også filmen – den kleber seg fast og fortsetter å hjemsøke tilskueren. –HR
▷ Se filmen via Platekompaniet (DVD/Blu-ray, fysisk format) eller hos The Criterion Channel (digitalt, abo med VPN)
«It’s the times. They are a changing. Something’s blowing in the wind. Fetch me my diet pills, would you, hon?» John Waters‘ første og mest vellykkede forsøk på å blande sin umiskjennelige trash med publikumsfrieri, er en politisk ladet, skeiv musikalkomedie full av farger, fett og formidlingsglede. At Hairspray sine låter og dansenumre er like fengende som Waters’ lurvete humor og skråblikk, virker usannsynlig, men at materialet senere ble omdannet til en seiglivet Broadway-hit sier vel sitt. Remaken fra 2007 ble også populær (med John Travolta som Divine!), men bærer preg av at noen har skuret godt i hjørnene og under sofaen.
Unge Ricki Lake – lenge før de gøyale talkshowene som gjorde henne verdensberømt – skinner i hovedrollen, men ingen kan stjele rampelyset fra en Divine i magisk kjempestorform som husmor eller Blondies Debbie Harry som rasistisk skjønnhetsheks og fornøyelsesparkeier. –LO
▷ Se filmen via Platekompaniet (DVD/Blu-ray, fysisk format)
Subsjangeren body horror har sjelden blitt så bokstavelig utforsket som i Shin’ya Tsukamotos Tetsuo. Filmen virker skranglete og «hjemmelaget», skutt på 16mm, i svarthvitt. Arrdannelsene fra dens lave budsjett og trøblete produksjon gir resultatet en egenart og taktile kvaliteter som ikke kan kjøpes for penger; Tsukamotos audiovisuelle utforming og fortellingens hovedperson smelter sammen og blir ett metall.
Sammen med fotografen Kei Fujiwara pisker Tsukamoto opp en visuell virvelvind som spinner i et stadig høyere tempo, og i kombinasjon med den spasmiske fortellerstilen og morbide motiver (metallisk erotikk, enda drøyere enn Cronenberg) oppnås en intensitet som i seg selv blir poetisk. Darren Aronofskys debutfilm Pi (1998) er tungt inspirert av Tetsuo, og i grunnen mer inspirert enn Tsukamotos egen remake, presentert som oppfølgeren Tetsuo II: Body Hammer (1992). –LO
▷ Se filmen via Platekompaniet (Blu-ray, fysisk format)
Lawrence Kasdans The Big Chill («Gjenforeningen») gir et tidsbilde som føles nostalgisk også for de som ikke var født i 1983. Pastellfargede collegegensere, flanellskjorter og permanenthår. Ikke-minimalistiske kjøkkenbord og benker med kaffetrakter, appelsinjuice, karafler og porselen.
Plotet innfrir alle kravene til lettbent dramakomedie: Syv gamle venner fra college samles for en helg i Sør-Carolina etter en begravelse. Glenn Close før hun ble slem i Fatal Attraction (1987) og deretter 101 dalmatinere (1996). Jeff Goldblum før han ble forvandlet til flue i Cronenbergs The Fly (1985). William Hurt to år etter han glinset og svettet i Body Heat(1981). Kevin Kline, Tom Berenger og Meg Tilly (samt en godt skjult Kevin Costner). Med begravelsen som bakteppe, er det duket for intime betroelser og eksistensielle prøvelser utover natten. Kvalitetsunderholdning av dette kaliberet lages sjelden (eller egentlig overhodet ikke?) lenger, og det er synd. Et gjensyn anbefales i løpet av vinteren – gjerne dagen derpå i morgenkåpe, med en god venn. —HR
▷ Se filmen på iTunes (digitalt, leie/kjøp kr. 39,-/79,-)
Da Svend Wam og Petter Vennerød gikk bort i henholdsvis 2017 og 2021, begge av Parkinsons sykdom, markerte dette en vemodig avslutning på et enestående kapittel i norsk filmhistorie (nylig foreviget i dokumentaren Den siste filmen). Duoen Wam & Vennerød var svært produktive i perioden 1976 til 1995, og lyktes med å tiltrekke seg en type oppmerksomhet man sjelden forbant med regissører her hjemme – de ble en merkevare, som Hitchcock, bare med vindskjevt fortegn. W&V var lenge et skjellsord blant norske filmeksperter, men i dag fremstår det direkte ukult å ikke anerkjenne hvor ambisiøse, modige og originale de to anarkistene var.
Deres mest vellykkede eksperiment er helvetesrittet Adjø solidaritet, som i en nærmest barokk stil iscenesetter det store paradokset i Norge etter oljen: De politisk korrekte sekstiåtterne med sterke meninger på venstresiden endte selv opp som borgerskapet de foraktet i sin ungdom – med renters renter. Adjø solidaritet er like høytravende som den er høylytt, og kulminerer i et femtiårslag så patetisk gubbete, gøyalt og visuelt slående at man aldri, verken før eller siden, har sett maken i norsk film. Og i et politisk klima som stadig blir mer polarisert, der tvisyn og dialektisk forståelse for noen er å anse som ren ansvarsfraskrivelse, er urokråkene Wam & Vennerøds advarsler om ekkokamre og dobbeltmoral viktigere enn på lenge.
Svein Gundersens soundtrack, inkludert de ville poplåtene, er det beste i norsk filmhistorie, og plakaten med to som har seg på stranden, hentet fra et underlig tilbakeblikk i filmen, er blitt ikonisk – og identitetsskapende å ha på veggen. –LO
▷ Se filmen via Bibsøk (DVD, utlån via bibliotekene, gratis med nasjonalt lånekort)
Den absurde komedien Stranger Than Paradise (1984) var opprinnelig en kortfilm, og Jarmuschs andre etter debuten Permanent Vacation (1980). I likhet med forgjengeren er Stranger than Paradise dypest sett en film om kjedsomhet. Desillusjonerte unge voksne vandrer målløst rundt i New Yorks gater, eller kjører nonchalant på tvers av landet på jakt etter måter å kverke tid og samtidig tjene litt penger på.
Når slendrianen Willie får besøk av sin kusine Eva, fra baksiden av jernteppet i Europa, forsøker han bare å unngå henne. Hans ungarske røtter er noe han forsøker å begrave, men søskenbarna møtes etter hvert i hverandres gjennomgripende følelse av tomhet. Willie, Eva og kompisen Eddie ender opp på en spontan biltur til Florida hvor det meste går galt, men for hver sving avslører filmens nihilistiske undertone seg som en feiring av livets absurditeter og uventede innfall. I et siste, ironisk øyeblikk blir Willie ved et uhell satt på et fly til Budapest, mens Eva omfavner americana. Jarmusch antyder at verden sannsynligvis er like meningsløs overalt, når og hvor som helst, så det eneste fornuftige er å nyte de latterlige øyeblikkene mellom hvert cut to black. –CAH
▷ Se filmen hos MUBI (digitalt, abo)
Agnès Vardas poetiske filmessay Documenteur ble til direkte etter dokumentaren Mur murs (1981), om veggmalerier i California, og skildrer det samme miljøet, men mer konsentrert om én historie og ett perspektiv. Sabine Mamou spiller en fransk alenemamma, Emilie, som etter et samlivsbrudd har bosatt seg ved stranden i Los Angeles sammen med sin bråmodne sønn (Vardas egen, Mathieu Demy, som noen år senere gestaltet den ene av hovedpersonene i Kung-fu master!) og arbeider som maskinskriver. På et tidspunkt veves fortellingen sammen med produksjonen av nettopp Murs murs.
Massene av sand og vann, horisonten Emilie ser ut på når hun taster på sin skrivemaskin. Dialoger i dineren om kvelden før leggetid. Godnatthistorier om ugla som lagde te av tårene sine. Filmblikket på kropp, ensomhet og seksualitet er mildt omveltende. –HR
▷ Se filmen på DAFilms (digitalt, abo) eller The Criterion Channel (digitalt, abo med VPN)
Det er lett å undervurdere Dennis Hoppers filmhistoriske betydning fordi regikarrieren ebbet ut og aldri levde opp til fortventningene skapt av debuten Easy Rider (1969). Men det var sistnevnte som markerte at New Hollywood var et faktum, i kjølvannet av Arthur Penns Bonnie and Clyde (1967). Bare noen år senere ble etterfølgeren The Last Movie (1971) stående som et tidlig eksempel på hvordan studiofinansierte auteurverker i denne æraen også kunne bli til gigantiske fiaskoer – en innsikt som toppet seg i forbindelse med Michael Ciminos Heaven’s Gate (1980), som av noen har fått den tvilsomme æren av å ha lukket dette magiske kapittelet i den store fortellingen om Hollywood. Så da Hopper returnerte med Out of the Blue (1980), nesten ti år etter The Last Movie (som i likhet med Heaven’s Gate for lengst er revurdert og verdsatt), var det han hadde bidratt til å skape allerede ute av tiden.
Men det skulle man ikke tro når man ser Out of the Blue. Med skjøre, poetiske grep fanger Hopper følelsen av et lite ‘murica som kanskje bare eksisterte akkurat der, akkurat da. Viktigst er imidlertid Linda Manz. Har man sett og ikke minst hørt den unge skuespillerinnen i Terrence Malicks Days of Heaven (1978), kan man aldri glemme henne. En gammel sjel, et levd liv, i stemmen og faktene, og samtidig et engleaktig barn. Og her dukker hun opp igjen, med sitt skjeve ansikt og sin sprø stemme, og bare er hele filmen. Mange år senere fikk Out of the Blue en vakker tvillingsjel i Harmony Korines Gummo (1997), der Manz gjorde sin siste ordentlige rolle før hun gikk bort i 2020. –LO
▷ Se filmen via Platekompaniet (DVD/Blu-ray/UHD, fysisk format)
Den britiske regissøren Michael Apted har signert en så eklektisk filmografi (fra 007 til Narnia) at ingen vil komme i skade for å omtale ham som auteur. Ikke desto mindre står han bak en av de store nyskapningene innen dokumentar, Up-serien, der vi følger en gruppe personer fra de er barn til de er godt voksne. Helheten, i kronologisk rekkefølge, er naturligvis den eneste måten å oppleve verket på, men vi er neppe alene om å synes at serien når sitt høydepunkt på midten – og 28 Up er dens «centerpiece».
Her møter vi Suzy, Bruce, Neil og de andre mot slutten av tyveårene, en fase av livet der viktige valg allerede er tatt eller snart står for døren. Meninger de hadde om livet for bare noen få år siden, er strøket over og flatet ut – de fleste er nå sitt ansvar bevisst, være seg det å bringe nye liv til verden, eller ta en god utdannelse. Margaret Thatchers isblå åttitall er et opplagt bakteppe, og blir direkte adressert. Bruce kommer fra velstand og ønsket lenge å bli misjonær, men har i stedet valgt å bli ungdomsskolelærer i en «belastet» bydel på Londons East End. Han er frustrert over de reaksjonæres inhumane behandling av innvandrere og familier med som sliter med å få endene til å møtes. Peter er enda mer kritisk til regjeringen, og uttalelsene gjorde ham til hakkekylling i britiske tabloider – belastningen ble faktisk så stor at han måtte trekke seg ut av serien (inntil han returnere i 63 Up i 2019).
Up-serien fanger tiden intervjuene kommenterer, men skildrer livets gang på en måte som tvert imot virker tidløs. –LO
▷ Se filmen via Platekompaniet (DVD/Blu-ray, fysisk format)
Cher d’oeuvre! Da popstjernen Cher inntok filmlerretet på 1980-tallet, skulle man nesten tro at hun var et enda større talent som skuespiller enn som artist. Først jobbet hun med regissører som Robert Altman (Come Back to the 5 & Dime, Jimmy Dean, Jimmy Dean) og Mike Nichols (Silkwood), og hun gnistrer i film etter film, før det topper seg med Mask (1985) og Moonstruck («Forhekset av månen», 1987). Begge disse rollene ledet til størst mulig anerkjennelse: Oscar for sistnevnte og Cannes-pris for førstnevnte, og det var fullt fortjent.
En sjelden gang klarer skuespillere å løfte en godt, men konvensjonelt fortalt historie så høyt at det nesten virker urimelig, og i Mask er dette tilfelle. Eric Stoltz‘ tolkning av dysplasi-rammede Roy L. «Rocky» Dennis, bak lag på lag med lateks, er en sensasjon, men like imponerende er interaksjonen fra Cher i rollen som moren Florence og Laura Dern som Rockys blinde kjæreste, Diana. Regissør Peter Bogdanovich og manusforfatter Anna Hamilton Phelans humanisme og nestekjærlighet er påfallende; få har skildret utenforskap på en så forsonende måte uten å ty til «magiske løsninger» og bli direkte sentimental.
To år senere klarer Cher igjen å sette fyr på kinolerretet i sjarmbomben Moonstruck – en på papiret ganske «streit» romantisk komedie, som i Norman Jewisons empatiske regi blir løftet opp og forvandlet til en helt egen perle i sin sjanger. Cher er upretensiøst nydelig som den overmodent gifteklare Loretta, og skjærer gjennom alle sine scener med en ubetalelig no-nonsense karisma, men møter også en verdig motspiller i Nicolas Cage som med ungdommelig kraft får sitt virkelige gjennombrudd. Moonstruck byr på ypperlig balansert livsvisdomsunderholdning, med en heldig touch av inspirasjon fra Woody Allens kvikke New York-filmer, ispedd en sødmefylt skjebneromantikk som peker frem mot andre klassikere i samme segment, som When Harry Met Sally… (1989) og Sleepless in Seattle (1993). —KM
▷ Se Mask via fysisk format hos Platekompaniet (DVD/Blu-ray, fysisk format), og se Moonstruck på iTunes eller Blockbuster (digitalt, leie, kr. 39,-/49,-)
*
Denne kåringen av 80-tallets beste filmer fortsetter med plasseringene 160-151. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.