Alejandro González Iñárritu har forlengst etablert seg som en av vår tids mest betydelige filmskapere med flettverksfavoritten Amores Perros og ikke minst det globale eposet Babel, som på mesterlig vis tematiserte det moderne samfunnets fordommer og fremmedgjøring som følge av mangel på kommunikasjon og forståelse. For sistnevnte vant han regiprisen i Cannes i 2006, og det alene gjorde Inarritu til et hett Gullpalme-tips med årets Biutiful.

Og jeg blir ikke sjokkert om han nasker med seg den aller gjeveste prisen denne gangen. Biutiful har kanskje vært festivalens sålangt mest polariserende film. Førsteinntrykket var at Iñárritu skuffet mange med en oversentimental og altfor utilslørt melodramatisk heltefortelling, men filmen viser seg å ha betydelig mange fans. Noen av klagene mot årets Cannes-festival har vært rettet mot at konkurransefilmene ikke har turt å kline til; de store provokasjonene og nyskapningene har sålangt uteblitt – spesielt om man setter deltakerne opp mot fjorårets program, med «skandalefilmer» som Antichrist, Kinatay og Enter the Void. For i all sin plumphet, later det til at Biutiful evner å frembringe store følelser hos publikum. Som antydet har mange avfeiet Biutiful som en overtydelig konstruert såpeopera, men like mange ser ut til å ha bli genuint beveget over den emosjonelle kraften i Inarritus etterlengtede fjerde film.

Det alle ser ut til å være enige om, er at Javier Bardem imponererer stort i hovedrollen, og selv de som misliker filmen spår en skuespillerpris til spanjolen. Når jeg mener Biutiful kan være en reell Gullpalme-kandidat, er det fordi juryen en rekke ganger tidligere har valgt filmer som skaper en slik type debatt (eksempelvis Rosetta eller Dancer in the Dark). De fleste snakker om Mike Leighs Another Year som en opplagt vinner, og selv om jeg absolutt ikke kan motsi dette, mistenker jeg at juryen vil gå for et mer radikalt valg. Leigh har tidligere vunnet prisen, og selv om Another Year later til å være en av hans beste filmer, er det lite som tyder på at Leigh verken overgår seg selv eller byr på nevneverdige nyvinninger. Karikert sosialrealisme er hans varemerke, men står også i fare for å bli noe av en klisjé. Jeg tipper at han vinner manus- eller regiprisen, men tror (og håper) altså at årets jury er sprekere når de kårer hovedvinneren. Dog er festivalen ikke slutt, og det blir spesielt spennende å følge mottagelsen til Apichatpong Weerasethakuls Uncle Boonmee Who Can Recall His Past Lives.

Du kan lese mer om Biutifuls varierende mottagelse på MUBI, og se «traileren» her: