Animasjonsfilmen Titina tar opp igjen den historiske krangelen mellom polfarer Roald Amundsen og luftskipkonstruktør Umberto Nobile. En konflikt som preget Amundsens siste år, og som Nobile skrev om resten av livet sitt. Nå, nesten et århundre etter begivenhetene, kan disputten virke unødvendig – det viste seg å være ære og triumf nok til begge.
Men Amundsen mente at Nobile ikke fulgte spillereglene og Nobile følte seg oversett. Uenighetene ville nok gått raskere i glemmeboka, hadde det ikke vært for Nobiles neste ekspedisjon med luftskipet Italia i 1928, som resulterte i havari, redningsaksjoner og Amundsens død.
Titina har blitt tidenes mest storslåtte norske tegnefilm og er også den mest kostbare av sitt slag, med en prislapp på 80 millioner. «En sann historie om triumf og nederlag», hevder produksjonsselskapet Mikrofilm; på kinoenes hjemmesider reklameres det med at dette er regissør Kajsa Næss sin versjon av en «nesten sann historie».
Absolutt noe for en polarinteressert filmhistoriker!
Men før vi legger Titina under lupen, skal vi se nærmere på hva krangelen mellom Amundsen og Nobile egentlig gikk ut på. Både Amundsen og Nobile har skrevet om dette i sine erindringsbøker.
Amundsens Mitt liv som polarforsker utkom allerede i 1927, året etter den første ekspedisjonen med Nobile. Selv om boka inneholder beskrivelser av alle de andre oppdagelsesreisene hans (Belgica-ekspedisjonen, Nordvestpassasjen, Sydpolen, Nordøstpassasjen og flyveekspedisjonen i 1925), er det ekspedisjonen med luftskipet Norge som tar mest plass. Mens kappløpet mot Sydpolen i 1911 og den berømte rivaliseringen med Scott nevnes 20 ganger, blir Nobile omtalt 186 ganger! Amundsen starter kapitlet slik:
«Hvad der virkelig skjedde bak kulissene ved «Norges» flyvning over Nordpolen sommeren 1926, er aldri blitt fortalt. Jeg vilde ikke fortelle det nu, var det ikke fordi så mange feilaktige fremstillinger har cirkulert, at alminnelig rettferdighet mot mine kamerater og mig selv tvinger mig til å fremlegge fakta.» (Amundsen, 1927: 122)
«Hvor urimelige forekommer da ikke de italienske påstander om, at oberst Nobile fikk ideen til og også førte «Norge»-ekspedisjonen, når de sees i lys av de mange år jeg har tilbragt med å planlegge en flyvning over polhavet. Endog enhver påstand om at han hadde nogen annen stilling enn fører av luftskipet er ukorrekt. Ikke desto mindre blir nu denne urimelig påstand lirket inn i offentlighetens bevissthet ved hjelp av all slags listig propaganda. Hvor helt misvisende denne fantastiske usannhet er, har jeg til hensikt å avsløre i den etterfølgende beretning. Jeg skal meddele fakta i kronologisk orden.» (Amundsen, 1927: 124)
Amundsen ramser opp små og store uoverensstemmelser. Hjalmar Riiser-Larsen, som selv var med på ekspedisjonen, og skriver etterordet i boka, støtter Amundsen i kritikken av Nobile. Det tar lang tid før Nobile svarer, med to bøker utgitt i Sverige og Norge etter krigen: Nu kan jag berätta sanningen (1946) og Med «Norge» over Nordpolen (1976). På omslaget nevner han grunnen til å utgi en ny beretning om luftskipet Norges ferd femti år etter:
«Hvis jeg forble taus om alt som skjedde, ville de unge generasjoner av nordmenn få et fullstendig galt inntrykk av meg. Og det verste er at de ville betrakte meg som Amundsens fiende. Men jeg vil de skal vite at jeg beundrer deres store nasjonalhelt og at jeg, tross alt, minnes Riiser-Larsen med vennskapelige følelser. Men samtidig ønsker jeg å gjøre det klart at jeg ikke fortjener alt det ubehagelige de har skrevet om meg.» (Nobile, 1976)
Femti år etter begivenhetene forsvarte Nobile seg så godt han kunne og trakk fram misforståelser, uenigheter og detaljer som forklarte hans rolle i konflikten. Under bokas tittel skriver han: «Med denne bok har jeg fjernet en sten fra mitt hjerte. Den er viet det uforgjengelige minnet om Roald Amundsen.» (Nobile, 1976)
Noen leste forsvarsskriftet som «en studie i store menns smålighet» (Michael Grundt Spang i VG 7.5.1976) og mente at tiden var inne for en mer forsonende holdning til Nobile «som tegnet, konstruerte og bygde luftskipet og var dets fører».
Krangelen mellom Amundsen og Nobile har dukket opp i stadig nye bøker om polfarerne. Naturligvis er det flest om Amundsen; stadig nye biografier med opplysninger om «verdens største polfarer» avdekker ukjente sider ved hans triumfer og nederlag. Nobiles skjebne har også fascinert historiefortellere; krasjlandingen til luftskipet Italia i polisen var en mediebegivenhet og resulterte i artikler, bøker (Disaster at the Pole [Cross, 2000] og Tragedien Umberto Nobile [Aas, 2002]) og film, blant annet Det røde teltet (Kalatozov, 1969) med Sean Connery som Roald Amundsen og Peter Finch som Nobile.
Stig Andersen og Kenny Sanders‘ dokumentarfilm Frosset hjerte (1999), basert på Tor Bomann-Larsens Amundsen-biografi, gir også konflikten mellom Amundsen og Nobile stor plass. Kon-Tiki-regissør Espen Sandberg rammet inn sin storfilm Amundsen (2019) med scener av Amundsen på leting etter Nobile i isødet. De nye biografiske filmene var ikke kun heltedyrking; en stor mann kan også ha store feil.
Og nå er det Kajsa Næss sin tur. Er det noe nytt i Titina som setter disse historiske figurene i et interessevekkende lys? Finnes det kilder som bidrar til at triumf og nederlag kan framstilles på en annen måte i en animasjonsfilm?
Titina – en animert dokumentar?
Det polarinteresserte publikum som ser Titina vil nok diskutere hva som er sant i filmen og kritisere de avsnittene hvor Næss og manusforfatter Per Schreiner (Den brysomme mannen, Kampen for tilværelsen) har løsrevet seg fra historiske fakta. Er filmskapernes framstilling troverdig? Stemmer framstillingen av de to polfarerne med de andre kildene?
Det finnes uendelig mye litteratur og film som omtaler denne Nordpolferden med luftskipet Norge. Amundsen fikk laget en egen dokumentarfilm (Luftskipet «Norge»s flukt over Nordpolen [Paul Berge/Emil Horgen, 1926]), og i Titina blir den brukt i rammefortellingen, der vi ser at Nobile har en egen 16mm-kopi av filmen, som han og Titina ser på hjemme i stua i Roma femtitre år etter ferden.
Scener fra Amundsens dokumentar anvendes også videre utover i Titina. Et snedig grep i den «nesten sanne» fortellingen! Men om man skal leke med tanken på at Næss’ arbeid er en dokumentar, er den ingen vanlig dokumentar; den er vel da det som kalles en animert dokumentar. Gunnar Strøm, dosent emeritus ved Høgskolen i Volda og animasjonsekspert, har skrevet mange artikler om denne undersjangeren. Han diskuterer hvordan et medium som animasjonsfilmen, «som er så nært knyttet til fantasi og virkelighetsflukt, brukes til å skildre virkeligheten på en troverdig dokumentarisk måte» (Strøm, 2014).
Strøm gjennomgår sjangeren historisk, viser utviklinga fra «selvmotsigelse til selvfølge» og demonstrerer hvordan en subjektiv virkelighet er blitt vanligere innenfor dokumentarsjangeren. Det er viktig å kjenne dokumentarfilmskaperne og deres intensjoner. «Verden vi som tilskuere møter i en dokumentarfilm, er ikke en korrekt versjon av den virkelige verden. Den er en subjektiv versjon av den virkelige verden, sett gjennom filmskapernes øyne og rekonstruert av oss gjennom informasjonen vi har fått fra filmen.» (Strøm, 2014: 68)
Han påstår at den animerte dokumentaren har «beslektede egenskaper i sin framstillingsmåte av «den animerte projiserte verden» som skiller seg ut fra den "realfilmede projiserte verden": stilisering, destillering og generalisering.» Stilisering fører til forenkling av bildet av den projiserte verden. «Denne stiliseringa og forenklinga gjør det mulig – ved hjelp av animasjon – å fortelle mer på kortere tid.» Den animerte dokumentaren kan destillere innholdet i en film. Animasjonsfilmen kan overdrive, underspille og lage karikaturer for å fortelle sin versjon.
Mot slutten løfter Strøm frem at Kajsa Næss og hennes produksjonsselskap Mikrofilm blant annethar utmerket seg med animerte dokumentarfilmer. I Du velger selv (Næss, 2013), en kortdokumentar om barn med foreldre i fengsel, bruker Næss autentiske lydopptak hvor barna forteller om sine følelser og opplevelser, visualisert med animasjoner som illustrerer traumene. Samme teknikk finner vi i hennes fascinerende selvportrett Filmen om meg (Næss, 2000).
Med Titina har Kajsa Næss forlatt det korte formatet og laget sin første helaftens animasjonsfilm, der vi møter biografiske personer og en historisk hund. Amundsen, som er godt kjent for et norsk publikum, var første mann gjennom Nordvestpassasjen, erobret Sydpolen og ville fly over Nordpolen. Nobile var ingeniøren som konstruerte luftskipet Norge og førte det på polferden.
De andre i Titinas persongalleri var også kjente i sin samtid. Deltagerne på ekspedisjonen nevnes sjelden med navn, men vi husker både norske og italienske deltagere; Hjalmar Riiser-Larsen, Oscar Wisting, Emil Horgen og Attilio Caratti, for å nevne de som har replikker og dermed har fått plass på rulleteksten, sammen med den svenske meteorologen Finn Malmgren. Amerikaneren Ellsworth, som kun har en kort opptreden i filmen, var rikmannen som muliggjorde og deltok på Amundsens siste ekspedisjoner.
Ellers treffer vi den italienske diktatoren Mussolini og hans flygeneral Italo Balbo, som motarbeidet Nobiles satsing på luftskip, og Amundsens husholderske Betty Anderson, som for øvrig allerede hadde vært død et par år da Amundsen og Nobile dro på tur!
Alle de animerte figurene er ført i pennen av avistegner Siri Dokken, som har laget gjenkjennelige karikaturer av de mange personene i fortellingen som altså «stort sett er basert på virkelige hendelser». Amundsen og Nobile blir stilisert, destillert og generalisert i endimensjonale trekk for å kunne fortelle den historien som Kajsa Næss ønsker.
I Titina er Nobile lenge den snille, vennlige, kreative, musikkglade, dansende, hundeelskende italieneren som samarbeider med en selvopptatt polfarer fra Norge. Når ekspedisjonen er over, starter krangelen om hvem som skulle ha æren for triumfen. Amundsen forteller om en ekspedisjon som han hadde planlagt og ledet, og hvor han hadde funnet alle de gode hjelperne, mens Nobile framstiller det hele som en italiensk ekspedisjon, med nordmennene som passasjerer. Mellom Nobile og Amundsen har Kajsa Næss plassert Titina.
Titina er altså filmens hovedkarakter: verdens mest berømte polarhund og deltager på to Nordpolekspedisjoner. Udødeliggjort gjennom polarlitteratur, foto- og filmmateriale. I dag finnes hunden utstoppa på Museo Storico-Aeronautica Militare utenfor Roma.
I Titina blir hunden brukt for å karakterisere de to polfarerne. Hunder har spilt viktige roller i polarhistorien, men de fleste polarhunder er navnløse. På filmer fra polare strøk ser vi ofte hundespann som trekker tunge sleder. «Hunder er de eneste brukbare trekkdyr i snø og is. De er hurtige, sterke og intelligente og i stand til å greie et hvilket som helst terreng, som mennesket kan ta sig frem i.» (Amundsen, 1927)
Når vi ser filmene fra kappløpet mot Sørpolen i 1911, forstår vi godt hvorfor Amundsen med sine sledehunder vant over Scott som selv dro sledene. Amundsen beskriver selv nytten av hunder i sin selvbiografi Mitt liv som polarforsker, når han omtaler depotene på vei til Sydpolen:
«Selvfølgelig kunde vi opprette disse depoter meget hurtig og trygt etterlate det minimum av forråd vi trengte for tilbaketuren ved hvert av dem. Da jeg gjorde mine beregninger over distansene mellem depotene og proviantmengden som skulde legges ned i hvert, var det mig mulig å redusere vekten av den proviant som skulle føres med, når jeg regnet med kjøttet av hundene som trakk den, som endel av provianten for oss menn. Da der er ca. 25 kg. matnyttig kjøtt på en eskimohund, var det temmelig klart at hver hund vi tok med oss sydover, betydde 25 kg. mindre proviant såvel på sledene som i depotene. I mine kalkulasjoner før starten for det endelige fremstøt mot polen, fastslo jeg nøiaktig for hver hund den dag den skulde skytes, da altså dens brukbarhet som trekkdyr ophørte og dens nytte som proviant for oss begynte. Denne beregning holdt stikk nesten på dagen og hunden.» (Amundsen, 1927)
Nansen hadde allerede fastslått at hundeforspannene og de lette sledene var hemmeligheten ved de lange og hurtige framstøt mot polene. Amundsens hunder på Sydpolekspedisjonen avlives underveis uten at det appelleres til følelser. Amundsen betraktet ikke sledehundene som kjæledyr. Mange hadde et annet syn på «menneskets beste venn» og kritiserte Amundsen for hans brutale innstilling. I selvbiografien refererer Amundsen til kritikeren som fornærmet ham mest. På en festmiddag som Royal Geographical Society arrangerte etter Sydpol-erobringa, talte selskapets president:
«Under denne middagen holdt Lord Curzon en tale. Etter i velvalgte ord å ha gitt grunnen til at jeg skulde holde foredrag, idet han la en del vekt på den pris jeg hadde satt på hundene, som hadde bidradd så meget til vårt hell, sluttet Lord Curzon sin tale med følgende ord: «Jeg tillater mig derfor å foreslå et tre ganger hurra for hundene,» mens han tydelig pointerte sin satiriske og nedsettende mening …». (Amundsen, 1927)
Det er flere scener i Titina som henspiller på at dette er Amundsens holdning til hunder. De kan slaktes og spises i nødens stund. I filmen blir Titina vurdert som mat av Amundsen og kjæledyr av Nobile. Tydeligst er dette på hytta utenfor Teller i Alaska hvor Amundsen starter opp tilberedelsen av «Terrier stew» før retten forandres til grønnsaksuppe etter at Nobile gjenfinner sin hund. Titina overlever ekspedisjonene og kommer seg tilbake til Roma sammen med Nobile. I Kajsa Næss‘ filmunivers er hunden fortsatt i live i 1978, når den gammel og gebrekkelig ser dokumentarfilm sammen med sin eier!
I Amundsens siste bok, Mitt liv som polarforsker, bruker han brorparten av sidene (138–278) til å skrive om Nobile, men han nevner ikke Titina. I ekspedisjonsboka Den første flukt over Polhavet (1926), som Amundsen skrev med Ellsworth, nevnes hunden kun to ganger.
Dokumentasjon av Titinas rolle i denne «sanne historien om triumf og nederlag» er forholdsvis beskjeden, selv om Nobile nevner hunden noen ganger i sin beretning:
«Helt til slutt hoppet også deltager nr.22 ombord, etter meg og uten at jeg hadde gitt beskjed om det; et lite vesen som var vant til å følge med meg over alt – den vesle hunden Titina, en tispe. Høyde 30 cm og vekt fem kilo. Det var det hele.» (Nobile, 1976)
Steinar Aas skrev boka Tragedien Umberto Nobile (2002) og omtaler Nobiles hund slik: «Titina hadde ingen annen funksjon på reisa enn å vere en kjær følgjesvein. Det var alt Nobile trong av vener om bord, skreiv han seinare.» I filmen får Titina får en annen funksjon. Hun skal visualisere ulikhetene mellom polfarerne, selv om det ikke finnes tegn på slike forskjeller i kildene fra luftskipseilasen.
Det er lett for kjennerne av polarhistorien å finne feil og mangler i fortellingen. Amundsen og Nobile landet aldri luftskipet Norge på Nordpolen slik de gjør i filmen. I Titina lander luftskipet, og Amundsen og Nobile planter sine flagg. Flaggene på Nordpolen under seilasen var for øvrig en av uoverensstemmelsene Amundsen nevner i sin erindringsbok:
«Ellsworth og jeg hadde naturligvis hver av oss bragt med et flagg som skulde slippes ned på polen. Ellsworth «Stars and stripes»» og jeg vårt eget flagg. For å være lojale overfor Nobiles pålegg, hadde vi begge med flagg som ikke var stort større enn et lommetørkle. Da vi passerte polen, kastet vi disse overbord og gav våre respektive fedreland et hurra. Tenke sig vår forbauselse ved å se Nobile slippe ned, ikke ett, men hele ladningen av flagg. Et kort øieblikk lignet «Norge» en himmelsk sirkusvogn, med veldige flagg i alle slags fasonger og farver dalende ned omkring sig. Nobile kom blandt annet med et virkelig kolossalt italiensk flagg. Det var så stort at han hadde vanskelig å få det ut av ventilen.» (Amundsen, 1927)
I Titina er det Roald Amundsen som hadde det store flagget. I rulleteksten slås det riktignok fast: «Denne filmen er inspirert av virkelige hendelser. Skaperne har samtidig hatt full kunstnerisk frihet, og filmen er samlet sett et fiksjonsverk. Beskrivelser av hendelser, personer (nålevende som døde), institusjoner og andre virksomheter er ikke nødvendigvis sammenfallende med virkeligheten.»
Forbeholdet kommer i rulleteksten helt på slutten – først etter den uendelig lange oppramsingen av deltagerne i produksjonen fra inn- og utland understrekes det at filmen er en fiksjon.
Så da, så. Da er vi like langt! Det var altså ingen animert dokumentarfilm likevel.
Titina – en animert fiksjonsfilm
Luftskipet Norge fløy fra Svalbard til Alaska og landet ved Teller. Ekspedisjonen var en suksess, og etterpå kom kranglinga om ære og berømmelse mellom to store personligheter. Det var dette som inspirerte Kajsa Næss og de gode hjelperne til å lage Titina. Den lange, imponerende rulleteksten demonstrerer at dette er et ambisiøst prosjekt: Filmen er en samproduksjon med det anerkjente belgiske animasjonsstudioet Vivi Film, og i tillegg til Siri Dokkens karakterdesign og Per Schreiners manus, har Næss hatt med seg fotograf Cecilie Semec, produksjonsdesigner Emma McCann, klipperne Anders Bergland, Jens Christian Fodstad Zaklina Stojcevska og komponist Kåre Vestrheim til å finstille alle elementene i det kunstneriske uttrykket.
Titina skulle ikke bli enda en animasjonsfilm om en tegneseriehund og konkurrere med Pluto, Snoopy, Gromit, Lady, Landstrykeren eller de 101 dalmatinere. Titina hadde heller ingen ambisjoner om å overgå de flinke filmstjernene Lassie eller Rin-Tin-Tin som dyktig hjelper, hun minner mer om Dorothys hund Terry i Trollmannen fra Oz (Fleming, 1939): en liten kjæledegge på en uvanlig reise. Titina, som er hjemløs før hun blir adoptert inn i Nobiles italienske storfamilie, skal være med på den lange ferden fra vennskap til fiendskap, og omsider forsoning mellom to polarhelter.
Miljøskildringene er flotte. Forskjellen på Nobile og Amundsens omgivelser understreker kontrastene mellom de to hovedpersonene, men Titina fungerer like godt på Romas travle piazzaer som i isødet nordpå. Fortellinga er full av fantasifulle overganger mellom drømmer/hallusinasjoner og virkelighet, for å gi liv til hundens subjektive opplevelser, samt musikalske innslag og storslåtte naturskildringer. Detaljene er ofte vakre og overraskende. Jeg satte spesielt pris på å få et glimt av Josephine Baker på jazzklubb innledningsvis, når Amundsen og Nobile blir kjent.
At Nobile i større grad enn Amundsen representerer den nye tid, understrekes ved Amundsens skigåing – og skiene blir redningen når alt annet går galt. I tida før avreisa fra Svalbard øver italienerne seg og leker i snøen, men de behersket aldri dette fremkomstmiddelet – det viser arkivfilmen som stadig flettes inn i fortellinga.
Bruken av arkivfilm fungerer utmerket. Klippene fra Luftskipet «Norge»s flukt over Nordpolen er godt integrert i fortellingen, og bruken av realfilm forsterker inntrykket av at dette er en sann historie. (En skal være svært kjent med dokumentarfilmen fra ekspedisjonen for å se at regissør Næss har klippet sammen snøbilder fra Ny Ålesund og en smilende Amundsen fra Teller for å understreke hva han tenkte om italienerne.) I tillegg til utdragene fra dokumentaren om luftskipet Norges flukt, vises opptak som ble gjort etter katastrofen med luftskipet Italia.
Animasjonsfilm kan forenkle og tydeliggjøre kompliserte fortellinger, noe Titina vet å utnytte. Etter at Nobile, med støtte fra fascisten Mussolini – og som reaksjon på Amundsens desavuering av hans innsats på Norge-seilasen – skaffer seg nytt luftskip for å bevise italienernes storhet, forandrer han karakter. Nobile var ikke bare den vennlige luftskipføreren han heller. Nå blir han den uniformsgale som ikke har tid for sin hund; han skubber Titina unna og jobber målbevisst for nye erobringer. Det må gå galt, og Italia krasjlander.
Italia-katastrofen er bare en liten del av Titina, selv om det finnes kilder i hopetall til å utdype situasjonen. Leteaksjonene med båter, fly og isbryter forenkles til et påskudd for Amundsen til å lete etter sin venn. Nobile reddes av andre og tar toget hjem til Roma, mens Amundsen forsvinner i isødet. Historien slutter femti år etter Italia-havariet. Nobile avslutter filmvisninga for Titina, får hjerteinfarkt og dør. I sluttscenen ser vi en smilende Nobile i sitt gamle luftskip sammen med Titina, svevende mot himmelen, idet Amundsen kommer flyvende. Filmen avsluttes med følgende replikkveksling:
– Roald?
– Hei, Umberto. Skal si det tok sin tid.
Så forsvinner både luftskip og fly i horisonten. Krangelen var over; filmskaperne slår fast at det var ære nok for dem begge! Titina hadde kanskje rett i at krangelen var kjedelig. Kajsa Næss har uttalt: «Mens disse store heltene krangler, sitter hunden og gjesper. Jeg har villet fortelle om små, menneskelige følelser som vi alle kan gjenkjenne» (Klassekampen 21.10.2022).
Jeg er ikke sikker på om Amundsen så på årsaken til konflikten som små, gjenkjennelige menneskelige følelser. Han så på seg selv ekspedisjonslederen; han var lenge kun blitt omtalt som Chefen. Amundsen skriver selv at lederens største oppgave er «å velge de beste menn til de forskjellige stillinger og sørge for at det hele maskineri arbeider» (Amundsen, 1926: 101). Og «Til kaptein på skuten sikret vi oss den beste mann som kunde fåes – oberst Umberto Nobile, «Norges» konstruktør og bygger.» (Amundsen, 1926: 102).
Hierarkiet i ekspedisjonen burde vært klart, men kanskje ikke fra Titinas synsvinkel? Titina var ikke interessert i storpolitikk og store ego.
«Også i overført betydning hadde Roald Amundsens siste ekspedisjon vært en enorm ballong, pumpet opp med amerikanske dollar, utilslørt norsk nasjonalisme og med bristeferdige fascistiske ambisjoner. Kombinasjonen var eksplosiv. Antagelig var det ingen gitt å forhindre at det hele gikk fra hverandre. Aller minst Roald Amundsen. Fra den dagen luftskipet landet og hans livsverk var fullbyrdet, begynte det å rakne omkring ham. Polfareren var blitt mer og mer utilregnelig, for ikke å si: lett antennelig.» (Bomann-Larsen, 1995: 477)
I rulleteksten slår produsentene til slutt også et slag for miljøet; etter alle de viktige bidragsyterne er behørig kreditert, kommer en tekstplakat med et bilde av Titina og følgende tekst: «Isen på Nordpolen smelter. Det påvirker oss alle. Si nei til oljevirksomhet i Arktis.»
Flott! Vi bør benytte enhver anledning til å slå et slag for miljøet og naturen.
Et apropos eller malapropos:
Produksjonen av filmen Titina har i seg selv også lignet på en polar ekspedisjon. Det tok åtte år fra Kajsa Næss fikk ideen og starta planlegginga til det ferdige resultatet hadde premiere på norske kinoer i høst, tett fulgt på reisen med produsentene Tonje Skar Reiersen og Lise Fearnley hos Mikrofilm.
De la ut på en lang ferd, som endte med kunstnerisk suksess. Anmeldelsene har vært overstrømmende og terningkastene femmere og seksere: «En fremtidig klassiker» (Dagsavisen, 15.10.2022), «Beinveges klassikar» (Klassekampen, 21.10.2022), «Titina er en filmatisk bragd» (Aftenposten, 20.10.2022), «Skinnlua av for denne filmen» (Dagbladet, 19.10.2022).
I alle omtalene trekkes det frem at dette er Kajsa Næss sin film, selv om noen av de mange kunstneriske medhjelperne av og til blir nevnt. Og ja, det er idémakeren og regissøren som får mest av æren og berømmelsen. Amundsen ville nok vært enig i at slik skal det være; dette er Kajsa Næss sin film, på samme måte som polarekspedisjonen med luftskipet Norge var hans ekspedisjon.
Den sanne historien om Amundsen og Nobile sine triumfer og nederlag passer kanskje best for biografen og dokumentaristen, og interesserer nok bare de polarinteresserte. Den nesten sanne historien i Titina skal passe for alle over 6 år!
*
Litteratur:
Amundsen, Roald: Den første flukt over polhavet. Gyldendal 1926
Amundsen, Roald: Mitt liv som polarforsker. Gyldendal 1927
Bomann-Larsen, Tor: Roald Amundsen. Cappelens utvalgte 2003
Cross, Wilbur: Disaster at the Pole. The Lyons Press 2000
Nobile, Umberto: Med NORGE over Nordpolen. Cappelen 1976.
Nu kan jag berätta sanningen. Bonniers 1946
Strøm, Gunnar: Den animerte dokumentarfilmen.
I Bastiansen og Aam: Hvor går dokumentaren. Fagbokforlaget 2014
Aas, Steinar: Tragedien Umberto Nobile. Samlaget 2002
