Den uforutsigbare reisen, visualisert gjennom et umiddelbart, men veloverveid uttrykk, gjør The Sweet East til en av disse sjeldne cinematiske injeksjonene som får blodet til å bruse hos filmelskere.
Jeg har en svakhet for filmatiske «odysseer» av det slaget Lillian (Talia Ryder) opplever i The Sweet East, gjerne forankret i en realistisk verden, men med surrealistiske anstrøk. Noen av dem er det nesten kjedelig å ramse opp, som After Hours (1985), Apokalypse nå! (1979), Weekend (1967) og Eyes Wide Shut (1999); andre eksempler er Frantic (1988) og Something Wild (1986), eller Jupiters måne (2017) og Inherent Vice (2014) fra nyere tid. Eller psykedeliske Barbarella (1968) for den saks skyld (ville The Sweet East vært like seksuelt ladet som den, hadde den kommet i 1968?). Regissør og fotograf Sean Price Williams har selv nevnt O Lucky Man! (1973) som en referanse for sin spillefilm-regidebut; en annen eksperimentell odyssé og satire over kontemporær kapitalisme, tidvis med lignende, eventyraktige stemninger.
I The Sweet East får det uventede og rare blomstre, i et USA som i utgangspunktet virker kjent. Denne formen for surrealisme, om man velger å benytte seg av begrepet, skiller seg markant fra eksempelvis Oscar-grossisten Poor Things med sistnevntes visuelt konstruerte eventyrverden. De er begge fortellinger om en ung kvinnes møte med en kaotisk menneskenatur, og menn som forsøker å forme kvinnenes identitet ut fra dogmatiske prinsipper.
The Sweet East er samtidig en mer «åpen» film enn Poor Things. I Lanthimos’ satire skyves de teaterscenografiske steampunk-bakgrunnene aggressivt frem, i et forsøk på kraftig parfymering av den ellers konvensjonelle dannelsesreisen. I The Sweet East ligger verden uoppdaget og på samme tid gjenkjennelig for oss… med hemmelige rom som til stadighet manes frem blant alt det realistiske. Det gjør at jeg som tilskuer blir nysgjerrig og fantasifull, akkurat som filmskapingen på lerretet. Følelsen kan minne om det å hoppe inn midtveis i en film på lineær-TV, uten å vite hva den handler om, der det bortkomne narrativet må pusles sammen parallelt mens man ser resten av filmen.
«Hemmelige rom» er ment i overført betydning, men når Lillian studerer seg selv i speilet på et toalett og fremfører den nydelige låta «Evening Mirror» mens fortekstene kommer opp, inntreffer øyeblikket der jeg skjønner at «everything will happen»: Hun oppdager en hemmelig gang bak speilet og rømmer sammen med en gutt hun traff i baren.
Herfra og ut godtar jeg alt som skjer. Williams og manusforfatter Nick Pinkerton kunne nok skrellet bort de små delene om leteaksjonen etter Lillian og brevet hun sender hjem, for utelukkende å la oss forbli i hennes midlertidige, løsrevne tilstand, men ved gjensyn blir denne strukturen en kvalitet i en ellers flytende og tøylesløs fortelling der politiske sjatteringer i USA drøftes på originalt og humoristisk vis.
Vi kastes tidlig inn i en klassetur til Washington, D.C., der en guide gjør sitt beste for å lære tenåringene støvete navn og begivenheter fra amerikansk historie. I denne deilig vimsete sekvensen, posisjonerer Williams’ eget 16mm-foto seg et sted mellom observasjon og dokumentarisk hjemmevideo, og det virker på ingen måte opplagt at det er akkurat Lillian vi skal følge videre. Hver gang hun dukker opp i bildene virker hun apatisk og uinteressert.
The Sweet East har flere steder blitt omtalt som et «nihilistisk» vrengebilde av USA. Det er en styrke ved filmen i et betent, ideologisk klima at den nekter å ta et klart, politisk standpunkt og anarkistisk fleiper både til høyre, venstre og med kulturelle strømninger. Men bak dette virker det likevel som om Williams og Pinkerton har hjerte for sitt hjemland – hvordan kunne de ellers skapt en så forlokkende eventyrversjon av USA? Taglinen «everything will happen» er konstruktiv, ikke avvisende. Kaoset i The Sweet East oppleves ikke som ren dystopi – her er Amerika fortsatt mulighetenes land, bare med Lillian som individuell oppdagelsesreisende på østkysten, i stedet for mot det mytologiske «vest».
Jeg opplever filmen som politisk på samme måte som Joan Didions essayistiske beskrivelser av USA blir det: Ved ikke å binde seg til noen ideologi, innta en (tilsynelatende) apolitisk holdning, og formidle observasjonene gjennom et emosjonelt avstumpet blikk (Lillian/Didion), blir innholdet likevel politisk – og overraskende nyansert. Den omstendelige akademikeren Lawrence, fantastisk spilt av Simon Rex (Red Rocket), er for eksempel nynazist, men ikke uten kloke betraktninger. Jeg følte meg truffet av hans analyse av arrogante europeere som anser USA for å være et ungt og historieløst land. Lawrence sin konservative, jomfruelige incel-fremtoning har sin sjarm, og skaper grobunn for en av de morsomste rollefigurene jeg har sett på film på lenge.
The Sweet East har antydninger til erotisk slør og en mild fetisjering av hovedpersonen. Lillian er fotografert gjennom en myk, tidvis 70-tallsaktig linse, som skaper assosiasjoner til gamle softcore-filmer. Sean Price Williams har i flere intervjuer fremhevet Walerian Borowczyk som en direkte inspirasjon, og med sin forføreriske, surrealistiske Alice i eventyrland-historie har The Sweet East også enkelte likhetstrekk med Valerie and Her Week of Wonders (1970). Filmen unngår imidlertid å tippe over i pastisj, og forblir noe helt for seg selv – og siden den går langt i sin latterliggjøring av mansplaining vegrer jeg meg for å komme trekkende med flere referanser.
For i filmen er ikke mennene først og fremst ute etter å ligge med Lillian, men å greie ut om det de er interessert i. Det tegnes et bilde av et avseksualisert kunnskapssamfunn uten dybde (mange av meningene og formuleringene til Lawrence høres ut som de er hentet rett fra teoretiske artikler og forum på internett). Det er ikke bare menn heller; en av de to independent-filmskaperne Lillian møter i New York er en kvinne, som omtaler hovedpersonen som «stepped out of my head». Hun leser bare inn sine egne motiver og perspektiver i Lillian, og sistnevntes audition for de to eksentriske regissørene minner om jobbintervjuer der arbeidsgiver bare snakker om seg selv.
En eventuell tolkning av Lillian på jomfrutur mot seksuell oppvåkning blir debunked allerede i den første scenen, der vi møter henne etter et samleie. Det er i det hele tatt noe punkete motvillig, nærmest kverulerende over The Sweet East, som muligens gjenspeiler Sean Price Williams‘ egne holdninger og motiver. I et intervju med den franske avisen Libération (delvis gjengitt på engelsk her) omtaler han selskapet A24 som en «fabrikk» som lager «matematiske formler», ikke indiefilm. Williams har en over 20 år lang karriere bak seg som betydningsfull indiefilm-fotograf, og kan slå i bordet med The Sweet East som bevis på at det han lager selv er langt mer lekent og ubundet enn noe A24 produserer nå til dags.
Gjennom sin ferd forblir Lillian et blankt lerret, og på tross av og på grunn av dette, blir det nesten umulig ikke å nevne noen filmhistoriske paralleller. I Michelangelo Antonionis drøftende, modernistiske 1960-tallstrilogi er de kvinnelige hovedkarakterene fremmedgjorte og nokså identitetsløse, men rent filosofisk har Lillian og The Sweet East mer til felles med samme filmskapers Professione: reporter (1975). Slik som Jack Nicholsons rollefigur i den filmen stjeler Lillian noen andres identitet; ikke gjennom pass eller ID-kort, men gjennom det lille av erfaringer og informasjon hun blir fortalt av dem hun møter. Den neste hun treffer, får høre den forrige personens bakgrunn, formidlet fra Lillian som om det var hennes egen.
Både her og i Professione: reporter ser vi hvordan en «sletting» av personlig identitet skaper frihet, og hvordan det med en slik løsrivelse legges til rette for at det flytende og midlertidige kan få et opphøyd preg. Men denne tilstanden kan ikke vare. Lillians «identitetsshopping» sier også noe om hvordan vi aldri kan frikoble oss fra språk, erfaringer og begreper hvis vi skal komme oss videre og frem i livet. Vi er avhengig av noen identitetsmarkører, og å spille på lag med andres blikk på oss.
Mot slutten av filmen blir det lettet på sløret om hvor Lillian faktisk kommer fra, og kanskje har bakgrunnen hennes vært en katalysator for reisen. «I’m no one, really», sier hun til noen tidlig i fortellingen, og deretter drives hun videre fra sted til sted basert på tilfeldigheter og sine nylig adapterte erfaringer. Hun virker ikke å være på utkikk etter eksistensiell mening, men følger likevel et Sartre-aktig frihetsprinsipp, gjennom å følge egne valg og intuisjoner, og unngå å la seg påvirke av ytre faktorer som religion og politikk. Hun er vågal og uredd, og liker ikke å bli fortalt ting om seg selv.
Det ligger en ironi i at Lillian på et tidspunkt over natten blir en ny, mystisk skuespillerstjerne, ettersom hun er så dyktig på rollespill også i virkeligheten. I en strålende skrevet og spilt (i dobbel forstand) scene ved en senere destinasjon, må Lillian vri seg ut av en potensielt farlig situasjon, og det er en fryd å se hvordan hun med letthet snakker seg ut av knipa.
Lillian er ikke desillusjonert på samme måte som mange skikkelser i den amerikanske 1970-tallsfilmen, men det Amerika hun ferdes i, er fortsatt i krise. Donald Trump ble nettopp funnet skyldig i en historisk rettssak, og dagens USA er ikke fjernt fra mye av det absurde som skjer i The Sweet East. Men filmen er vittig, smart, oppfinnsom og herlig – en av årets aller beste.