fra-videohylla-grave-of-the-fireflies

Omtale

Fra videohylla: Grave of the Fireflies

I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.

Nok en gang åpner jeg med en liten advarsel. Grave of the Fireflies er ikke en hyggelig, søt kosefilm selv om den er en utsøkt anime fra Studio Ghibli, best kjent for Hayao Miyazakis fantastiske eventyr. Det kan være greit å ha en hel kveld til rådighet for å komme til hektene etter å ha sett den, faktisk. Kakao og pusekatt/kjæreste/bamse anbefales også. Jeg blir i alle fall helt knust og går i oppløsning ved hvert gjensyn. Når det er sagt, så er det en film man absolutt burde gi seg selv mulighet til å se. Den er inderlig, nydelig, rå og var samtidig, og i mine øyne kanskje den sterkeste krigsfilmen i historien.

Der andre filmer ofte viser eksplisitte grusomheter som er rystende, men som får en til å sitte igjen med en ekkel følelse av å ha blitt forsøkt manipulert, eller til å distansere seg og spørre seg om hva i helsike poenget er, forteller Grave of the Fireflies en opprivende og ekte historie om søskenkjærlighet, urettferdighet og sårbarhet. Filmen er basert på Akiyuki Nosakas selvbiografiske roman med samme tittel om hans lillesøster som døde av underernæring under andre verdenskrig, noe han selv følte seg ansvarlig for. Men historien er mer enn hans personlige måte å be om forlatelse. Den er en viktig vekker i en virkelighet hvor tapte menneskeliv blir redusert til statistikk.

Krig er så ufattelig stort og vondt, og et av de vanskeligste temaene å ta opp på film. Ofte forsvinner menneskene i slagscener, eksplosjoner og tanks. Og allegorisk sett stemmer jo det. Når krigen tar fullstendig overhånd blir det lite menneskelighet igjen. Og enda mindre medmenneskelighet. Dette aspektet er sterkt tilstede i Grave of the Fireflies, og en av årsakene til at filmen er så ufattelig trist. Når man slutter å ta vare på barna har verden virkelig gått til helvete.

Søskenparet Seita og Setsuko mister moren i et bombeangrep, og havner hos en tante som etterhvert blir så hard og kald at de ender opp med å måtte klare seg på egen hånd. Men de er jo bare barn. Storebror Seita forsøker å la lillesøster Setsuko få være et barn, forsøker å skåne henne fra krigen og vissheten om at moren er død, og forsøker samtidig desperat å skaffe mat slik at de skal overleve.

Grave of the Fireflies går rett inn i kjernetematikken Montages-redaktør Karsten etterlyser i sin artikkel om Armadillo: Død. Krig fører til død. Krig er død. Og det er ikke bare granater eller kuler som dreper. Krigen fører også med seg en langsom, snikende død gjennom sykdom og sult. Vi vet det selvsagt godt allerede. Vi ser det på nyhetene hver dag. Forståelig nok kan man ikke ta lidelsen til hvert sultende barn inn over seg. Å skru følelsene av, og å bli hardhudet er en måte å overleve på i en verden preget av smerte. Men innimellom er det viktig å åpne opp. Kall det erkjennelse. Kall det weltschmerz. Kall det katharsis. Kall det hva du vil. Grave of the Fireflies trenger i alle fall gjennom alle mine forsvarsmurer, fordi den formidler sorg og sårhet på en jordnær og vakker måte.

At det er en animasjonsfilm tror jeg ironisk nok er nøkkelen til at den er så menneskelig. Man blir ikke bombardert med virkelighetstro bilder som virker mot sin hensikt fordi man i emosjonelt selvforsvar distanserer seg fra dem. Og måten lille Setsuko er portrettert på, er slående realistisk. Å få en fire-femåring til å spille så godt ville være et lite mirakel. I Grave of the Fireflies har regissør Isao Takahata valgt å ta opp stemmen til fem år gamle Ayano Shiraishi før animasjonene ble laget, og på den måten fått hennes umiddelbare reaksjoner å jobbe ut fra. Velnok var det uvant for animatørene, og man ser ikke leppebevegelser så ofte. Men det gjør ingenting, fordi hun fremstår som så levende i hele sitt vesen. Hun leker og pusler i sin egen verden, samtidig som hun får med seg og forstår mye mer enn man skulle tro.

Det sentrale symbolet i filmen, ildfluene, har mange lag, og mange mulige tolkninger. Lille Setsuko begraver dem, og lurer på hvorfor de dør så fort, slik hun selv ender opp med å gjøre. Kamikazeflyene, så vel som brannbombene som regner over byen har likhetstrekk med ildfluene, og samtidig ligner de på fyrverkeri. Både det å se på fyrverkeri og å se på ildfluer om sommeren er japanske familietradisjoner, og ildfluens korte liv regnes også som et symbol på forgjengelighet og på menneskets sjel. Jeg tror jeg skal la det være opp til enhver å gjøre seg opp en mening. Uansett gir ildfluene filmen en dimensjon av skjønnhet, og hjelper barna å holde oppe motet og å unngå redselen, fortvilelsen og mørket.

Jeg vil påstå at dette slett ikke er en barnefilm, selv om den ble sluppet sammen med den langt koseligere Min nabo Totoro av Hayao Miyazaki. Den har også vunnet barnefilmfestivaler og var å finne i barnehylla på den lokale videobutikken, noe som gjorde meg litt perpleks. Jeg synes kanskje ikke unger skal behøve å se på at andre barn dør, selv om det er tegnefilm. Velnok er det viktig å formidle realitetene ved krig fremfor en overfladisk, heroisk fremstilling, men for å være helt ærlig tror jeg vi såkalt voksne har større behov for den påminnelsen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. Jasse Nielsen sier:

    Dette er sannsynligvis en av de få filmene som får meg til å gråte som en liten drittunge hver gang jeg ser den.

    Filmen er et prakteksempel på at animasjonsfilmer strengt tatt ikke er ene og alene egnet for barn, snarere tvert imot. Japan har i lang tid belyst voksne og seriøse temaer via sine animerte filmer, og dette syntes jeg det er altfor lite av her i vesten.

    Hotaru no Haka føyer seg fint inn i rekken av de mest tragiske krigsfilmer i eksistens. Det fantastiske med filmen er hvordan den, totalt frarøvet fra sentimentalsk button-pushing, griper publikum og får dem til å føle for karakterne og deres skjebne.

    En sann perle av en film, ingen tvil.

  2. Kari Petronella Finstad sier:

    Takk for fin kommentar!
    Godt å høre at det ikke bare er jeg som blir knust av å se den …

  3. Jana Noel sier:

    Digger Miyazaki nesten blindt, men da jeg satt denne Ghibli-filmen i mac-en på toget på vei hjem for å slå ihjel noen timer fikk jeg en helt ny forkjærlighet for japansk animasjonsfilm. Det er likevel enkelte ting som forblir forbeholdt til barn, for eksempel grining på offentlige steder/transportmidler etc.

  4. Kari Petronella Finstad sier:

    It’s my party and I’ll cry if I want to … Det er lov å grine på toget. Synes jeg. Men jeg anbefaler likevel denne filmen primært til innendørs bruk.

  5. Eirik Bjørnerud sier:

    Hadde håpet at dere skulle belyse denne filmen, og endelig gjorde dere det. Det fortjener den virkelig. Den er faktisk den eneste filmen fra studio ghibli sin filmografi som Disney har valgt å ikke distribuere for Studio Ghibli såvidt jeg har hørt.

    Har sett den flere ganger. Men jeg vil nesten beskrive den som den beste filmen du aldri vil se igjen. Men jeg kommer definitivt til å se den igjen likevel

  6. Flott artikkel, men den inneholder en vanlig faktafeil/misforståelse, som også er årsaken til noe av det som kommer frem i kommentarene over.

    Grave of the Fireflies er ikke en Studio Ghibli-film.

    Den er riktignok rent praktisk sett laget av det samme teamet, men i motsetning til Ghiblis egne filmer ble denne laget for forlaget Soeinshinsha, som ønsket å føye en filmdistribusjonsarm til repertoaret sitt. Ghiblis egne filmer er produsert av Toho, og derfor omfattes ikke Grave of the Fireflies av distribusjonsavtalen med Disney. Filmen hadde allerede hatt en amerikansk distributør (Central Park Media) i årevis da Toho/Disney-avtalen ble forhandlet i havn.

    Den mest tematisk riktige tegnefilmen å se i samme slengen er nok forøvrig Barefoot Gen. Men da behøver man nok god tid på å komme seg igjen etterpå. :-)

  7. Eirik Bjørnerud sier:

    Når vi er inne på Studio Ghibli kan jeg anbefale podcasten Tank Riot sin episode om nettopp Studio Ghibli. De gir en introduksjon/plotforklaring av filmene i Ghibli universet. De toucher blant annet inn på dette med at Grave Of The Fireflies opprinnelig er en film laget for Soeinshinsha. De tar også opp problematikken med å vise filmen på samme visning med Min Nabo Totoro, der de byttet på hvilke de viste først.

  8. Tidenes mest tårefrekmallende krigsfilm? Meget mulig! Et mesterverk.

  9. Kari Petronella Finstad sier:

    I mine øyne er en film laget av Studio Ghibli-teamet en Studio Ghibli-film ;-)
    Men jeg forstår godt poenget med å utdype forskjellen, og det er helt riktig å trekke frem for å forklare fraværet av Disney-distribusjon.

    Takk for tips både om Tank Riot-podcasten og Barefoot Gen! Skal helt klart sjekkes ut!

    Og endelig er jeg og Lars-Ole skjønt enige om bruken av ordet mesterverk!

  10. Siden jeg først retter opp feil, bør jeg saktens rette opp min egen tabbe også – jeg klarte av en eller annen grunn å blande sammen Soeishinsha og Shinchosha. Pinlig! Det var selvsagt sistnevnte som produserte Grave of the Fireflies.

    Forøvrig, den opprinnelige double bill-lanseringen av filmen sammen med Totoro, var et markedsføringsstunt og det økonomiske premisset for produksjonen av begge filmene. Dette var før Studio Ghibli-navn var en kassasuksessgaranti (det skjedde først året etterpå, med Kiki’s Delivery Service), og tanken var at skolene med stor sannsynlighet kom til å innlemme Grave of the Fireflies i pensum, gitt filmens historiske bakgrunn og sitt pedagogiske innhold. Siden man ikke kunne kjøpe billett til bare den ene filmen, gjorde lanseringen dermed automatisk også Totoro til en moderat suksess (Totoros status som monsterhit kom derimot først år senere, etter at man noe motvillig begynte å lage merchandiseprodukter av skogkongen). Kinoene sto forøvrig fritt til å velge hvilken rekkefølge filmene skulle vises i.

  11. Kari Petronella Finstad sier:

    Takk, Geir! Interessant å vite!

  12. Anne Bjerkenes sier:

    Fantastisk film!
    Jeg så den under helt gale omstendigheter i fjor, da den ble sendt som som nattfilm på NRK3.
    Var på sykehuset med min nyfødte sønn som måtte overnatte på intensivavdelingen og jeg måtte mate han hver tredje time, selv på natten. Fikk ikke sove og begynte å se denne filmen. Ikke så veldig lurt…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>