Som i Magic Mike (2012) er Channing Tatums tittelrolle et vibrerende g-punkt, men sammenlignet med den nye filmen, føles det første møtet med Kings of Tampa som et uforløst forspill.

For dem som er fan av Steven Soderberghs pissgule filter og bekreftelsessyke bildeutsnitt, vil nok Magic Mike XXLs visuelle profil oppleves som mindre ambisiøs enn originalens. Selv har jeg aldri vært tilhenger av Soderbergh-estetikken, som jeg for det meste har opplevd som et innbitt forsøk på å armheve seg selv opp i auteur-sfæren, så for meg er XXLs kvaliteter langt mer appellerende.

Kanskje ble jeg påvirket av å se Magic Mike-filmene i omvendt rekkefølge. I alle tilfeller rommet eneren noen av de samme problemene som har ødelagt andre Soderbergh-filmer; misforholdet mellom den sminkete CSI Miami-estetikken og den påtatt naturlige dialogen som sjelden fører noe sted, gjorde at jeg ikke brydde meg noe særlig om menneskene i Magic Mike, og heller ikke satte pris på det visuelle.

Det er imidlertid ikke tilfelle med Magic Mike XXL, der vi blir bedre kjent med Mikes gamle crew-medlemmer Ken, Tarzan, Dick, Tito og sjåføren Tobias. Soderbergh er fortsatt involvert som fotograf og klipper, men særpreget er mer nedtonet her. Det er vedkommendes samarbeidspartner gjennom mange år, Gregory Jacobs, som har overtatt regiansvaret, og til tross for fargesterke scenelys og andre prangende scenografiske elementer, har Magic Mike XXL et overraskende naturalistisk uttrykk, som skaper en varm og stemningsfull atmosfære rundt stripper-teamet.

I utendørsscenene skaper den uanstrengte lyssettingen flere steder en distinkt og sommerlig vestkystfølelse, selv om store deler av XXL er spilt inn i Georgia. Et øyeblikk blant flere som står ut er det første møtet mellom Mike (Tatum) og Zoe (Amber Heard), en kvinne som i likhet med stripperne er på reise i «amerikansk ånd» – på jakt etter frihet og svar på hva man skal gjøre med livet sitt. Det er så vidt man skimter konturene av ansiktene til de to, der de står og snakker ved de lange sivene nede ved havkanten, og en naturlig lyskilde et stykke unna deler det omfavnende mørket over stranden opp med en tjukk og døsig strime.

Før dette har Mike hatt en gjenforening med sine gamle stripperkompiser, som skal legge ut på en reise til Myrtle Beach, der de har planer om å gjennomføre det klassiske «siste showet». Mike er fast bestemt på å holde seg til møbeldesign-drømmen, men etter en nostalgisk opplevelse på verkstedet sitt – som inkluderer filmens første dansenummer – velger han likevel å henge seg på gjengen i kassebilen. Herfra og ut følger Magic Mike XXL en uanstrengt road movie-struktur, der guttegjengen havner i ulike situasjoner som overlapper hverandre; ikke som tydelige, dramaturgiske grep, men som uspektakulære opplevelsesøyeblikk.

Filmens bedagelige tone føles moden, og kler stadiet stripperne er på, som erfarne kamerater og kolleger i 30-årene. Magic Mike XXL er som en limbo-tilstand før valg og voksenpoeng presser seg på; et liv i frihet, der «frihet» ikke betyr skjellsettende opplevelser og carpe diem, men et vedvarende mellomstadie. Det er en tilstand der man henger med vennene sine, treffer noen nye mennesker og gjør ting man vet at man liker. Man støtter og hjelper hverandre, og gidder ikke bry seg med pretensjoner.

Jobben som male entertainers – som de liker å kalle seg – er likevel en seriøs del av det hele for Mike og kameratene, selv om mye handler om å tjene penger. XXL skildrer underholdningsbransjen og veien mot the american dream på en realistisk måte: eksempelvis må den wrestling-aktige Tarzan (Kevin Nash) sy kostymer og lage kulisser i tillegg til å stå på scenen. Men dansingen gir også en bekreftelse på at stripperne fortsatt vet å ta pusten fra skjelvende kvinner i ulike aldre. I en klein og morsom sekvens danser Dick (Joe Manganiello) for en jente som jobber på en bensinstasjon mens de andre heier på ham. Oppdraget handler om å muntre opp jenta, men like mye om at Dick skal gjenvinne selvtilliten.

Graden av selvtillit hos skuespillerne i filmen er en vesentlig årsak til at XXL er en sexy fiolin med flere strenger å spille på. Den er en «kompisfilm», en tenåringskomedie med og for voksne, men gir også et befriende avseksualisert og kjønnsnøytralt bilde av den amerikanske strippe- og underholdningskulturen – særlig til å være en arbeidsmiljøskildring som baserer seg på seksuelle fantasier. Tidlig i filmen danser de heterofile stripperne på en «skeiv» catwalk, der de overhodet ikke er redde for å vise frem sine mest feminine dansetrinn og fakter. Det kvinnelige publikummet kaster alltid dollarsedler på dem uansett; de vil bli underholdt, og stripperne underholder, på en måte de liker og får anerkjennelse for.

I Soderberghs Magic Mike kom dystrere aspekter ved strippekulturen til syne. I XXL er dop-misbruk og hedonismens destruktive sider nesten fraværende, mens kjærlighetserklæringene sitter løsere. Kanskje skulle regissør Jacobs funnet frem pisken i stedet for silkehanskene, men det er jo egentlig ikke strippemiljøet som skildres her – det er vennskapet mellom en gjeng erfarne underholdere på landeveien.

XXL har et tempo og en dramaturgi som kan minne litt om 90-tallsfilmer som Dazed and Confused, Clerks eller Gridlock’d, der unge mennesker i det moderne USA følges over begrensede tidsrom. Forskjellen er at menneskene i XXL er litt eldre, og dermed snakker om andre ting. Problemene kommer til overflaten i rolige samtaler; mens noen savner å ha mer sex, ønsker andre å komme hjem til én person man elsker. Jacobs’ regi er uhyre fintfølende i møte med de utleverende og ærlige menneskene – ikke bare stripperne, men også folk de treffer på veien, som en gruppe middelaldrende og utilfredsstilte kvinner, hjemme hos den anførende Nancy (Andie MacDowell).

Kameraet bruker tid på å observere personene, og lar dem ikke få skjule seg etter at de har sagt noe utleverende eller reagert med flau entusiasme. I stedet holdes kamerablikket fast akkurat litt ekstra, i motsetning til i mange andre amerikanske filmproduksjoner av større format, der man gjerne klipper seg raskt vekk og videre fra det intime. I Magic Mike XXL er kameraet deltagende; det ser ikke på stripperne og deres publikum som eksotiske dyr, men det lar heller ikke Mike & Co få slippe unna.

Scenografien og kameraarbeidet i strippesekvensene er minst like gode her som i originalen – selv om det sikkert er uenigheter om dét, avhengig av hvilket forhold man har til Soderberghs stil. At settingene for dansen er flere og bedre i XXL er udiskutabelt; samtlige av Tampa-stripperne får større utfoldelsesrom. Enkelte passasjer – særlig der Tatum får vise seg frem – er rett og slett grøsningsfremkallende pirrende. I en skittenglamorøs sekvens i et strippeklubblignende hus slår han seg virkelig løs i et imponerende nummer, der han danderer sitt lapdance-publikum i seksuelle posisjoner, slik at de befinner seg i perfekt balanse mellom deltakelse og tilskuerposisjon.

Slik føles det også litt for undertegnede som publikummer, og blandingen av varme og kullsyreboblende underholdning i denne filmen overgår det meste jeg har sett på kino på aldri så lenge.