Hamnet er som et kaldt gufs fra Miramax-æraen. Alle som sliter med filmet teater og borgerlig «prestisjefilm» må skygge banen nå som Oscar-vinneren har inntatt norske kinoer.
For maken til sentimentalt vås skal man lete lenge etter. Alt i Hamnet er fremført med maksimal patos, dialogen er kursivert og i uthevet skrift med understreking. Det er som om noen har tatt de svulstigste partiene til Shakespeare og sendt de igjennom et Google Translate for film.
Bildene er spent opp i tunge rammer, uten «støy» i kantene, og virker stolte av sin egen selvbeherskelse og verdighet. Hver gang noen åpner munnen, kommer det noe viktig ut av den. Å se denne humørløse, prektige oppsetningen på kino, er omtrent som å være fanget bak lås og slå i biskopsgården til Vergerus-familien i Fanny og Alexander (1982)!
Alt er høytidelig i Nomadland-regissør Chloé Zhaos nye film, fra skrelling av egg til sanking av urter og graving i jorda. Respekten for de verdslige gaver synes endeløs; hver minste ting har vekt og verdi. «Alt du trenger finner du i skognaturens pølsebu», synger Bjørnen Baloo i Disneys Jungelboken (1967), og Hamnet gjør et stort poeng ut av denne innsikten. Hovedpersonen Agnes (Jessie Buckley) kommer derfra, nemlig, hun er fra naturen, en slags heks sies det.
Skjebnen hviler tungt over de innledende scenene, der Agnes og Will (Paul Mescal), en rollefigur basert på William Shakespeare, blir kjent med hverandre. Wills familie, under oppsyn av en streng, blek og nistirrende Emily Watson med stramt knytt kyse, ser med skepsis på stevnemøtene og blir forferdet når Agnes viser seg å være gravid.
Ute blant trestammene bruker Agnes tiden sin på å samle vekster som støtes sammen i en morter. Hun dufter og vurderer sammensetningene, før hun måker alt sammen i en livreddende mikstur. Alt dette er litt profetisk, ettersom hun snart skal føde et svakt og pleietrengende barn.
I skogen har hun base ved et gammel tre med en hule under, og den mørke grotten er et viktig motiv og symbol i filmen. Kameraet beveger seg andektig inn og ut av det sorte hullet, men det er vanskelig å få grep om hva det egentlig er ment å si oss. Jeg tenker det må dreie seg om noe med livmorer og/eller livets sirkel å gjøre, men synes det blir såpass flaut å skrive frem at jeg leter etter noen å sitere. Til slutt spør jeg ChatGPT og får dette svaret:
«Hullet under treets røtter fungerer som en slags port mellom verdener – mellom liv og død. Samtidig symboliserer hulen fødsel og livets begynnelse. Agnes blir først introdusert liggende under treet, nesten som i en naturlig livmor i jorden. Hulen under treet symboliserer livets og dødens sirkel, en portal mellom verdener, og Agnes sin dype forbindelse til naturen og morsrollen. Den binder sammen filmens tre hovedtemaer: morskap, sorg og hvordan kunst oppstår fra tap.»
Hamnet er med andre ord som skapt for dårlige studentbesvarelser!
Chloé Zhaos Oscar-vinner Nomadland (2020) var som en trivelig Alexander Payne-film med poetiske anstrøk à la Terrence Malick. Ettersom natur og åndelighet er sentrale temaer i Hamnet, er sistnevnte et mer uttalt forbilde denne gangen. Mange av scenene er skutt med vidvinkellinse, som kan brukes til å enten skape en følelse av ustabilitet, som hos Roman Polanski (Rosemary’s Baby) og Stanley Kubrick (A Clockwork Orange), eller en følelse av undring og åpenhet i møte med steder og miljøer, typisk for nettopp Malick (To the Wonder).
I Hamnet er hensikten å gjøre alt opphøyd og for stort for denne verden, åndelig om du vil, og resultatet er at effekten raskt opphører.
Og det er lenge siden jeg har sett et mer klumsete fotografisk valg enn i den grufulle scenen der vi på avstand, i en uavbrutt tagning, presenteres for det første og eneste samleiet vi får se at Agnes og Will gjennomfører i løpet av filmen. Kameraet er skrudd fast oppe i et hjørne og registrerer at Agnes blir «høvlet over»: Hun skrever på en benk med kjolen løftet opp på sidene, imens hun «dåner» av vellyst med himlende øyne. Hun blir rett og slett «smelt på tjukka», dunk dunk dunk, uten å vite at akten blir registrert av et security-kamera fra fremtiden.
Hvis det er dette internett har tilkjennegitt som et såkalt female gaze, er det alarmerende kaldt og usexy. (I et pompøst intervju med British Cinematographer, forklarer fotografen Lukasz Żal at den spesielle stilen er et resultat av dype samtaler: «We talked about the subtlety of relationships, how people connect with each other and with the natural world, how we’re all part of something bigger. We explored the multidimensionality of existence, the cycle of death and birth, how everything flows together in a natural rhythm. These themes deeply resonated with me. Something clicked.»)
Shakespeare blir forhekset av kvinnen, skjønner vi, men hun er altså gestaltet av Jessie Buckley. Si hva man vil om Buckleys karisma, men hun er ikke akkurat noen Isabelle Adjani, Charlotte Gainsbourg, eller Cher for den saks skyld. Det er ingenting mystisk og trollbindende ved Buckleys barnlig oppsperrede Pixar-ansikt eller kompakte, kontrollerte røst. Når hun danser rundt i sin røde kjole ute i skogen, minner hun om en cosplayer som har stilt seg fremst i køen for billetter til neste Ringenes herre-maraton. Dette er gåtefull casting.
Hva er det med Buckleys innsats her som har vekket så mye begeistring? Hun spiller stort, det er det ingen tvil om; hvis hun stod på en scene, kunne alt hun formidler være synlig på ti til tjue meters avstand. Det er en kvalitet i teateret, der Shakespeare er kongen, men ikke på film. Når hun føder barn, er skrikene så rungende at William Wallace ville hørt dem gjalle helt opp til Skottland. Hamnet insisterer ellers på være sart og bevrende, så utbruddene virker nesten som innklipp av skøyeraktige overdrivelser fra en Monty Python-produksjon. (Buckley kan prise seg lykkelig over at den mer åpenbart håpløse rolleprestasjonen hennes i The Bride! ikke ble tilgjengeliggjort før akademimedlemmene avla sine stemmer og kåret henne til vinneren av Oscar-prisen for beste kvinnelige skuespiller.)
Hamnet er basert på Maggie O’Farrells roman ved samme navn, som tar utgangspunkt i William Shakespeare og enkelte historiske fakta knyttet til at Hamlet ble skrevet i kjølvannet av sønnen Hamnets tidlige bortgang. Ideen er symptomatisk for de siste årenes oppheng i «origin stories» og hobbypsykologiseringer av alt fra tegneserieskurker til kulturmenn.
Etter at Hamnet blir syk og dør, tipper filmen over i en monoton tilstand den aldri kommer seg ut av. Sorgen smøres tjukt over hvert bilde, og det finnes ingen motvekt, ikke noe humor eller spontanitet, menneskelighet. Det kan virke som om Zhao har forvekslet alvor med dybde, for de seige scenene er vanskelige å ta bolig i – selv om de vakre detaljene i produksjonsdesignet gir oss et og annet å hvile øynene på.
Shakespeare svikter sin familie når de trenger ham som mest. Han tilbringer stadig mer tid på Globe Theatre i London, der han etter sigende «jobber med noe svært», et stykke Agnes til slutt forstår at har sprunget ut av den vanskelige situasjonen hjemme. Filmen insisterer på å knytte tragedien direkte til tilblivelsen av Hamlet, men uten å gi oss noe reelt innblikk i verken relasjonen mellom far og sønn, sorgarbeidet eller den skapende prosessen. Hvorfor et av litteraturhistoriens viktigste verk oppstod slik det gjorde, forblir en gåte.
Å være eller å ikke være. Vi skal leve sterkt, forkynner filmen, selv om det gjør vondt. Og kunsten, den kan helbrede, den er en salve – akkurat som urtekremene fra skogen. Joachim Trier utforsker samme motiv i Affeksjonsverdi, altså hvordan kunsten og livet fletter seg sammen og blir to sider av samme sak. Men der Trier skildrer en kunstners selvopptatte og vampyriske væremåte med en rollefigur som vekker gjenkjennelse, har ikke Hamnet noe med virkeligheten å gjøre, verken før eller nå; alt er svevende og vektløst, som i en tulleverden.
Den vittige og manipulerende Gustav Borg (Stellan Skarsgård) i Affeksjonsverdi fremstår i grunnen som en større kapasitet enn selveste Shakespeare i Hamnet; Will ligner en klisjé av en introvert kunstnertype, uten kanter eller bitt. (I dag kunne han vært en sånn huleboer som har lest seg opp på hvordan man skal være en myk og moderne mann, men som med sitt manglende talent for å spille ut dette med overbevisning, blir sittende igjen med et selvutslettende resultat ingen får noe ut av.)
Det er vanskelig å kjøpe at skikkelsen er Shake himself, noe som blir understreket av den amatørmessige oppsetningen av Hamlet på The Globe. At Agnes lever seg så dypt inn i dramaet at hun mister oversikten over hva som er virkelig og iscenesatt, er ubegripelig. Måten hun reagerer på får skrønene om at publikum løp mot utgangsdørene da Lumière-brødrene viste Toget ankommer stasjonen i 1895 til å virke troverdige; som teknisk vidunder er film tross alt mer trolldomsaktig enn middels skoleteater.
Hamnet tror den er inderlig og dybdeborende, men kaver bare rundt i overflatene, uten noen større hensikt enn å klemme tårer ut av lettrørte stakkarer.