Eva Vitijas dokumentar Loving Highsmith (2022) gir et innblikk i fiksjonsforfatterens liv, skrift og turbulente kjærlighet – fra ungdommelig overmot til aldrende pessimisme, tyngde og letthet. Men mest inspirerende er livsappetitten.
På en tilfeldig side i Patricia Highsmiths (1921 – 1995) Her Diaries and Notebooks, en kompakt samling som ble utgitt for første gang i 2021, leser jeg et utbrudd fra 3. mai 1941: «Hva om disse fire årene er tapt! Bortkastet! Jeg føler meg ikke i stand til å være virkelig modig – slik jeg var da jeg var 16 – 14! Det var fantastisk! Jeg lurer på om ekte kjærlighet kryper sakte opp – subtilt – ikke i et raseri! Men jeg elsker raseri!»
Den da tjue år gamle aspirerende forfatteren – som delte bursdag med Edgar Allen Poe og hadde Joseph Conrad som litterært forbilde – var rastløs, intens og stilte høye krav til seg selv. I et annet notat, fra mars 1941, står det: «Kjærligheten raser forbi». Det er det eneste hun skriver denne dagen.
Så i mai 1950 reflekterer hun: «Å skrive er selvfølgelig en erstatning for det livet jeg ikke kan leve, som jeg ikke er i stand til å leve». En slags resignasjon fylt av potensial for transformasjon? Selvfortapelsen i fiksjonen. Muligheten for forvandling – å bli en annen, flere andre – i skriften.
*
Løsrivelsen fra sitt personlige skall er kjernen av Ripley-bøkene, de mest leste av Highsmiths romaner. Den impulsdrevne antihelten tar på seg andre klær og stempler en død manns pass; han tar livet av de som står i veien, som hindrer eller truer hans nye identitet, i et fascinerende og forførende maskespill.
Ripley-adaptasjoner er en egen nisje i filmbransjen, fra René Cléments Plein Soleil («Purple Noon», 1960) med Alain Delon i rollen som solbadet sosiopat til Wim Wenders´ Der amerikanische Freund («The American Friend») (1977) med Dennis Hopper som en muligens enda mer fremmedgjort expat. Nattportieren-regissør Liliana Cavani gjorde sin versjon av Ripley´s Game i 2002, og stadig nye produksjoner ventes (for 2023: Steven Zaillians Ripley).
I et intervju fra 1971, sier Highsmith at tematikken hun jobbet med var gammeldags. Men det viser seg å være utømmelig – et springbrett for intrikate relasjonelle og eksistensielle floker: «Samvittighet… mangelen eller nærværet av det». Skyld, begjær og bedrag. Splittelse, dobbeltliv og drap. Lengselen etter å forsvinne, dragningen mot oppløsning eller overtredelse.
Nå er altså dokumentaren Loving Highsmith (2022) tilgjengelig for strømming, og den bekrefter at Tom Ripley – sneglen, hermafroditten – var hennes foretrukne alterego. Gjennom arkivklipp, intervjuer med gjenlevende familie og bekjente, film-, TV- og radioopptak, får vi et fragmentert, til tider mytologiserende, men stort sett ærlig og nyansert bilde av fiksjonsforfatteren, fra de første seks årene med bestemoren i Texas til selvvalgt ensomhet i Sveits. Underveis lever Patricia en tilsynelatende fri eksistens som kritisk tenkende, lesende, festglad intellektuell lesbisk kvinne i New York, Berlin, Paris, og etter hvert på den franske landsbygda der hun tilbrakte dagene uten å snakke med noen. Med trillebår i hagen og hauger av vissent løv, oppfordrer hun til manuelt arbeid for inspirasjon.
En komplisert morsrelasjon preger den voksne Patricia og de kortvarige relasjonene hun innleder for så å kutte brått. Men på tross av psykologisk tumult, er filmens største overraskelse å se graden av vilje, kunnskapstørst og higen etter skjønnhet, erfaring og enkle gleder – i hvert fall i hennes yngre år. Bildet av den eksentriske einstøingen utvides (heldigvis!). Om hun endte opp alene, fordomsfull og beskyldt for skattebedrag i en modernistisk M-formet villa med flatt tak i Ticino, sto det i kontrast til den tidligere livsappetitten. Omsvermet, stilbevisst og med et flust antall elskerinner, demonstrerte Patricia en voldsom evne til å åpne seg for verden og menneskene rundt henne.
*
Loving Highsmith synes å være motivert av bokutgivelsen året før – til sammen atten dagbøker og trettiåtte notatbøker – og det siteres hyppig mellom fotografier og klipp av Pat på reisefot, ved skrivebordet eller med en katt. «Forlater vi noe uutforsket, dør det forgjeves i oss,» skrev hun i en av sine cahiers. Dokumentaren gir inntrykk av at Pat nettopp utforsket alt det hun sultet etter. Istedenfor å la ambisjonene dø på innsiden, tok hun kostnadene av forsøkene, utlevelsen, prøvingen og feilingen.
Highsmith er ikke alene om å gjøre fiksjon ut av forestillingen om den usynlige forfatterkarakteren. I Philip Roths The Ghost Writer (1979) fabulerer Nathan Zuckermann om at den mystiske femme fatalen Amy egentlig er Anne Frank – en annen splittelse, spalting eller fordobling. Selv speiler han seg i den eldre mesteren Lonoff, som skriver noveller og lever i det skjulte. Den gamle mannen sier om den yngre: «Arbeidet hans har turbulens – det må næres, og ikke i skogen. Alt jeg prøvde å si er at han bør ikke kvele det som åpenbart er hans gave». Det gir gjenklang når jeg leser Highsmith: Hun søkte motstand mer enn hvile eller harmoni.
*
Filmportrettet eller dokumentarhyllesten er en krevende sjanger. Etter å ha sett Der amerikanische Freund, der Dennis Hopper gir dybde og sjarm til en slibrig kunsthandler i Hamburgs kriminelle underverden – med stemningsskapende lydspor og sotete 1970-tallskoloritt – så jeg Nick Ebelings Along for the Ride (2016) om metodeskuespilleren og levemannen. Der førstnevnte føltes som en skjult perle, som jeg tilfeldigvis kom over i Criterions arkiv i fjor høst, var sistnevnte en kvalmende glorifisering av Hoppers testosteron, ansvarsløs hedonisme og utnytting («han ga ny mening til ordet ‘mann’»). (Jeg bruker sjelden uttrykket giftig maskulinitet, men her var den påfallende.)
Loving Highsmith har en tradisjonell form der venner fra Frankrike, Tyskland og USA, og to nieser på barndommens rodeogård («a basic Texas family»), byr på anekdoter. Tendenser til mytologisering er vanskelig å unngå, slik som når en tidligere samboer forteller om appelsinjuicen Pat drakk hver morgen, smaksatt med gin. Eller når de freidige Texas-søstrene spekulerer i om Pat hadde en affære med en kvinnelig American Airlines-kaptein, vist i tidsriktig uniform foran flyet, og om ikke de var i slekt.
Men dokumentaren balanserer fint, og gir på sitt beste et ikke-romantiserende bilde av en vanskelig kvinne. Det er befriende å se et portrett av en tross alt svært vellykket forfatter uten empowerment-sjargong, som også avdekker de asosiale og usympatiske trekkene.
På sine eldre dager ble Patricia sterkt nihilistisk. Både i brev og dagbøker hadde hun flere grovt antisemittiske utsagn. Filmen legger ikke skjul på denne perioden, eller det til tider fiendtlige menneskesynet. Notatbøkenes logikk er naturligvis at innsikter og meninger endres underveis, og det er i filmens favør at den gir en uretusjert gjengivelse.
I 2023 føles det dessuten sjelden – både verdifullt og verneverdig! – med verk som lar det være opp til betrakteren å gjøre seg opp en mening.
*
Loving Highsmith ble for min del et påskudd for å se flere av adaptasjonene. Michel Devilles Eaux Profondes («Deep Water», 1981) viste seg å være en ordentlig B-film, selv om plotet virket lovende: et erotisk spill mellom ekteparet Melanie (Isabelle Huppert) og Victor (Jean-Louis Trintignant). Hun liker å flørte med tilfeldige menn; han liker å observere, for så å ta livet av dem. Likene samler seg opp i det idylliske franske kystlandskapet.
Det kunne vært interessant – en pervers lek mellom to som ferdes i ellers svært ordinære middelklasseomgivelser, med en datter som på utroverdig vis er innviet i komplottet. Tankene streifer til Eyes Wide Shut (1999), men Devilles film mangler fullstendig nerve. De i utgangspunktet potente thrillerelementene er blottet for spenning. Highsmith, som mente at Alfred Hitchcocks Strangers on a Train (1951) var den mest vellykkede tolkningen av romanene hennes, kan ikke ha vært begeistret.
*
«Som falt fra himmelen,» sier Carol (Cate Blanchett) om Therese (en nisseluekledd Rooney Mara) i Todd Haynes‘ moderne klassiker fra 2016. Etter å ha sett Carol på nytt, fylles Highsmiths notater og dagbøker av denne filmens melankoli, musikk, farger og klesstil. Cate Blanchetts stemme når hun henvender seg til jenta i varehuset: Måten hun snakker om å oversteke kalkunen til jul med dyp pust – en hes risping og rasling – måten hun trekker ut ordene, flørter og demonstrerer makt (klasse, kapital), men også bundethet og tvang (den hjemmeværende hustruens plikter og underdanighet).
«Jeg er skrubbsulten,» erklærer Carol etter å ha fortalt Therese at hun skal skille seg. «Bon appetitt». Hun bestiller dry martini og posjerte egg med spinat som hun setter kniven i. Til Therese, som verken vet hva hun har lyst på til lunsj eller om hun vil at kjæresten skal flytte inn, sier hun: «Hvis du har lyst til å besøke meg, er du velkommen».
Carol er et menneske som revner – med så mye verdighet, som om det eneste riktige er å revne, som om den eneste fornuftige respons på kulturen hun lever i er å revne, splitte, gå til hundene. Måten Blanchett revner på gjør liksom skam på de som takler så altfor godt kutyme, konvensjon og ytre påførte restriksjoner. Ved å vise at det mest anstendige er å utagere.
En mesterlig balanse mellom kontroll (oppførsel, stemmebruk, antrekk, mimikk, sosialt samspill), opprør, besettelse og kontrolltap (hun mister omsorgsretten på grunn av en datert sedelighetsparagraf; hun sikter en uladd pistol mot mannen med båndopptakeren som forfølger dem til et slitt motell).
Og likevel er Carol noe så sjelden som en lesbisk kjærlighetshistorie fra 1952 med lykkelig slutt. Romanen, som opprinnelig hadde tittelen Saltets pris, ble utgitt under psevdonym. Først senere ga Highsmith den ut under eget navn. Beskrivelsen – «som falt fra himmelen» – gjaldt kanskje også for henne?
*
«Appetitten min er todelt,» slår Patricia fast i 1941, «jeg sulter etter kjærlighet og introspeksjon». Jeg stusser over den antatte dualiteten. Må det være enten/eller? Notatbøkene synliggjør en vedvarende undersøkelse av kjærlighetens natur, intimitet, sex, makt, avmakt og dominans (i Patricias sinn hang disse uunngåelig sammen).
J.G. Ballard skal ha sagt at «Highsmith var minst like avvikende og sær som hennes rampete helter, og brydde seg ikke om at alle visste det». «Jeg bærer rundt på gamle minner lik en tung koffert,» siteres hun til et stillbilde fra Ticino-villaen der hun sitter bøyd over skrivebordet.
Loving Highsmith gir en serie innganger til Patricias forfatterskap og filmer. Og selv om jeg langt fra alltid er enig i konklusjonene hun landet på – og kanskje nettopp derfor – føles det stimulerende å bevitne en så trassig personlighet, som dedikerte seg til den ubegrensede fantasiens kraft.
Uten å bidra til en feiring av det vanskelige, vil jeg påstå at Highsmith gjorde litteraturen mer interessant med en turbulent forestillingsverden som rommet innfall som dette, notert i januar 1941: «En frekk, innbilsk, dekadent, avskyelig, degenerert tanke for i dag: jeg mistet meg selv i en bunnløs drøm».
*
Loving Highsmith er nå tilgjengelig digitalt via ulike klikkefilmtjenester i Norge.