Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Alfred Hitchcocks Vertigo (1958) vises rundt omkring i landet fra og med torsdag 29. september (sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek).
Artikkelen nedenfor ble opprinnelig publisert i 2012, og er hentet frem nå i anledning de aktuelle cinematek-visningene av Vertigo høsten 2022.
*
Alfred Hitchcock anerkjennes som en av historiens beste og mest originale filmskapere. Hyllesten av hans originalitet har imidlertid blitt noe overdrevet, med mange upresise fremstillinger av en regissør som visstnok skal ha skapt et helt cinematisk univers ut av sitt eget hode.
Det skorter på studier som ser nærmere på hvordan Hitchcock var direkte inspirert av andre filmer og hvordan han omarbeidet disse i sine egne. I denne artikkelen vil jeg vise og diskutere de bemerkelsesverdige likhetstrekkene mellom Hitchcocks legendariske klassiker Vertigo (1958) og den tyske stumfilmregissøren F.W. Murnaus relativt ukjente Phantom (1922) — to filmer som ikke bare dramatiserer samme tema, men som også er visuelt beslektet.
Året er 1924. Innenfor det tyske filmstudioet UFAs svære smijernsporter, vandrer en tykkfallen britisk filmproduksjonsansatt rundt. Han er sendt fra Famous Player-Lasky, et britisk/amerikansk filmselskap, for å lære mer om filmregi. Mannen skulle senere bli kjent som ”The Master of Suspense”, men på denne tiden hadde 25 år gamle Hitchcock kun vært produksjonsdesigner, tittelkortdesigner og assistentregissør på diverse ukjente britiske prosjekter. Sistnevnte oppgave tok han så alvorlig at mange senere har hevdet at den egentlige regissøren i noen tilfeller hadde blitt så til de grader overstyrt at det var Hitchcock som egentlig burde krediteres med regissør-tittelen.
Famous Player-Lasky hadde merket seg dette og sendte derfor den uerfarne Hitchcock til Tyskland — en filmnasjon som hadde utmerket seg med virtuose ekspresjonistiske mesterverk. UFA (Universum Film AG) var på den tiden kanskje det største filmproduksjonsselskapet i verden utenfor Hollywood, og Hitchcock fikk dermed observere datidens aller største filmkunstnere, som Fritz Lang og F.W. Murnau, i aksjon. Sistnevnte holdt da på med sin banebrytende produksjon Der Letzte Mann (1924), en film som revolusjonerte filmmediet ved å anvende et mobilt kamera, det såkalte ”frigjorte kamera” (”unchained camera”) som fløt gjennom luften i stedet for å være ”lenket” til gulvet. Noen av de aller beste scenene i Hitchcocks filmografi er inspirert av nettopp denne teknikken. Bare tenk på den legendariske scenen i Notorious (1946) hvor Hitchcock går fra et overhead-shot av en folkemasse til et ultranært bilde av en nøkkel i Ingrid Bergmans hånd. Eller i Young and Innocent (1937) hvor seeren, i likhet med hovedpersonen, leter etter en forbryter som kjennetegnes av ansiktstiks. Hitchcock lar kameraet vandre gjennom folkemengden på en konsert, forbi de dansende tilskuerene og ender i et nærbilde av ansiktet til trommeslageren i bandet:
Hitchcock var altså utvilsomt en stor beundrer av Murnau, som i 1926 ble hentet til Hollywood av William Fox, grunnleggeren av 20th Century Fox, for å lage Sunrise (1927). Filmen var så imponerende at den i 1929 fikk den aller første Oscar for «Unique and Artistic Production» (senere «Beste film»). Men før Murnau fikk stjernestatus i Hollywood laget han altså Phantom i 1922, en film som handler om en fattig mann ved navn Lorenz som forelsker seg i en kvinne fra overklassen. Forelskelsen utvikler seg til å bli en besettelse, men den høyerestående kvinnen er uoppnåelig for Lorenz. Da han tilfeldigvis møter en kvinne (og notorisk ”gold digger”) som ser helt identisk ut med den aristokratiske kvinnen, overøser han henne med kjærlighet og dyre gaver.
Dette dobbeltgjengertemaet er grunnen til tittelen Phantom; hans opprinnelige besettelse er bare en vag og spøkelsesaktig tilstedeværelse synlig bare gjennom utseendet til denne andre kvinnen. Høres plottet kjent ut? I 1958 lanserte Alfred Hitchcock filmen Vertigo, om en mann som forelsker seg i en kvinne som tilsynelatende omkommer. Senere blir han sammen med hennes dobbeltgjenger og prøver iherdig å transformere henne til hans opprinnelige begjærsobjekt.
Vertigo var en filmatisering av den franske forfatteren Boileau-Narcejacs bok D’entre les Morts (1954), og det er uvisst om forfatteren kjente til Murnaus film. Dobbeltgjenger-temaet var velkjent blant annet fra Fjodor Dostovjevskijs bøker, og det kan godt være at de to historiene er like ved en tilfeldighet. Men det virker som om Narcejacs historie kan ha minnet Hitchcock om Murnaus mindre kjente film, for studerer man de to filmene nærmere kan man se at Hitchcock ”låner” flere visuelle ideer fra Murnau.
Det aller mest gjenkjennelige visuelle temaet fra Vertigo er vortexen. Dette bruker Hitchcock for å formidle protagonistens følelse av å bli oppslukt av besettelse.
Kikker man nøyere på Murnaus bruk av symbolikk i Phantom, finner vi også der vortexen. Først er figuren synlig i form av en trapp, deretter tydeligere i en sekvens hvor protagonisten spiser middag med dobbeltgjengeren. Hans angst over å bli økonomisk ruinert av de høye kravene fra kvinnen blir uttrykt ved at Murnau lar kameraet bli heist over hodet hans, for så å sette inn en spiral hvor en syklist sykler rundt og rundt i en voldsom fart. Suget fra vortexen er et uttrykk for protagonistens psykologiske tilstand og er et viktig filmatisk virkemiddel i begge filmene.
Det er også slående hvordan settene ligner på hverandre i Phantom og Vertigo, og ikke minst kameravinklene. I scenen hvor Scottie ser Madeleine på en restaurant i Vertigo filmer Hitchcock det litt på skrå og rammer henne inn i en åpen dørkarm:
Murnau har et nær identisk oppsett i Phantom med et ikke helt ulikt interiør:
Videre kan vi se likhetstrekk ved hvordan mennene kurtiserer dobbeltgjengerkvinnen. Scottie kler Judy i like klær som Madeleine, mens Lorenz kjøper hatter og klær til sin Melitta. Videre er blomster fremtredende i begge filmer. Melitta nærmest svømmer over i blomster, og vi ser at Hitchcock også fyller hele skjermen med lignende blomster.
Begge mennene blir fanget i en spiral av besettelse, i et altoppslukende og eksistensielt vakuum. Der hvor Hitchcock dramatiserer Scotties høydeskrekk og bruker det som en metafor for hans turbulente indre krise, bruker Murnau en lignende teknikk ved at bygninger virker til å falle overende og knuse protagonisten. Begge regissørene bruker kameratriks for å manipulere inn disse suggererende stemningene. Hitchcock bruker sin berømte zoom-teknikk (senere gitt tilnavnet Vertigo shot) som gir en effekt av å bli sugd inn i bildet, mens Murnau bruker et mer tradisjonelt dobbelteksponeringstriks. Hitchcock/Narcejac har utbedret Murnaus metafor ved å gjøre hovedpersonens traume om til høydeskrekk – en videreføring av vortex-tematikken:
En annen legendarisk sekvens i Vertigo, er når Scottie og Madeleine blir ”gjenforent” i et kyss og Hitchcock lar kameraet dreie rundt dem 360 grader— et ganske drastisk og ukonvensjonelt grep. Det interessante er at Murnau bruker nøyaktig samme grepet, bare at han ikke dreier kameraet rundt subjektene, men filmer det fra førsteperspektiv da Lorenz’ dans med kvinnen blir et øyeblikk av psykologisk krise. Felles er at begge regissørene bygger videre på ”virveltemaet” ved å bruke 360-graders kamerabevegelser:
Vertigo virker til å ha vært et veldig personlig prosjekt for Hitchcock. En av indikasjonene på dette er nettopp måten han på elskverdig vis nikker anerkjennende til Murnau via sine visuelle bearbeidelser. Hitchcock så sannsynligvis Murnaus film da den kom ut, og utviklet dermed et personlig forhold til den — nok til å huske den 36 år senere. Vertigo blir dermed stilistisk en fullbyrdelse av sitt eget tema, dobbeltgjengertemaet, ved å være en visuell tvilling, eller i hvert fall slektning, av Phantom.
Hitchcock kanaliserer sin regissørforgjenger Murnau, og Vertigo kan nesten ses på som en visuell hyllest til den tyske mesteren. Dette fjerner ikke magien eller kompleksitetene i Vertigo, men viser heller hvordan Hitchcock brukte andres visuelle ideer og gjenskapte de til noe eget. Vertigos spøkelsesaktige stemning blir derfor forhøyet av å selv være hjemsøkt av Murnaus Phantom, en undervurdert stumfilm som fortjener å bli gjenoppdaget.