Taiwanske Left-Handed Girl skildrer flere generasjoner kvinner sine hverdagsliv, uten fordommer og moraliserende patos. Den komiske timingen er suveren.
Left-Handed Girl hadde verdenspremiere i Kritikeruken i Cannes i fjor, og ble en av festivalens mest omtalte filmer. Regissør Shih-Ching Tsou har lenge vært Sean Bakers (Anora) nærmeste samarbeidspartner, og var co-regissør på duoens felles debut Take Out (2004). Baker er kreditert som både klipper, produsent og medforfatter på Left-Handed Girl, og den frekke humoren og hyperaktive tonen vi forbinder med filmene hans, er intakt.
Alenemoren Shu-Fen (Janel Tsai) flytter tilbake til Taipei med sine to døtre for å starte på nytt med en nuddelbod i et av byens travle nattmarkeder. Femåringen I-Jing (Nina Ye) utforsker de nye miljøene med barnlig nysgjerrighet, men settes ut av spill idet bestefaren gjør et stort nummer ut av at hun er skeivhendt og forbyr bruk av venstrehånden når hun er på besøk.
«Djevelhånden» er styrt av mørke krefter og bare kan brukes til ugagn, hevder han. Ettersom I-Jing ikke kan stilles ansvarlig for håndas handlinger, begynner hun å eksperimentere med nasking på markedet.
Storesøsteren I-Ann (Shih-Yuan Ma), i begynnelsen av tjueårene, rives og slites mellom morens forventninger, en deltidsjobb som utnytter henne og de gamle vennene som lurer på hvor hun ble av etter videregående.
Shu-Fen bærer på en gjeld fra sin avdøde eksmann, og tyngden har satt seg i kroppen hennes. Hun virker desillusjonert, uten overskudd til å utvise kjærlighet overfor døtrene sine. Shu-Fen søker bekreftelse, men moren Xue-Mei (Xin-Yan Chao) avfeier problemene hennes og blir oppgitt hver gang hun ber om økonomisk hjelp.
Filmhistoriens godeste kjaker
Regissør Shih-Ching Tsou inntar barnets skråblikk for å fange det potensielt eventyrlige og absurde i traurige hverdagssituasjoner. Left-Handed Girl er en forviklingskomedie der små tilfeldigheter snur opp ned på situasjonene og destabiliserer forholdet mellom flere generasjoner kvinner i Taiwans hovedstad.
Nina Ye er et funn i rollen som I-Jing, utstyrt med glitrende øyne og filmhistoriens godeste kjaker – man får lyst til å strekke seg mot lerretet og klype tak i dem! Hun er bedårende, men ikke selvbevisst på en måte som kommer i veien for filmens realisme, slik barneskuespillere med oppmerksomhetsbehov kan.
Tsous instruksjon imponerer; Ye lirer av seg kvikkheter med fortryllende komisk timing. Like overbevisende er hun hver gang noe kjedelig inntreffer, som at surikaten hennes fyker ut i veien og blir påkjørt, eller kanossagangen for å levere tilbake all nipsen hun har stjålet.
I-Ann virker uinntagelig, godt pansret av et vakkert definert kjeveparti og mimikk som signaliserer konstant misbilligelse. Shih-Yuan Ma er god til å formidle autoritet, men også sårbare trekk, i en perfekt balansert rolleprestasjon. I-Ann har det daglige ansvaret for å kjøre attpåklatten I-Jing til og fra skolen, og scenene der dynamikken mellom de to får utspille seg, er noen av filmens kosteligste.
Som når I-Jing, vippende foran på søsterens scooter, forsøker å argumentere for hvorfor hun trenger en boble-te for å opparbeide seg tilstrekkelig energi i forkant av kveldens servitørarbeid på nattmarkedet. Eller I-Anns skremmende oppramsing av konserveringsmidler som respons til I-Jings spontane ønske om å spise hurtignudler hver dag.
Betel nut beauty
I-Ann jobber som en såkalt betel nut beauty, et sær-taiwansk fenomen: lettkledde, forførende selgere av sigaretter og sentralstimulerende betelnøtter (effekten kan minne om nikotin), plassert i små kiosker med svære vinduer.
I tillegg til transaksjonene over disk, tilbyr enkelte beauties andre typer tjenester til kunden, primært oralsex. (Fun fact: Taiwanske myndigheter har uttrykt bekymring for den potensielt distraherende effekten disse jentene kan ha på sjåfører, og hevder de bidrar til flere trafikkulykker.)
Tsou og Baker har arbeidet målrettet for å motvirke stigmatisering av sexarbeid i filmene sine, eks. Starlet og The Florida Project (da Oscar-vinneren Anora hadde verdenspremiere i Cannes, demonstrerte alle de involverte i produksjonen for å avvikle sexkjøpslovene i USA). Left-Handed Girl dveler ikke ved detaljene i I-Anns arbeidshverdag, men vi observerer noen ugreie seksuelle utvekslinger med sjefen hennes, som attpåtil gjør henne gravid, og på en gjenforeningsfest med gamle klassekamerater mottar hun nedsettende kommentarer for antrekket sitt fordi det «selger henne».
Oppsperret blikk
Er dette et autentisk portrett av taiwansk kultur, eller inntar Tsou et turistifisert perspektiv, slik noen kritikere har innvendt? Sammenlignet med andre sørøstasiatiske metropoler, er Taipei preget av hvilepuls, og denne har satt sitt preg på byportrettene til både Edward Yang (Taipei Story, Yi Yi) og Tsai Ming-liang (Rebels of the Neon God), der man hører vinden blåse gjennom trærne og sirissene spille konserter i sivet.
Tsou skildrer hardere liv, og poesien er deretter. Det merket man allerede i Take Out (2004), best beskrevet som et møte mellom Mabel Cheungs filmer om kinesiske immigranter i New York (The Illegal Immigrant, An Autumn’s Tale) og den danske Dogme 95-bølgen. Uttrykket er hektisk og kornete, intendert slurvete.
Så når hun etter mange års pause som regissør velger å returnere til sin fødeby, får man nesten lyst til å si at «du kan ta jenta ut av New York, men ikke New York ut av jenta»!
Hvor finner man denne typen energi i Taipei? På nattmarkedene, der det vrimler av folk blant nydampede dumplings, kullgrillede akkarspidd og skvulpende skåler med beef noodles. På dette området kan verken Hong Kong eller Bangkok måle seg, byer som ellers har vesentlig mer å by på for eventyrlystne natteravner. Disse møtestedene fungerer nærmest som ventiler, og ettersom Taiwan ikke er noen stor turistdestinasjon, har de klart å bevare sin opprinnelige sjarm.
Linjiang Night Market, som er navet i Left-Handed Girl, tiltrekker seg barnefamilier; det er ikke så mange drikkfeldige forretningsmenn som vanker der. Smårollinger fyker rundt omkring, og innimellom serveringsstedene er det klemt inn små sjapper med plastleker, billig elektronikk og annet skrammel.
Tsou lar ofte kameraet være i øyehøyde med I-Jing, og mikser enkelte lyder – som neonskiltenes during – ekstra høyt for å fange inn hvordan jenta absorberer alle sanseinntrykkene. Den oppstemte musikken trekker oss ytterligere inn i en saturert eventyrverden, og vekker minner om barndommens små gleder og magiske lysglimt.
Her blir valget om å fotografere filmen med iPhone spesielt merkbart. Med en dokumentarist sin smidighet, kan Tsou la kameraet ligge usedvanlig tett på skuespillernes kropper og ansikter, improvisere og danse med dem. Den impresjonistiske stilen sender tankene til Wong Kar-Wai – ikke selfiesticks og slitsomme GoPro-kameraer, heldigvis.
At Tsou bor og arbeider i New York, merkes fordi hun tegner Taipei med undring og tydelige omriss. Ikke dermed sagt at Left-Handed Girl er justert og smakt til for å tekkes et internasjonalt publikum. Tydeligst blir det i siste akt, der filmen forvandles til en familiefarse i glossy såpeoperastil med distinkt lokal sjargong.
Av og til går livet over styr, og Left-Handed Girl er ikke for fin til å spille med store bevegelser. Tsou formidler spontane gledesutbrudd, sjokkerende misforståelser og innestengt skam med samme innlevelse og styrkegrad. Det tøysete vennskapet mellom I-Jing og surikaten hun må ta seg av, GooGoo, resulterer i visuell komikk som kunne vært løftet ut av en Pixar-film, uten å ta luven av morens depresjon bak all støyen. Tsou er ikke subtil, men alltid oppriktig – og raus med publikum.
Dessuten unngår hun å stakkarsliggjøre rollefigurene, og betakker seg for billig moraliserende patos og «sterke scener» som er typiske for sosialrealistiske filmer. I-Jing har en lykkelig barndom, og selv om brytningsfasen vi kastes inn i er en belastning for moren, vil ting løse seg på sikt. Den bramfrie, humoristiske fremstillingen av hvordan familien samarbeider for å få endene til å møtes, med litt forskjellige agendaer og fremgangsmåter, er forfriskende feelgood.
Left-Handed Girl henvender seg til alle følelser på én gang, uten å miste fokus eller virkeligheten den skildrer av syne.