Filmfrelst #282: Edward Yangs Taipei Story

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Taipei Story (1985) vises torsdag 26. oktober i alle byene bortsett fra Kristiansand. I Tromsø vises den første gang fredag 27. oktober. Visningstider finnes her, eller sjekk oversikten hos ditt cinematek.

Edward Yangs Taipei Story (1985) er et av nøkkelverkene i den taiwanesiske filmens gullalder på 1980- og 90-tallet, men har lenge vært kjent som en «glemt klassiker», ettersom den har vært notorisk utilgjengelig – i likhet med mange andre filmer fra den samme perioden i nyere taiwanesisk film.

Nå er Taipei Story endelig løftet frem fra mørket, og i denne podkasten diskuterer vi vårt første møte med filmen i nyrestaurert utgave, og hvordan Yang og kollega Hou Hsiao-Hsien (som spiller en av hovedrollene i filmen og er medmanusforfatter) bidro til å gi et distinkt filmspråk til denne taiwanesiske epoken de var en så essensiell del av.

Filmens digitale restaurering i 4K har gitt en utsøkt ny kopi, som nå skal vises i Norge, og er et resultat av et arbeid tilrettelagt av Martin Scorseses berømmelige initiativ The World Cinema Project, i samarbeid med Taiwan Film Institute, Cinémathèque Royale de Belgique og Hou Hsiao-hsien.

Ved mikrofonene sitter Montages-redaktørene Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

Andreas sier:

24. oktober 2017, kl. 13:47

Bra av Cinemateket! Og jeg pleier ofte å være irritert på filmvalgene deres (og katalog, faste serier osv). De kunne jo hatt en serie med mange av filmene fra World Cinema Foundation. «Transes» er f eks en veldig god dokumentar jeg så nokså nylig. Men ofte blir Cinemateket alt for safe. De fokuserer på 25% av de kunne ha vist, og viser veldig mye igjen og igjen, samt at de har en underlig tendens til å vise de dårligste filmene av regissører ofte. Mye inspirasjon å hente fra Metrograph i New York, Close-Up og BFI i London osv. Til mer spennende serier. Men «Taipei Story» blir bra.

Svar
Geir J. Olsen sier:

2. november 2017, kl. 20:51

Skulle så fryktelig gjerne ha sett Taipei Story, men har aldri funnet den på sone 2. Håper denne og flere av Yangs filmer endelig blir lettere tilgjengelig her!

Svar
- Andreas sier:
  
  3. november 2017, kl. 11:19
  
  Den levde opp til forventningene, godt oppmøte også. Cinemateket kunne jo ha en serie med restaurerte filmer fra World Cinema Foundation (Taipei Story er blant dem), mye bra der.
Christoffer sier:

30. januar 2018, kl. 11:13

En ting dere ikke nevnte, men som fasinerte meg veldig da jeg så Taipei Story, var fokuset på varemerker, ofte amerikanske. Dere diskuterer kort Amerikas innflytelse og ambisjonene/drømmene, men det som virkelig bandt meg til filmen var fokuset på kapitalismen (som selvfølgelig er/var den store skillelinjen mellom Kina og Taiwan), og hvordan denne kapitalismen påvirker samfunnet.

Vi ser det i karakterenes motiver, som hovedsakelig ligger i penger, titler og arbeids-roller, i sidekarakterene – der det virkelig er penger/arbeid som er problemet. Se på Chin sin far som har utrolig stor gjeld og er i fare for å bli banket opp/drept, den gamle baseball kompisen som sliter med å få endene til å møtes. Denne kalde atmosfæren, forholdet mellom menneskene, alt binner tilbake til Amerika og kapitalisme – den amerikanske drømmen, hvis du vil, men som vi ser har den bare gjort menneskene fraværende, kalde og forvirrede.

I alt dette, med åpenbart fokus på amerikansk musikk og livsstil, blir vi presentert for disse nærmest seksuelle presentasjonene av glitrende varemerker. I intime scener ser vi varemerker i neonlys,eller på andre måter åpenbart tilstede. Yang tar til og med tiden til å vise en «Pepsi-Cola» leke bevege seg over en hylle inntil den setter seg fast og stanser. Disse varemerkene blir bare slengt i ansiktene våre igjen og igjen – og viser en veldig interessant tankegang når det kommer til å problematisere tiden.

(I henhold til at Yang ikke helt visste hva han fanget er jeg faktisk litt i tvil. Nei, han visste nok ikke hvor ikonisk vi ville se på 80-tallet senere, men han prøver faktisk å ta et portrettbilde av Taipei på 80-tallet, og fange de visuelle representasjonene av livet akkurat da. Han vil virkelig dissekere og vise 80-tallet. Det er tydelig at han virkelig lyktes da den nå, som dere sier, over 30 år etter, føles som en periode-film. Jeg tenkte ikke over dette da jeg så den, men dere har helt rett! Utrolig imponerende hvordan Yang, ved å virkelig prøve å fange sin tidsalder, skapte noe som kan føles så tidløst.

Svar