En scene i Hva vil folk si står ut for meg. Nisha (Maria Mozhdah) er tatt ut av nærmiljø og skole, bort fra vennene, og sendt til Pakistan for å være utenfor de andres blikk.

I nattens mørke sniker hun seg ut av huset hun er forvist til, og ut i de ukjente pakistanske gatene på jakt etter en fluktvei. Filmens lydside har her et underlig uttrykk: Dels høres det ut som vi er i en vindfull skog, dels som vi er på et verft med mekaniske rytmer; skrikende lyder fra kjettinger og truende gnell fra dyr blander seg med den unge jentas skritt og pust.

Flukten er forgjeves; gaten er som en labyrint. Når man finner en lysning møter man menn som sperrer veien for friheten. I sum gir scenens mørke, rytme og lyder en følelse som ligner det å gå seg vill i skogen. Scenen skaper en sterk klaustrofobisk følelse; den er skremmende som en skrekkfilm, og frustrerende som et melodrama. Som den voktende tanten sarkastisk kommenterer når Nisha vender tilbake, er friheten (flyplassen) så langt unna at hun like godt kan gi opp å lete etter den.

Men Iram Haq har ikke gitt opp å lete, og hun vil vise andre jenter veien til friheten med denne filmen. I Hva vil folk si møter vi i tillegg til sekstenårige Nisha to yngre jenter som også er dratt mellom to kulturer og ulike rollemodeller. I Pakistan beundres Nisha av niesen Salima (Jannat Zubair Rahmani), som også drømmer om å være som Rihanna. I Norge beundres hun av lillesøsteren Ameena som elsker henne i det stille, og som stilltiende støtter storesøsterens flukt mot frihet. Jeg ser for meg at filmen er for disse jentene, og for alle andre jenter som opplever at friheten deres er begrenset av andre menneskers verdier og livssyn.

En måned før filmen kom opp på norsk kino begynte pakistanske Malala Yousafzai, som i 2012 ble forsøkt drept av Taliban fordi hun kjempet for jenters rett til skolegang, å studere ved Oxford. Nå studerer Malala filosofi, politikk og økonomi ved Lady Margareth Hall, og viser at veiene ikke må være stengt for jenter, selv ikke når det ser som mørkest ut.

Det er med andre ord helt umulig å analysere denne filmen uten å snakke om regissørens motivasjon, eller filmens relevans og betydning i dagens kulturelle og politiske kontekst. I filmens vellykkede lanseringskampanje har regissør Iram Haq stilt opp i en rekke intervjuer, og delt deler av sin egen oppvekst. Den selvbiografiske komponenten, om en tenåringsjente som sendes til Pakistan av sine foreldre fordi hun ikke tilpasser seg den sosiale kontrollen i innvandrermiljøet i Norge, er vanskelig å se forbi. Haq har vært tydelig på hvor viktig denne filmen har vært for henne, og at den er en kritikk av patriarkalsk æreskultur.

Filmen går også inn i en større kulturell og sosial diskusjon, hvor ulike politiske posisjoner tar vurderinger av unge jenters liv som argumenter for egne verdisyn. Jeg finner det for eksempel vanskelig å svelge at filmen kan tas til inntekt for at ”norske myndigheter og norsk elite har bidratt til koloniseringen av eget land” gjennom å hylle multikulturelle som det heter i anmeldelsen på Document.no. At filmen har blitt rost både av radikale og reaksjonære lover kanskje godt for debatten videre. Filmen åpner for at nødvendig kritikk mot kulturell eller religiøs undertrykking ikke overlates til grumsete kommentarfelt.

At Norge nå har fått en kvinnelig regissør med minoritetsbakgrunn som tar plass og lager viktig film har i seg selv stor verdi. Med det mener jeg også å si at Hva vil folk si er et stort og viktig skritt framover fra debutfilmen Jeg er din (2013) for Haq, men også for norsk film. Det er mye å gå på i norsk kunstliv, media eller akademia før vi – som til vanlig roser oss av å ha en åpen kultur og fritt debattklima – kan si at ulike stemmer har og får sin rettmessige plass i offentligheten. Derfor er det tankevekkende og bekymringsfullt at filmen har vært krevende å få finansiert, og det tjener også produksjonsselskapet Mer film og produsent Maria Ekerhovd til ære at de får fram en slik film.

Filmer med feministisk potensial er en mangelvare i samtidig norsk filmkultur, og til forskjell fra for eksempel Kvinner i for store herreskjorter (Yngvild Sve Flikke, 2015), har Haqs film både noen følelsesmessige og noen politiske implikasjoner det er lenge mellom hver gang vi ser her hjemme. Politisk innhold i film har i for stor grad vært dokumentarfilmens domene.

Samtidig er det interessant at norske filmskapere med pakistansk bakgrunn alle så tydelig har interessert seg for tematikker knyttet til problematiske sider ved pakistansk kultur. Khalid Hussains Import-eksport (2005), om arrangerte ekteskap (hvor Iram Haq spilte den kvinnelige hovedrollen Jasmin), og Ulrik Imitaz Rolfsens Haram (2014) og Deeyha Khans dokumentarfilm Banaz: A Love Story (2012), om æresdrap, kretser alle om den såkalte æreskulturen.

Kvinners skam

Selv om nye episoder av NRKs Skam er savnet, har mediene denne høsten handlet mye om skam – nærmere bestemt kvinners skam. Som Kadra Yusuf har fremhevet, er noens ære noen andres skam. Mens mennene gjerne er de som føler på og vokter over æren, er jentene de som påføres skam. Derfor er prosjekter som Haqs film, og boken Skamløs (av Sofia N. Srour, Bile og Nancy Herz), så nødvendige og viktige. Disse jentenes livsrammer er trange, og mulighetene for selv å ta til orde begrenses fra flere hold.

Høstens heteste seksualmoralske diskusjon, i kjølvannet av Harvey Weinsteins fall, viser at skam påføres kvinner i mange sammenhenger, og at å bryte taushet innebærer omkostninger i mange miljøer. Sosial kontroll er ikke begrenset til religiøse miljøer eller etniske minoriteter, selv om begrensingene her ofte er større, og talemulighetene mindre, enn det flertallet av nordmenn opplever. Desto viktigere er det at historiene deres blir fortalt.

Hva vil folk si slår imidlertid flere veier, selv om det pakistanske innvandrermiljøets sosiale kontroll er skurken i fortellingen. Filmen synliggjør nemlig to motsatte tendenser: De som ser og bryr seg for mye, og de som ikke ser og/eller ikke bryr seg. Det siste er tydeligst når faren Mirza (Adil Hussain) og broren Asif (Ali Arfan) tar Nisha med seg fra Norge via Tyskland for å sende henne til Pakistan. Ingen griper inn når hun forsøker å flykte fra bilen i et veikryss, og flyplassansatte ser en annen vei. Den som ikke gjør noe har også gjort noe, for å parafrasere filosofen Arne Johan Vetlesen, som har skrevet klokt om tilskuerens rolle i forbindelse med overgrep i boken Evil and Human Agency. Understanding Collective Evil Doing (2005).

Selv om de norske aktørene framstilles som mest sympatiske, ved at de ønsker å hjelpe Nisha, gjør de alle sammen dette i kraft av sine yrker, ikke ut av genuin omsorg eller personlig moral. Og den unge norske gutten Daniel, som er årsaken til konflikten mellom Nisha og foreldrene, er rask med selv å true med vold. De yngre mennene, som kunne spilt en positiv rolle, de to unge kjærestene (en i Norge og en i Pakistan) og broren, svikter alle når det gjelder.

Særlig moren Najma (Ekavali Khanna) framstår som en som bryr seg mest om at andre bryr seg for mye. Hun er formet av de andres blikk, hun ser problemene med Nishas klesdrakt først når andre kommenterer den. Hun vil ikke danse når andre ser. Hun er den som gledes mest over mulighetene til å arrangere et ekteskap som kan redde datterens ære, mens faren ser at han har gjort datteren urett og vil gjøre vondt verre om hun giftes bort.

Slik er hun på samme tid et offer for og en viderefører av en ukultur. Morens replikk «jeg kunne ønske du var dødfødt» svir mer enn farens slag. Faren, nyansert spilt av Adil Hussain, framstilles som mer mangefasettert. Til tross for sin voldelige opptreden, er det tydelig at han dras mellom stoltheten og kjærligheten for datteren og de ytre forventningene til rollen som familiens overhode. Hussains rolletolkning, og filmens fokus på farens følelser, er et helt avgjørende korrektiv for at fremstillingen ikke skal bli for ensidig svart. Filmens siste bilde er et talende nærbilde av farens ansikt.

I en brutal overgrepsscene hvor tre politimenn misbruker sin makt seksuelt og økonomisk, står filmen i fare for å falle for overdrivelsen. Ikke fordi den slags ikke skjer, men fordi politimennene oppleves som karikerte, og fordi den fysisk utfordrende og overskridende volden ikke trengs. Den skjulte volden i fengslingen, det innestengte, føles sterk nok. Ekte følelser og realisme er filmens styrke. Det er i framstillingen av hvordan man dras mellom ulike følelser og verdier filmen berører mest. Nisha vil ha større frihet, og være seg selv, men uten å måtte gå den veien alene.

Filmatisk realisme

Fordi regissøren ønsker å si noe om vår samtids utfordringer, er en realistisk forankring til virkeligheten viktig. Som det heter i det kjente Georg Brandes-sitatet som fikk så stor betydning for det moderne gjennombruddet i norsk litteratur: «Det, at en litteratur i vore dage lever, viser seg i, at den sætter problemer under debat.» Det er et sjeldent fenomen at en norsk fiksjonsfilm får sette debatt slik vi har sett denne høsten.

Jeg vil da også betegne Haqs film som en realistisk film. Dette til tross for at det tidvis skurrer litt med filmens forankring til Oslo; man blir lenge sittende å undres på hvorvidt det er meningen at familien skal bo i Oslo, eller ikke. En lignende uklarhet finner vi i filmens språkblanding mellom sørlandsdialekt, østlandsk og urdu. En språkmiks som sannsynligvis har blitt til av helt praktisk-pragmatiske årsaker, som valg av skuespillere, men dette kunne vært gitt en forklaring i manus. På den andre siden strekker ikke min kompetanse til for å vurdere realismen eller autentisiteten i bildene som skal forestille Pakistan, eller i de indiske skuespillernes språk.

De mer overordnende kriteriene for å defineres som en realistisk film fyller filmen til gangs. Med Birger Langkjær, som har skrevet om dette i Realismen i dansk film (2012), kan vi definere realisme som en filmform som tar opp alvorlige, koherente og tilgjengelige fiksjonsfortellinger som ikke faller innenfor velkjente genrekategorier. I dette ligger det blant annet at rollefigurenes handlinger skal være forståelige innenfor den kontrakten som er etablert, og at handlingene deres får konsekvenser.

Tema, fortelling og rollefigur bærer Hva vil folk si, og det holder, ikke minst ved hjelp av uttrykksfulle skuespillere og utstrakt bruk av nærbilder. Farens ansikt har vært nevnt, men Maria Mozhdah bærer mange av scenene, enten alene eller i samspill med Adil Hussain.

Filmatisk plasserer Hva vil folk si seg altså i en global realistisk filmtradisjon, men utnytter en rekke virkemidler på en stille poetisk måte. Lydsiden er viktig, både for stemning og rytme, og blant andre virkemidler som kan fremheves er bruken av rom og steder. Gardinene foran vinduene utnyttes som visuelle stengsler. Flere av scenene utspiller seg i biler, og her kommer også følelsen av fangenskap og klaustrofobi. Det pakistanske huset med sitt flate tak som kan brukes til å sende opp drager eller bare få luft har en stor port som stenges med knirkende hvin. Gjentagelser er effektivt utnyttet, ikke minst i filmens begynnelse og slutt, hvor det å løpe hjem eller å løpe vekk danner en sirkel.

I forbindelse med lanseringen av boken Skamløs ble Sofia N. Srour intervjuet i Dagsavisen. Et av spørsmålene journalist Aslak Borgrud stilte forfatteren er «Hva misliker du mest ved deg selv?» Hun svarte: «Nei, veit du hva. Jeg er skamløs, jeg er feminist. Det nytter ikke å gå inn i seg sjæl å være dømmende. Jeg gidder ikke være min egen fiende.» Noe av den samme befriende kraften finner vi i Iram Haqs film. Ikke minst kan vi se det i de unge jentenes beundrende blikk på Nisha.

Det er virkelig på tide at blikket rettes mot disse jentene, uten at det er for å se etter ting å mislike eller ting de skal å skamme seg over.