Margreth Olin er vår kanskje fremste dokumentarist, både i den klassiske betydningen dokumentarfilmskaper, men også som leverandør av viktige dokumenter om det samtidige livet i Norge. For å kunne være det, må hun også være den ypperlige fortelleren hun er og hun må være i besittelse av et usvikelig moralsk kompass. Den oppgaven fyller hun i De andre, som er en god, sterk og nødvendig dokumentarfilm. Så er det sagt.

God: fortellerhåndverket.

Og når nå dette er på det rene, går det an å se nærmere på hvordan og med hvilke virkemidler dette arbeidet framstår. De andre tar for seg hvordan unge asylsøkere, i lovens forstand barn, blir behandlet i Norge gjennom å følge ulike unge menneskeskjebner. De sentrale fortellingene i filmen kretser rundt Goli fra Kurdistan og brødreparet Husein og Hassan Ali fra Afghanistan. Mens brødreparet kjemper en desperat kamp for å bli værende i Norge, møter vi Goli i det han skal transporteres ut av Norge i håndjern.

Den ulike bakgrunnen for disse to fortellingene gir også den overordnede fortellingen en ekstra geografisk dimensjon: fra den klaustrofobiske tilværelsen på asylmottaket til den store, hjerteløse verden som venter utenfor. De to brødrenes situasjon gir også en mulighet til å skildre det trøstesløse miljøet i asylmottaket, der disse ungdommene bare lever i påvente av 18-årsdagen og hva denne dagen vil bringe i et samfunn som i utgangspunktet har erklært dem for å være uønskete.

Denne svært effektive narrative modellen har store likheter med fjernsynets populære dokusåper. Med utgangspunkt i skildringer av hovedpersonene og deres bakgrunn etableres det episodiske fortellinger som opprettholder tilskuerens interesse og gir svar på en rekke «Hva skjer nå?»-spørsmål underveis, underordnet ett større spørsmål. Det store spørsmålet i Ali-brødrenes fortelling er om Husein, som på grunn av det han har blitt utsatt for, er blitt lam, vil bli innvilget opphold på humanitært grunnlag. Det vil i så tilfelle også gi opphold til broren. For den landsforviste Goli gjelder det kampen om å komme seg vekk fra Kurdistan og tilbake til Norge eller et annet land der han kan prøve å leve et normalt liv.

Disse to fortellingene er den narrative «motoren» i Olins film og gir en ekstra dynamikk i skildringene av Goli som har havnet i asylsøkernes ingemannsland i Hellas, mens Ali-brødrene beveger seg langt snevrere i ingenmannslandet Norge. Her er Olin den allestedsnærværende fortelleren – med Goli på vei over grenseelva mellom Kurdistan og Tyrkia og Husein som kasteball mellom norsk asylpolitikk og norsk helsevesen. Men hun er en forteller som ikke er redd for å gi seg til kjenne, enten det nå er i form av kommentar på lydsiden, eller i direkte dialog med sine hovedpersoner.

Disse fortellegrepene er vellykkede. Et annet fortellegrep Olin har forsøkt seg på i denne filmen, fungerer etter min mening ikke så godt; en fiksjonsseksvens med utgangspunkt i en drøm, som skal knytte filmens tema opp mot 22.juli. Hun introduserer det i begynnelsen av filmen, nærmest unnskyldende. En drøm om unge mennesker som fortvilt svømmer mot land, der redningsmannskapet venter på dem. Men noen får ikke komme i land, redningsmennene forteller dem brutalt at det ikke er meningen, at de bare må fortsette å svømme i det kalde vannet.

Denne analogien er ikke vanskelig å fatte, men oppfattes som temmelig unødvendig, all den tid Olin så utmerket får fram sitt ærende på andre måter og sekvensen framstår derfor som en påklistret ettertanke.

Sterk: saklig empati, ikke katharsis

Selv om denne sekvensen helt klart tar sikte på tilskuerens følelser, er det nok fortellingene – møtene hun gjennom fortellingene arrangerer mellom tilskueren og ofrene for den norske asylpolitikken – som fungerer best i så måte. Margreth Olin har ingen skrupler med å la nettopp følelsene være siktemål for filmfortellingen – de som kan unngå å bli dypt og innerlig rørt av disse fortellingene er enten saksbehandlere i UDI eller æresmedlemmer i Fremskrittspartiet. Men styrken i filmens følelsesappell adskiller seg vesentlig fra den gjengse dokusåpens tåredryppende sentimentalitet og sosialpornografi.

De andre er en appell som mobiliserer, heller enn å tilfredsstille følelser. Der lignende filmer nøyer seg med å etterlate tilskueren i en tårevåt katharsis, satser Olin på bruke følelsene politisk. I stedet for bare å påpeke det sørgelige faktum at vi lever i en ond verden, retter hun en klar og tydelig appell til tilskuerne med et krav om handling: nå har dere fått se hvor ille det er, nå må dere gjøre noe med det! Med dette beveger hun seg fra posisjonen som allvitende observatør til den politiske handlingen gjennom saklig (og selvfølgelig) partisk argumentasjon.

Nødvendig: det politiske argumentet

Det er dette som gjør at filmen ikke bare viktig, men også helt nødvendig i den norske asyldebatten. Der den teoretiske talsmannen for den klassiske britiske dokumentarfilmen, Paul Rotha, i sin tid gjorde et poeng av at dokumentarfilmskaperen heller skulle innta prekestolen enn talerstolen, hopper Olin opp på såpekassa med største selvfølgelighet og maner til handling. Og dette kan hun gjøre nettopp fordi hun så tydelig og overbevisende argumenterer gjennom filmen, ved å tydeliggjøre og virkeliggjøre asylpolitikkens virkninger på de som rammes av den.

Mot slutten av filmen lar hun bilder være bilder og tar fram det verbale artilleriet: den norske asylpolitikken overfor barn er et eklatant brudd på FNs Barnekonvensjon. I debatten som har fulgt filmen («Egentlig har alle som er opptatt av innvandringspolitikken godt av å se filmen», sier UDI-direktør Frode Forfang) har jeg ikke sett at noen har fulgt opp dette argumentet. Det er opp til alle og enhver å benytte argumentasjonen denne filmen forsyner oss med.

Slik blir De andre til noe mer enn en sosialkritisk film – det blir en sosialpolitisk film.