På en snødekket gårdsplass i Montana møter vi 94 år gamle John Hoiland, en norskættet rancher som gir denne filmen sin tittel: John – den siste norske cowboy. Regissør Frode Fimland har tidligere har gjort seg bemerket med bl.a. Søsken til evig tid-filmene (2013 og 2015) , og returnerer her til motivet om «det værbitte menneske» i en kinodokumentar.
I John – den siste norske cowboy får vi følge John Hoiland gjennom årstidene, fra vinterlandskapet i åpningsscenen utenfor ranchen, til fôring av slaktefe, stelling med et stort antall biler og traktorer av ulik årgang og ulike stadier av forfall – alt mens han snakker i vei på karakteristisk midtvest-norskamerikansk. Hvis filmens første sekvenser indikerer at John er en einstøing, rettes dette fort opp idet vi blir introdusert for Jim, hans nabo og venn gjennom mange år. I tillegg blir vi med John i ulike sosiale sammenhenger, som på et eldresenter i den nærmeste småbyen Big Timber, på rodeo i Willsall en times vei unna og på vernissage i galleriet til fotografen Robert Osborn i Livingston, der John med den største selvfølgelighet vandrer rundt i findressen blant kunstinteresserte akademikere fra University of Montana.
Ved siden av de mange storslåtte naturskildringene, tar også stemmen til John Hoiland en dominant plass i filmen. I klassisk observerende stil har Fimland valgt å kamuflere at fotograf og lydansvarlig er til stede, så det blir John som fører ordet – uten synlig interaksjon med filmteamet. I det som blir en gjennomgående monolog, forteller den aldrende cowboyen om sine daglige gjøremål, om naturen og om livet på ranchen.
Samtidig har Fimland og Elisabeth Kleppe – som har produsert filmen, og er kreditert som manusforfatter med regissøren – også sørget for å konstruere en historie der Johns livsløp trer frem gjennom tilbakeblikk på generasjonen før ham. Det var Emmanuel og Elsie Hoiland som forlot Egersund tidlig på 1900-tallet, og skapte seg et nytt liv i Montana. Vi følger med John til der de to ligger begravet, på en åskam ovenfor ranchen, mens han stoisk forteller at når hans tid kommer, vil det vel bli plass til ham også der, selv om det er er svært steinete.
At jeg kom til å bli spesielt opptatt av John – den siste norske cowboy, har ikke så mye å gjøre med selve filmen som at den framkaller både personlige minner og referanser til en annen dokumentarfilm spilt inn i samme område, Sweet Grass County i Montana.
I 2015 kjørte jeg Interstate 90 gjennom Montana, som ofte omtales som «Big Sky State». Etter den paddeflate prærien i North Dakota fører samspillet mellom majestetiske fjell og store fjellvidder til at himmelen blir synlig på en helt spesiell måte. Med norske øyne blir det litt sånn «Hardangervidda møter Jotunheimen». Da vi kjørte langs Yellowstone River og oppdaget skiltet «Welcome to Big Timber – Sweet Grass County», gikk det opp for meg at jeg nå var i området der Sweetgrass (2009) av Lucien Castaing-Taylor og Ilisa Barbash ble spilt inn.
Denne etnografiske filmen har allerede blitt noe av en klassiker innen dokumentargenren, både på grunn av de fantastiske bildene fra Montanas fjellverden og, ikke minst, på grunn av innovativ lydbruk. Ranchen til Lawrence Allested som vi møter i Sweetgrass (også en norsk-amerikaner) er en bedrift med mange ansatte, som håndterer en saueflokk på over 3000 dyr. I mange år var det tradisjon for sauebøndene i området å drive flokkene sine 200 kilometer sørover til sommerbeite Absaroka-Beartooth-fjellene og Castaing-Taylor og Barbash dokumenterer den siste gangen denne tradisjonen ble gjennomført.
Selv om filmene foregår i det samme geografiske området og genren er lik, oppleves Sweetgrass på mange måter som en direkte motsats til John – den siste norske cowboy. Der Fimland velger seg en etablert fortellerstemme som styrer publikum i retning av en bestemt fortelling, gir Castaing-Taylor og Barbash avkall på slike virkemidler og lar bildene stå som de er, slik at tilskueren selv skaper en fortelling av det. John – den siste norske cowboy er altså et klassisk dokumentarportrett, mens Sweetgrass blir et anti-portrett – der sauene er viktigere enn menneskene. Mikrofoner som har fanget lyden fra både mennesker og dyr bidrar til å skape en tilsiktet nær tilstedeværelse i den filmede situasjonen – som regissørene kaller sensory ethnography.
I en nøkkelscene følger vi den ene av de to cowboyene som skal gjete flokken: Kameraet er plassert på et fjell og i et totalbilde ser vi cowboy, hest og gjeterhund som bitte små figurer, i arbeid med å drive den enorme saueflokken opp en fjellside. Men der en annen filmskaper ville ha zoomet inn med kameraet, er det her lyden det zoomes inn på. Brekende sauer, sauebjeller og ikke minst en strøm av bannskap fra cowboyen Pat mot de forbistrede dyrene, som ville fått den mest hardkokte rapartist til å rødme. Castaing-Taylor og Barbash inviterer tilskueren inn i en ukjent og fascinerende verden, som til gjengjeld krever vår dedikasjon gjennom oppmerksomhet og forståelse for fortellergrepene.
Mens Sweetgrass stiller store krav til tilskuerens egeninnsats, er Frode Fimlands film i høyeste grad publikumsvennlig og innrettet mot et norsk film- og fjernsynspublikum. Det understrekes allerede i filmens tittel – her dreier det seg om en cowboy, en av de mest mytifiserte figurene i filmverden, og til alt overmål om en norsk cowboy. Nå kan vel dette med cowboy diskuteres – av gode grunner er det nok noen år siden John Hoiland befant seg på hesteryggen. Og når det gjelder «siste norske» cowboy, er det nok fortsatt norsk-amerikanere (og for så vidt også kanskje nordmenn) i arbeid på de gjenværende ranchene i Montana, Wyoming, Colorado, Texas og California, hvis vi skal flisespikke.
Men «norsk» er en viktig markør i denne portrettdokumentaren, en populær subgenre som har funnet sin faste plass i filmkulturen, og da kanskje særlig på TV, der den er rendyrket i serier som Norge rundt og Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Disse kjente formatene er for øvrig noe av det første man tenker på når man ser John – den siste norske cowboy. Det er det vi kan kalle det eksotiske i det hverdagslige. I sin svært positive anmeldelse publisert i 2021 hos NRK P3s Filmpolitiet skriver kritiker Sigurd Vik: «Satt på spissen så kunne nok John ha fylt en egen minisesong Norge rundt i USA med alle sine samlinger, historier og sin unike livsstil. Og det vet filmskaperne å utnytte.»
En av årsakene til portrettdokumentarens store popularitet er at genren innbyr til å bli nærmere kjent med personer som rent overflatisk kan betraktes som ordinære, men som viser seg å bli eksotiske i kraft av sin historie, sine interesser eller rett og slett sin personlighet. Dette eksotisk-karismatiske utnyttes i fullt monn av Frode Fimland i John – den siste norske cowboy, noe som understrekes av den slående filmplakaten – hvor et av fotografen Rob Osborns portretter av John ikoniserer tittelfigurens særtrekk. Med sitt viltvoksende fullskjegg og værbitte ansikt kunne han framstått som en urnorsk dovregubbe, hadde det ikke vært for den medtatte cowboyhatten.
John Hoiland har ikke bare et ansikt som egner seg på det store lerretet, han har som nevnt også en karakteristisk stemme – og valget om å støtte seg helt på Johns talestrøm på lydsiden fremstår som et godt og riktig grep. Til alt overmål viser John seg også å være en habil entertainer, der han tryller frem melodier på både hammondorgel og ulike trekkspill, som gir Fimland enda et element å fylle filmen med.
Dette med hovedpersonens iboende karisma er et vesentlig trekk i det eksotiske ved denne filmen. For publikum tilfører nok også den norske fascinasjonen for «Amerika» og cowboykulturen – slik den manifesteres i sekvensen fra rodeoen i Wilsall – noe ekstra til opplevelsen. Hele 700 rodeoer arrangeres på tvers av Montana, Wyoming, Colorado og Texas i løpet av vår, sommer og tidlig høst, og mange av disse sendes på fjernsyn. Og rodeoen vi opplever med John følger den tradisjonelle formen for dette populære idrettsarrangementet: «the grand entry» med ryttere, vaiende flagg, nasjonalsangen med hatten av og hånden på hjertet og så de ulike grenene, «bronc riding», «bull riding» og «steer wrestling». For norske tilskuere blir dette automatisk et eksotisk innslag i filmen, som understreker cowboy-motivet.
Samtidig er filmskaperne påpasselige med å minne oss om Johns norske bakgrunn. Vi får være med å bake potetlefse, slik hans mor hadde lært ham, og på et tidspunkt tar han fram et eksemplar av Kingos Salmebog, som hans far hadde med seg på overfarten fra Norge. Emmanuel Hoiland ble født i 1894, får vi vite, og kom seg gratis over til Amerika som unggutt ved å spille trekkspill ombord. Dette er den eneste sekvensen der John forsvinner ut av fokus, til fordel for stillbilder fra gamlelandet og arkivopptak fra en av Den norske Amerikalinjes skip på 1920-tallet. Ellers får vi ikke vite så mye om Johns foreldre og deres historie i Montana.
Fimlands film er i det store og hele publikumsvennlig og gjennomført, men krysser ikke den kritiske linjen som kunne ført til rent publikumsfrieri. Et positivt ord må også legges inn om musikken av Olav Øyehaug som på en fin og diskret måte lydlegger de vakre landskapsbildene. Den vesentligste innvendingen jeg har mot John – den siste norske cowboy – og dette er en tendens jeg tidligere har påtalt når det gjelder norske dokumentarfilmer – er at filmskaperne tværer det materialet de har for hånden for langt. Etter mitt syn kan man liksom merke her at filmen er strukket, kanskje for å rettferdiggjøre kinodistribusjon. Det er høyst forståelig, for bildene blir enda mer overveldende i kinomørket enn på selv den mest moderne flatskjerm. Men med halvannen times spilletid svekkes også fortellingen. Trass i alle Johns finurligheter og de flotte landskapsbildene, stopper filmen mer eller mindre opp underveis. Med enten strammere klipping eller ved å gi mer plass til noe som utvider historien – for eksempel ved å utdype skildringen av Johns relasjon til naboen Jim – kunne dette vært forhindret.
Men i sum har altså Frode Fimland og Elisabeth Kleppe funnet en karismatisk person fra et eksotisk miljø og de formidler denne på en publikumsvennlig måte med sterke visuelle elementer.
