Analysen: Kampen om Narvik (2022)

De siste par årene har det vært flere tilløp til debatt om hva norsk film bør handle om, eller rettere sagt hva norsk film ikke bør handle om. Både kritikere og bransjefolk, inkludert regissør Erik Poppe, som selv er i gang med en film om Vidkun Quisling, har med uttalelser til NRK både i 2021 og 2022 tatt til orde for at det lages for mange norske filmer om andre verdenskrig.

Ser man på listen over store norske filmer de siste årene, er det en påfallende opphopning av produksjoner lagt til fem år på 1940-tallet, og hele tre påkostede prosjekter med premiere de tre siste månedene i 2022: Krigsseileren, Gulltransporten og Kampen om Narvik.

Én måned etter premieren dro jeg tilbake på kino for et gjensyn med Kampen om Narvik, og da var det ingenting som tydet på at publikum er enig i denne kritikken. Kinosalen var fullstappet denne lørdagsettermiddagen, og ikke bare av det eldre publikummet jeg litt fordomsfullt hadde forventet. Tvert imot var det påfallende mange barn i salen. I skrivende stund har publikumstallet passert 450.000, noe som plasserer denne norske krigsfilmen helt i billettsalgstoppen på kino etter pandemien – i konkurranse med blockbusteroppfølgere som Spider-Man: No Way Home, Top Gun: Maverick og til og med til Avatar: The Way of Water. I tillegg strømmes Kampen om Narvik nå internasjonalt hos Netflix (under tittelen «Narvik»), der den også ligger på topplisten over mest sette filmer.

De store norske fortellingene om andre verdenskrig, slik som Max Manus (2008), Kongens nei (2016), Den 12. mann (2017) og Krigsseileren, har tradisjonelt nådd ut til et svært stort publikum. Max Manus, som er fra en tid før strømmetjenestene, solgte utrolige 1,1 millioner kinobilletter. Nå som økt tilgjengelighet på film fra sofaen og pandemiens nedstengninger har endret folks kulturelle vaner, er det ikke rart at filmprodusenter og kinosjefer ønsker storfilmer om «krigen» velkommen. Der kritikerne hevder å se en «idétørke», ser produsentene ufortalte historier. For i tillegg til å handle om andre verdenskrig, har de nyeste norske krigsfilmene det til felles at de i større eller mindre grad kan markedsføres med slagord av typen «første gang fortalt på film». Dette gjelder både Den største forbrytelsen (2020) om de norske jødenes fryktelige skjebne, historien om krigsseilerne, og nå altså fortellingen om «det største slaget i Norge» og «Hitlers første nederlag».

«Kampen om Narvik». (Foto: Eirik Linder Aspelund og Nordisk Film.)

Mange har med rette hevdet at krigshistorien fra Nord-Norge har fått for lite oppmerksomhet i norsk offentlighet. Forfatter Oddmund Joakimsen uttalte til NRK i forbindelse med utgivelsen av sin bok Narvik 1940 i 2011: «Krigshandlingene i Narvik er underkommunisert i norsk krigshistorie. Slaget om Narvik var krigen i Norge, men motstandskampen sørpå har fått nesten all oppmerksomhet i media og historiebøker».

Allerede før Kampen om Narvik omsider fikk premiere, må dette sies å være en noe fortidig virkelighetsbeskrivelse [1]. Den nasjonale grunnfortellingen om krigen har blitt utfordret og utvidet på mange måter, og de siste årene har det kommet en lang rekke bøker om kampene rundt og i Narvik.[2] En av de siste, Alf R. Jacobsens Slaget om Narvik, kom i forbindelse med filmens planlagte premiere i 2021, med forord av produsent Aage Aaberge, stillbilder og slagordet «Se filmen – les bakgrunnshistorien» på omslaget.

Kampen om Narvik må likevel sies å ha vært etterlengtet, og ikke bare fordi produksjon og premiere ble pandemiutsatt. Selv om mange bøker nå er skrevet for et allment publikum, og flere av disse har fått vide leserskarer, er det liten tvil om at filmmediet når bredere ut. Likevel problematiseres det ofte av historikere at film har det med å popularisere krigshistorien. Men: I en samtale der Øistein Sørensen, Tom Kristiansen og Guri Hjeltnes kritiserte en rekke myter de mener fiksjonsfilm og serier har bidratt til å skape, ble Kampen om Narvik faktisk nevnt som et verk til og med historikerne hadde positive forventninger til.

«Kampen om Narvik». (Foto: Eirik Linder Aspelund og Nordisk Film.)

Mellom fiksjon og virkelighet

En av grunnene til at faghistorikere ofte er kritiske til fiksjonsfilmens framstillinger, er at filmmediets behov for dramaturgisk oppbygning ofte fører til forenklinger og fortetninger av historiske hendelser. Slik er det også i Erik Skjoldbjærg og Christopher Grøndahls fortelling om de to dramatiske månedene kampen om Narvik pågikk. I sentrum av fortellingen møter vi det unge paret Gunnar (Carl Martin Eggesbø) og Ingrid Tofte (Kristine Hartgen) og sønnen deres Ole på seks år. Gunnar er soldat i det som fram til da var en norsk nøytralitetsvaktstyrke, mens Ingrid jobber på hotellet i byen, der både den tyske og engelske konsulen holder hus. Filmen starter natt til tirsdag 9. april 1940, dagen da Norge gikk fra å være nøytralt til å være i krig.

At krigsutbruddet ble så dramatisk i og omkring Narvik, skyldtes byens posisjon som stasjonsby og isfri havn hvor den for krigsindustrien viktige jernmalmen fra svenske gruver kunne skipes ut. Mens filmen går langt i å forankre fortellingen til riktige tidspunkt og steder (blant annet gjennom en utstrakt bruk av tekstplakater før, under og etter filmens handlinger), er ekteparet en fiktiv konstruksjon som gjør det mulig belyse ulike sider av kampen, både militært og mellommenneskelig. For mens de fleste av bøkene setter søkelys på de militære hendelsene, i betydningen sjøslagene, kamphandlingene i fjellet og i lufta, handler filmen også om de sivile kampene. Å skape fiktive hovedpersoner gjør det enklere for filmskaperne å manøvrere i gråsonene, som også er det Ingrid, som tyskkyndig tolk, blir tvunget til å gjøre.

Mange av de andre rollene i filmen er imidlertid basert på virkelige mennesker, slik som general Konrad Sundlo (Torfinn Nag), major Sigurd Omdal (Henrik Mestad), den tyske generalmajor Eduard Dietl (Holger Handtke), den tyske konsulen Fritz Wussow (Christoph Bach), den britiske konsulen George Gibbs (Billy Campbell), Petra (Polly) Gleditsch (Kari Bremnes) og ordfører Theodor Broch (Emil Johnsen). På samme måte er flere av de avgjørende og dramatiske begivenhetene tatt inn, som selve invasjonen og general Sundlos kontroversielle kapitulasjon uten kamp, sprengningen av Norddalsbrua, kampene i fjellene rundt (Roasme) og gjenerobringen av Narvik.

Og, i tråd med dramaturgiske konvensjoner, er vår mann Gunnar Tofte til stede ved alle disse milepælene (og litt til). Og slik må det nødvendigvis være på film. I stedet for de to majorene som i virkeligheten med list marsjerte norske soldater forbi tyske skanser og ut av Narvik, gestalter Henrik Mestad i filmen kun den ene. I stedet for ulike episoder på ulike dager ved Norddalsbrua og Ofotbanen utspilles forsøk på evakuering, skuddveksling, og sprengning av brua i én og samme sekvens. Fordi hendelsene fant sted i et relativt begrenset område, og over kun to måneder, føles ikke dette grepet overdrevent påtvunget, selv om det ikke vil være sant i historisk forstand.

Det filmmediet kan gjøre – om ikke bedre, så i alle fall på en annerledes og mer affektiv måte enn bøkene – er å gi tilskueren opplevelsen av å være der. Etter premieren på filmen, har flere medier intervjuet overlevende som roser filmens evne til å vise «akkurat slik det var».

«Kampen om Narvik». (Foto: Eirik Linder Aspelund og Nordisk Film.)

Kampen om Narvik kan ikke formidle lidelsene og tapene i tall, og slik kan man hevde at filmen ikke yter de døde soldatene eller de siviles lidelser rettferdighet. Tallene er usikre, men anslag viser at 2700 norske og allierte soldater, og omtrent halvparten så mange tyske soldater, omkom disse to månedene[3]. Og selv om filmen har dramatiske slagscener vi ikke er vant med fra norsk film, fanger heller ikke disse dimensjonene, når man vet at det var over 40.000 soldater på plass i områdene til lands og til vanns i denne perioden.

Det filmen derimot gjør, er å gi disse soldatene et mediert ansikt. Når Gunnar etter en tid i tysk fangenskap havner i kamp på fjellet, ser vi en mann preget av sult og frost. Ansiktet hans, herjet av frostbitt, skit og blod, skaper en sanselig opplevelse. Og, vil jeg hevde, en forståelse som tallenes tale ikke gir. Ikke minst fordi Eggesbø i forkant har framstilt en mann med et litt enkelt og naivt syn på hvilke utfordringer livet kan gi, og det med overbevisning. Hans kamp på liv og død i skyttergraver laget av snø på toppen av fjellet, er basert på filmatiske konvensjoner, men samtidig sterk og minnerik.

Slik passer filmen inn i det den amerikanske forskeren Allison Landsberg har beskrevet som de mulige positive og progressive sidene ved populærkulturens bidrag til en kollektiv minnekultur, med sitt begrep «proteseminner». Minnene mediene gir oss er ikke autentiske eller naturlige, men kunstige og utskiftbare. Likevel kan de være nyttige, for eksempel i kraft av sitt potensial til å skape empati og engasjement.

Litteraturforskeren Unni Langås presenterer denne teorien på følgende måte i sin nye bok Krigsminner i samtidslitteraturen: «Proteseminner er altså personlige selv om de ikke er våre egne, for de er opplevd med kropp og sanser, og de er samtidig kollektive fordi de formidles i kulturen. Fordi proteseminner gjør enkeltindivider i stand til å ha en personlig forbindelse til en hendelse som han eller hun ikke selv har opplevd, til å se en hendelse gjennom en annen persons øyne, har de kapasitet til å opprette allianser på tvers av etnisitet, kjønn, klasse og andre skillelinjer»[4]. Fordi filmmediet har denne evnen til å la oss se ting gjennom andres øyne, bør film være særlig godt egnet til å fortelle historiene om de etisk vanskelige sidene ved krig.

«Kampen om Narvik». (Foto: Eirik Linder Aspelund og Nordisk Film.)

Konvensjonene for krigsfortellinger

En tilbakevendende kritikk mot flere norske filmer om andre verdenskrig, er at de ikke har evnet å formidle gråsonene. Det er derfor prisverdig at denne filmen viser sivile mennesker som begår etiske feilvurderinger, slik som filmens hovedperson Ingrid. Hun prøver å handle riktig, men gjør flere skjebnesvangre valg, inkludert å bli angiver i en kritisk situasjon. Filmen pirker nødvendigvis også borti de alliertes rolle i situasjonen, om enn mindre enn man kunne forventet, og også her gjennom forenklende personifiseringer. Den britiske konsulen får representere feilene og sviket mange følte at de allierte sto for, både ved å forårsake tap av sivile liv da kampene stod på, og ved å forlate Narvik da deres soldater trengtes andre steder.

Filmen er også langt mindre svart/hvit i framstillingen av okkupasjonsmakten enn vi ofte ser. Først og fremst gjennom å gjøre konsul Wussow til en sentral rollefigur i stedet for mannen tyskerne senere kalte «helten fra Narvik», den militære lederen Dietl. Wussow framstilles som en kynisk strateg med vikarierende motiv, men også med følelser for Ingrid. Med Dietl som en hovedperson ville trolig bildet blitt et helt annet.

Hva fascisme kan gjøre med et menneske, og hvordan Dietls gjerninger har blitt betraktet forskjellig ut fra ulike sider og tider, ville vært et interessant prosjekt i seg selv. Og selv om dette valget også kan problematiseres, er det for denne tilskueren likevel en kvalitet ved filmen å slippe den seiglivede klisjeen om den innbitte og onde nazisten, som forfølger redelige norske motstandsmenn, slik vi ser det i Gulltransporten og Den 12.mann.

På mange måter er Kampen om Narvik en vellykket iscenesettelse av da krigen kom til Norge. Erik Skjoldbjærg har regi- og sjangererfaring nok til å gjøre kampscenene effektive, intense og troverdige, og ikke minst til å få skuespillerne til å framstå som ekte mennesker. I sum balanseres fortellingen om militære tap og seire opp mot sivile prøvelser og kvinnenes hverdagsliv godt gjennom filmen. Og Grøndahls manus balanserer stort sett kravene om framdrift og spenning versus etterrettelighet.

«Kampen om Narvik». (Foto: Eirik Linder Aspelund og Nordisk Film.)

Men noen av nasjonalsangsitatene og 17. maitalepunktene Henrik Mestads major får lagt i munnen bryter illusjonen om virkelighet og gir en ellers sterk rolle et ufrivillig komisk skjær. Til tross for nyanser og at kampen om Narvik ikke egentlig er en fortelling om seier, har filmen altså også et preg av patos og patriotisme. Dette kommer til uttrykk både i en avsluttende flaggheisescene, og i Christine Hals‘ storslåtte og fine musikk, som særlig mot slutten (i sporet Heroes of Narvik) spiller opp til de store følelsene. At Hals debuterer som komponist på en helaftens spillefilm er nesten utrolig. Særlig musikken som følger evakueringen av Narvik fanger noe av den tragedien filmen ikke viser. En by som forlates og legges i ruiner.

Steds- og tidskoloritt er troverdig. Ikke minst gir den digitale rekonstruksjonen av Narvik anno 1940 en fin forankring. Samtidig slår det meg at filmen like gjerne kunne handlet om en helt annen konflikt. Hovedlinjene i fortellingen – livet som soldat og livet som sivil i krig, og kampen for kjærligheten – kunne vært en fortelling fra hvor som helst, og dessverre når som helst. At filmen går på kino her i Norge mens det er krig i Europa gjør selvsagt dette mer påtagelig. Særlig når vi i både i filmen og i dagens nyhetsbilde ser kvinner og barn bruke tunneler som bomberom, kommer den dagsaktuelle situasjonen raskt nærmere.

Den viktigste grunnen til at filmen gir meg en følelse av å være allmenn, heller en tids- og stedsspesifikk historiefortelling, er likevel at det ligner noe man har sett før. Ingen elementer ved fortellingen oppleves som nye eller overraskende. Kanskje den lille skuffelsen jeg kjenner, ganske enkelt skyldes høye forventninger til hva som er mulig å skape i én film? Filmmediets behov for forenkling gir ikke rom for også å fortelle historien om kvinnene som sydde kamuflasjedrakter til dårlig utstyrte norske soldater, eller om fiskerne som fraktet soldater og evakuerte sivilbefolkning med fare for egne liv. Kinofilmens lengde gir ikke plass til utdypinger om at ikke bare franskmenn, men også polske og trønderske soldater kjempet sammen med de lokale. Kostnadene ved å lage en film gjør at sjøslag og bombing ikke kan framstilles i sin fulle bredde.

Kampen om Narvik er en kompakt og solid fortelling om krigen i nord, som kanskje nettopp fordi man har valgt å følge kjente konvensjoner for melodrama og dramatiske krigsscener, når bredt ut. Derfor vil den også bli en viktig del av de kollektive minnene om krigen, og forme nye generasjoners minner om andre verdenskrig i årene som kommer.

*

Fotnoter:

[1.] Opprinnelig var filmen planlagt med premiere 25.12 2020, pga stans i produksjonen og pga pandemitiltak ble den forskjøvet til desember 2021. Denne datoen ble endret på grunn av nye pandemitiltak, mens premieren lagt til mars 2022 ble forskjøvet pga russisk invasjon og krig mot Ukrainia.

[2.] I kronologisk rekkefølge: Oddmund Joakimsen, Narvik 1940. Nazi-Tysklands første tilbakeslag under 2.verdenskrig, 2011; Alf R. Jacobsen, Angrep ved daggry. Narvik 8-9 april 1940, 2012; Bitter seier. Narvik 10 april 10-juni 1940, 2013; Asbjørn Jaklin, Kampen om Narvik. 62 desperate dager, 2018; Knut Flovik Thoresen, Kampen om Narvik. Fremmedlegionen i kamp for Norge, 2020; Jan P. Pettersen, Narvik 1940. Strategisk mål og politisk funksjon, 2020; Frode Lindgjerdet, Kampen om Narvik. General Fleischer slår tilbake, 2021. Jacobsens Slaget om Narvik fra 2021 er en revidert utgave av de to tidligere bøkene. Den listen er ikke et forsøk på å være fullstendig. Om man skal lese en bok om dette temaet er Asbjørn Jaklins veldokumentert og brede skildring klart det beste valget, også den behandler både de militære og de menneskelige sidene av kampen.

[3.] Se for eksempel Jaklin s. 378.

[4.] Landsbergs originale begrep er på engelsk prosthetic memory. For en enkel innføring se Langås’ bok som er del av prosjektet som undertegnede selv er del av.