Hva betyr det egentlig å elske noen? Hva ligger i det kompliserte konseptet som vi kaller «kjærlighet»? Hva klassifiserer våre sanser og følelser som ekte, sanne, eller rettmessige? I Her stiller Spike Jonze mange slike spørsmål, men gir ingen klare svar, og velger heller å leke med ideene vi har om relasjoner, kjærlighet og menneskelighet. Samtidig er filmen en underfundig undersøkelse av vårt forhold til teknologi i en teknologisk tidsalder.
Et eller annet sted inn i vår nærmeste framtid møter vi Theodore Twombly (Joaquin Phoenix) – en tilsynelatende introvert og isolert mann, som arbeider som tekstkomponist for selskapet «Beautiful Hand-Written Letters», og som er i ferd med å skille seg fra sin barndomskjæreste Catherine (Rooney Mara). Dagene bruker han ellers stort sett på å spille interaktive dataspill, selektivt sjekke mailen sin, og unngå sosial sammenkomst, med enkelte unntak for sin nabo og venninne Amy (Amy Adams). Brått bestemmer han seg en dag for å kjøpe et nylansert operativsystem med kunstig intelligens, som har sin egen identitet, og er designa for å utvikle seg som et menneske ville gjort.
Vi blir kjent med «henne» som «Samantha» (via stemmen til Scarlett Johansson). Disse to finner fort en god tone, flørting blir til forelskelse, og deretter et reelt forhold. Etter etableringa av dette såkalte «høykonseptet» flyter filmen framover med en gjenkjennelig metode, der konvensjoner og klisjeer ikke spares på, men samtidig brukes både lurt og snudd. Enkelt sagt er dette, som allerede nevnt, ei kjærlighetshistorie mellom mann og maskin, han og «henne», men filmen er også mye mer enn dét.
Først og fremst er Her fortellinga om Theodore, og hans hjertesorg og ensomhet. Vi blir med på Theodores reise fra apati til aksept gjennom en reintroduksjon til nærhet, forelskelse og smerte, idet han «våger seg» tilbake til livet. Parallelt nøstes en narrativ tråd rundt Samanthas idé- og følelsesliv, rundt hennes forhold til livet og verden, det menneskelige og det umenneskelige, og ideer om identitet, seksualitet og kjærlighet. Samtidig sentraliseres samspillet mellom disse sidene tematisk mot et forsøk på å si noe om det å leve og elske i ei moderne virkelighet, noe som skjer innafor et innovativt rammeverk av smart og selvbevisst sjangerblanding. Og det er her, i møtet mellom disse trådene som spinnes, at mesteparten av filmens ektefølte kvalitet, humoristiske munterhet og merkverdige refleksivitet finner liv.
Når det er sagt, er filmen overraskende «normal». Dette handler kanskje om forventninger, men det virker som om Spike Jonze rett og slett har dempa sin sedvanlige eksentrisitet. Med et premiss som kan oppsummeres omtrent som «en mann innleder et forhold til sitt operativsystem», og som inkluderer ukroppsliggjort sex (der det er valgt å gå til svart), dobbeldating på tremannshånd (+OS), og krangling via (eller med?) telefon, virker fortellinga i utgangspunktet å lene seg særdeles godt til det «rare». Det åpnes her opp for alt fra en slags underlighet og uvirkelighet, og avvikende absurditet, til en mer eller mindre surrealistisk sensibilitet. Likevel er disse aspektene sparsommelig anvendt, om de i det hele tatt kan sies å være iverksatt.
Det er ikke så mye merkelig med Her, annet enn selve premisset. Selv om vi befinner oss i en delvis «alternativ» verden, så er det likevel vår verden, vår virkelighet, og oss det handler om. Forholdet mellom Theodore og Samantha kunne egentlig vært mellom hvem som helst, like gjerne mellom to mennesker, og det framstilles mer troverdig enn filmer som forsøker det samme i mer «realistisk» forstand. Derfor vil jeg si at fortellinga opererer – i paradoksal harmoni med sitt fantastiske, futuristiske miljø – med en slags relasjonell realisme; på den ene sida prega av vemodig sentimentalitet, og på den andre av romsterende romantikk.
Her er slik sett en evolusjon for Spike Jonze. Etter at han avslutta samarbeidet sitt med manusforfatter Charlie Kaufman, har han tatt en annerledes tørn når det gjelder hva han lager film om, og hvordan han lager film. Det var åpenbart allerede med Where the Wild Things Are (2009), men er enda mer tydeliggjort nå, med det første manuset han har skrevet selv, som på samme tid er en distinkt sving fra den estetikken og tematikken vi ble kjent med i Being John Malkovich (1999) og Adaptation (2002). Livet etter Kaufman – som Jonze for øvrig ryktes å vende tilbake til livet med siden duoen nå jobber med et nytt prosjekt – er kledd opp med ei rekke nye grep og trekk.
To tendenser er spesielt framtredende i den sammenhengen. For det første benytter Jonze seg her av filmatiske finurligheter som minner mye om et tidstypisk, (ny-)modernistisk, til og med moteriktig formspråk. Dette har ikke vært like tilstedeværende tidligere – det er noe jeg forbinder mer med hans tidligere kone, Sofia Coppola – og som mange kanskje vil si allerede har møtt et metningspunkt. Her er eksess i sollys som ligger på linsa, skeive og sideliggende nærbilder; vare, atmosfæriske farger, suggererende skuing ut vinduet, klingende pianoinnslag som skubber seeren inn i stemningsriktig modus og mer enn det.
For det andre, nært relatert til det førstnevnte, utvikler det formale seg i takt med hovedkarakterens emosjonelle tilstand. Anslagets sats er kaldere i sin komposisjon. Bildene her er stramme, fargene matte, og kameraet panorerer og kjører bort fra alle relevante gravitasjonspunkt; med mild, distansert tilbakeholdenhet. Ettersom forholdet til Theodore og Samantha utvikler seg – og egentlig allerede i forkant av hennes presentasjon – gjør også virkemidlene det. Det formidable fotoet til Hoyte van Hoytema blir livligere, lykkeligere og mer løssluppent, fargene tilføres sterkere sanselighet og umiddelbarhet, mens klippinga blir mer avslappa og avrunda. Den noe monotone musikken til Owen Pallett suppleres av slagkraftig Arcade Fire og minimalistiske Karen O-komposisjoner. Alt kan ikke trekkes fram, men det blir klart hva som er tankegangen bak denne framgangsmåten, ikke minst når det et sted i tredje akt veksler til atter et annerledes affektivt stadium.
Baksida av denne spesifikke medaljen er at filmen blir litt for tydelig og trykkende. Altså, på det viset at alt fra kinematografien til den skiftende klippinga virker så knytta til et slags forutbestemt emotivt effektmønster at det tidvis blir som et mas om å føle, hva vi skal føle, i den ene eller andre situasjonen, noe som verken gir nok rom for det personlige eller det tvetydige innafor filmopplevelsen. Dette er ei side av Her som nok er noe overgjort, men jeg synes likevel det «står til stilen». Det virker for meg som et symptom på den sjangermessige miksinga og triksinga som gjøres, med sine tilhørende skifter i sinnstilstand. Uansett, og dette handler kanskje mer om smak enn noe annet, er et slikt håndgrep mot tilskueren noe jeg selv ofte opplever som problematisk. Det er ikke noe du jevnlig legger merke til, men det blir ganske påfallende i det delvis langtekkelige midtpartiet, der filmen virker å utsette og unngå det som på dette punktet uttrykkes som et ulmende og uunngåelig brudd. Det er spesielt her det virker som om filmen, og hvordan den nærmer seg seeren, strever etter å være innom alle «emosjonelle beats» – noe jeg generelt sett opplevde som filmens største svakhet.
Men med en vri kan svakhet bli styrke. Det enestående med Her er nemlig nettopp evnen den har til å mikse melodrama og komedie sammen på en uaffektert og uanstrengt måte. Uten at det (altfor ofte) blir påtagelig eller påtatt, er fortellinga full av humørsvingninger; filmen fungerer faktisk selv som en slags balansegang mellom maktesløs melankoli og latterlett, livsglad romantikk. Begge elementene er vanskelig gjennomførbare i alenestående format, så at blandinga her smelter såpass smigrende sammen er en nett genistrek.
Det bør også nevnes at en brorpart av dette bæres gjennom av Joaquin Phoenix. Her ville nok ikke vært den samme filmen uten hans tilstedeværelse; faktisk vil jeg si det såpass sterkt at det ikke ville vært en like god film uten en skuespiller som får seeren til å føle slik han alltid gjør, og som heller ikke mister noe av sin kraft i skiftene som skjer i takt og tone. Med Phoenix i storform, samt spenstige prestasjoner fra Scarlett Johansson og Amy Adams (og habil innsats fra Rooney Mara, Olivia Wilde og Chris Pratt), så er det svært lett å la seg rive med. Ettersom emosjonelt engasjement er selve essensen til Her blir effekten også som tenkt.
Med et kreativt konsept, forførende formspråk, og salig sammenblanding av tullskap og tungsinn, har Spike Jonze laga en film som er søt, morsom, og relativt rørende i all sin oppriktighet, men som også til tider blir litt for overbærende og overtydelig i sin direkte følelsesmessige tilnærming til tilskueren. Likevel er altså Her en meget god film – og det for både han og henne. Uten anførselstegn denne gangen.