Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. John Waters trashfilmklassiker Pink Flamingos (1972) vises fra og med torsdag 29. august  – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

Artikkelen nedenfor er oversatt av redaktør Hedda Robertsen. Den originale versjonen kan leses her.

*

Advarsel: seksuell vold, dyreplageri, incest, kannibalisme, skatologi

En begeistret gjeng trer ut av Elgin teater og inn i New York-nattens gater i en forbigått epoke. Et kamerateam ankommer og spør en av typene hva han tenker om filmen han nettopp så. «Jeg tenker at John Waters setter fingeren på pulsen av Amerika,» svarer han, «Jeg tenker at han har tommelen trygt plassert i Amerikas rumpehull».

Kun i sjeldne tilfeller kommer jeg over en film som det er så helsikes vanskelig å artikulere en klar mening om som Pink Flamingos (1972). John Waters’ verk er ikke akkurat noen kritikerfavoritt, og jeg vil heller ikke omtale den som en publikumsvinner. Det er ikke sjokkeffektene som utfordrer smaken min – om noe, er Pink Flamingos faktisk en fryd for øyet, med sin fantastiske 16 millimeter trailer-park-sæd-aerobic-chic. Men, selv om den åpenbart er for mye – pønk, grotesk, revolusjonær og frastøtende – kunne filmen gått enda lenger i sin skeivhet.

Allerede på idéstadiet var Pink Flamingos – i dag et av nøkkelverkene innenfor den overskridende filmkunstens nisje – ment å fornærme. «En øvelse i dårlig smak,» proklamerte plakaten ertelystent, og massene strømmet til for å se og gjøre seg opp en mening om hvor dårlig ettersmaken kunne være. Filmen fylte tomrommet som El Topo (1970), den første midnattsfilmen på kino, etterlot i den spirende subkulturen. Pink Flamingos trakk umiddelbart til seg en mengde hengivne fans, spesielt fra det lokale skeive miljøet, og var på et tidspunkt en tittel alle snakket om. Filmen ble også et emne i rettssalen der Waters innrømmet med stolthet at han ikke kunne forsvare seg mot de mange usedelighetsanklagene som ble rettet mot filmen. Rettferdig nok, kan man si.

I et intervju uttalte Waters at Pink Flamingos surfet på bølgen av den da nylige legaliseringen av porno «som førte til at kunstfilmer og exploitation nærmest ikke hadde noen andre steder å gå. Så jeg prøvde å komme på ting som foreløpig ikke var ulovlige å gjøre på film, men som burde bli det». Det var virkelig en langfinger opp i den amerikanske anstendighetens kjøttfulle, deigaktige, velstående bak. For å gi et inntrykk: kamerablikket frydet seg over koprofagi, mord, kannibalisme, rumpesang (ikke spør) og tilbedelse av egg. Enda viktigere er det at Pink Flamingos avfødte en stjerne. Divine, en av de mest ikoniske (og ikonoklastiske) dragdronningene, ble en sensasjon over natten. Hun skiltet med en deilig uærbødig kvinnelighet. En monstrøs femininitet, full av livsglede, som banet veien for en annerledes form for drag i kommende tiår – radikal, rampete, og veldig, veldig skitten.

Divine blir utropt til «the filthiest person alive» av tabloidavisene i Pink Flamingos, og flykter fra sitt lurvete rykte. Hun tar navnet Babs Johnson og flytter inn i en rosa trailer i utkanten av Phoenix, Maryland med moren sin Edie (Edith Massey), sønnen Crackers (Danny Mills), vennen Cotton (Mary Vivian Marble) og en haug med rosa flamingoer som pryder plenen deres. Beklageligvis viser det seg at det lokale paret Marbles (Mink Stole og David Lochary) har monopolisert den bedriften det er å være skitten, og de tolererer ingen konkurranse. De setter seg fore å sabotere idyllen for Johnson-familien med akselererende trakassering (i tillegg til daglig terrorisering av andre innbyggere i Baltimore som en daglig godbit). Kampen om skitt fortsetter.

Å forklare i detalj hvordan denne posisjoneringskampen utvikler seg, er som å beskrive smaken av popkornet du får på kino. Du må se selv – men vær varsom for allergiske reaksjoner. Det er også et poeng at ingenting annet skjer i filmen, sånn egentlig – Waters har vært tydelig om sitt hat mot «budskapsfilmer» og erklært at arbeidene hans ikke har noen «sosialt forløsende verdi». Selv om jeg er skeptisk til utsagnet, kan jeg ikke la være å respektere den kjensgjerningen at «Dreamlanders» (Waters’ faste rollebesetning og arbeidsteam) møtte opp for å skape kaos med Pink Flamingos. Noe de lyktes godt med.

Til og med skjellsordene er infantile (visste du at Waters lagde en barneversjon av dette?), selv den sureste tilskuer vil bli smittet av rollefigurenes overstrømmende glede. Man lar seg sjarmere av all ugangen, ekstasen og kjærligheten de har for hverandre. Den ikke-unnskyldende nytelsen i å eie sin lunefullhet har tiltrukket og inspirert et skeivt publikum gjennom flere tiår. Filmen er veldig pønk, som i at den forutser pønk. Både Mink Stole og David Lochary måtte bruke blekk for å farge (kjønns)håret rødt og blått. Måten Divine spiller seg selv på er ikke som en dragdronning overhodet – bare som en cis-kvinne med halve hodet barbert for å rydde plass til markante øyenbryn. Garderoben er fabelaktig, rolleprestasjonene herlig oppblåste, under en bursdagsfest serveres politibetjenter til dessert… Det er vanskelig ikke å elske Pink Flamingos bare litt.

Bak farsen er det likevel mer å ta tak i enn hva Waters selv gir uttrykk for. Pink Flamingos har blitt beskrevet som en del av den abjekte kunsten, siden den tar i bruk (i bred forstand) kroppslige funksjoner som et narrativt grep. Men mengdene av ekskrementer er ikke det jeg først og fremst tenker på når jeg oppfatter Pink Flamingos som en behandling av det abjekte. I Powers of Horror: An Essay on Abjection var Julia Kristeva flyktig innom forståelsen av det abjekte som prosessen der man er vitne til noe som visker ut grensene mellom kategorier (skitt, råtten mat, et lik) og avviser det for å opprettholde sin subjektivitet som ikke det (utenfor eller adskilt fra «det ekle»). Sosial abjeksjon fungerer på denne måten – avvis de fattige, hjemløse, avvikerne, og du opprettholder illusjonen om et moralsk rettferdig, ryddig, rikt Amerika.

Pink Flamingos tråkker på sosiale normer fordi filmen er skapt av de utstøtte som straffes av disse. Den handler like mye om kjønn og ikke-konform seksualitet som den dreier seg om white trash (er ikke det et morsomt navn, nå når jeg tenker på det?). I Pink Flamingos omfavner Johnson-familien sin sosiale abjeksjon. De abjekte i denne filmen tar ingen hensyn til kapitalen, kjernefamilien, skjønnhetsstandarden, USA – faktorene som dikterer hvilken verdighet et menneske fortjener å bli møtt med. Disse gærningene sin valuta er skitt og obskønitet, fordi de vet prisen for renhet og anstendighet – de betaler den selv.

Et sted i Reddit-sfæren diskuterer filmnerder hvorvidt Pink Flamingos fremstiller skeivhet eller lager et skrekkbilde. Det vil si, hvorvidt filmen lever ut skremselspropagandaen de konservative tror på – eller forfekter – i deres søken etter å slå ned på det skeive miljøet. At filmen kanskje viser (og nyter) borgerskapets frastøtende fantasier om hva de fattige muligens bedriver tiden sin med. Det er ingen tvil om at Pink Flamingos ble skapt for å fornærme, men jeg tror ikke dette er filmens eneste mål. Om noe, lykkes Pink Flamingos med å understreke heteropatriarkalske regimers grusomme måter å redusere marginaliserte subjekter til objekter for å gi brensel til den amerikanske drømmen, vrangforestillingen.

Connie og Raymond Marbles er generøst likefremme i sin skurkaktige bedrift. De er et vellykket, heteroseksuelt par – bildet av den amerikanske drømmen, i det minste på den måten Sackler-familien er det. Raymond blotter seg i parker for å stjele de gjenglemte pengepungene etter kvinner som flykter fra ham. Marbles-paret kidnapper kvinner fra gatene og holder dem fanget i kjelleren i sitt provinsielle hus, ettersom hovedinntekten er en baby-ring-bedrift de bruker for å finansiere heroin-til-barn-svindelen deres. Du ble advart om den dårlige smaken av en grunn… Marbles er ville etter hverandre, og alle de sadistiske krumspringene inngår et seksuelt spill. Jeg antar at man må holde ekteskapet spennende på den ene eller andre måten.

Volden Marble-paret gladelig utøver i hytt og pine er så åpenlyst kjønnsbasert og så ondsinnet at den speiler, på en bare litt hyperbol måte, den systematiske volden og utnyttingen som gjennomsyrer samfunn drevet av profitt og konservativ fordelingspolitikk. Pink Flamingos gir oss et karikert bilde av et selvhøytidelig system som vender det blinde øyet mot alt det ikke vil se. Hykleriet serveres med en liten, men viktig fotnote i filmen: Marbles selger babyer spesifikt til velstående lesber. En mulig hån mot datidens homofile assimilering?

Denne formen for dehumaniserende vold er mindre interessant for de sensasjonshungrige tabloidene enn Johnson-familiens skitt. Vulgariteten deres er desto mer barnlig, motivert av uskyldig kroppslig glede og overdådig feiring i kollektiv ånd. Til og med når Divine utbryter sitt ikoniske og absurde gjallende rop: «Drep alle sammen nå! Godta førstegradsdrap! Forfekt kannibalisme! Spis dritt! Skitt er min politikk! Skitt er mitt liv!», er det på en måte livsbejaende og inspirerende – i motsetning til oppførselen til Marbles-paret, som blir dømt for det verst tenkelige, drittsekkisme.

Og likevel… Mens Johnsons-familiens grip-skitten-filosofi er oppriktig ment, er det også her regissørens motstand mot å lage en budskapsfilm roter det til. Når man tenker etter, er ikke Johnsons egentlig så mye bedre enn Marbles, selv om skeive fans kan være entusiastiske overfor konseptet om en selvvalgt familie. Johnsons slår også nedover. De voldtar kvinner, står bak usimulert tortur av dyr og bedriver incest (et førsteklasseseksempel på hvordan heteropatriarkalsk vold tvinger subjekter til å bli objekter i den virkelige verden). Johnsons griper ikke akkurat etter makt fra de riktige stedene.

Jeg er ikke krenket av det ukontrollerte kvinnehatet, eller noe annet som foregår i filmen, bare litt skuffet over at Waters ikke har benyttet muligheten til å gjøre Pink Flamingos enda mer radikal i utførelsen. Hvis Dreamlanders-gjengen hadde vært mer fokuserte i sitt opprør og sinne, kunne resultatet blitt noe virkelig revolusjonært innenfor den dårlige smakens smale sjikt.

Når det er sagt, var Pink Flamingos utslagsgivende for New Queer Cinema et par tiår senere. Kanskje var det ikke tilstrekkelig kollektiv opprørsvilje i den homofile frigjøringsbevegelsen før AIDS-krisen tydeliggjorde den sosiale abjeksjonens råtne mekanismer. Kanskje Waters selv ikke hadde nok å være virkelig forbanna på – han kom ikke egentlig fra fattigdom, selv om han ble den selverklærte PR-manageren for white trash.

I alle tilfeller er Pink Flamingos overskridende på en måte mange filmer som tilhører samme segment ikke er – og den er slett ikke uberettiget. Waters har noe å si under eller bak alle sjokkeffektene, selv motsetningene er mange. Og filmen ligner ikke noe annet du har sett, med mindre du har besøkt internettets mørke randsoner og returnert intakt.

Pink Flamingos er en kuriositet fra en spesiell tid og et sted, og kan verdsettes for sin innflytelse. Men du trenger ikke bevise noe når du ser den. Ikke vær redd for å lukke øynene nå og da – du blir ikke en drittsekk av den grunn.