Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Eva Isaksens Døden på Oslo S (1990) vises fra og med torsdag 7. november  – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

I forbindelse med utgivelsen av Einar Aarvigs bok om filmen, arrangeres det også en rekke spesialvisninger av Døden på Oslo S flere steder i landet, i en restaurert utgave. Den første av disse er på Cinemateket i Oslo i kveld, 18.30.

*

Døden på Oslo S (1990) er både hyllet og parodiert, og vender nå tilbake i en restaurert versjon på både Blu-ray og kino. Ikke minst har kritiker Einar Aarvig skrevet en ny bok om filmen, der han intervjuer mange av de involverte i produksjonen.

Lange samtaler gjennom vinteren og våren 2024 har resultert i en vidunderlig underholdende bok. De forskjellige intervjuobjektenes skråblikk på sine egne bidrag blir til klarsyn: Døden på Oslo S var og er viktig, og en av de få soleklare norske filmklassikerne. Døden på Oslo S, basert på Ingvar Ambjørnsens ungdomsroman, ble svært godt mottatt av publikum og kritikere da den hadde premiere, og fikk oppfølgerne Giftige løgner (1992) og De blå ulvene (1993).

Senere ble filmen parodiert i det uendelige; Harald Eias versjon av rollefiguren Lena ble nesten like ikonisk som originalen. I dag får en inntrykk av filmens kvaliteter blir gjenoppdaget, ikke minst på grunn av hvordan regissør Eva Isaksen fanget Oslo i overgangen mellom åtti- og nittitallet.

Lena (Helle Lee Figenschow) og Pelle (Håvard Bakke) i «Døden på Oslo S» (foto: Bård Brinchmann Løvvig).

Guttehjemsbeboerne Filla (Henning Syverud) og Stein (Porfirio Gutierrez) er i konflikt med bestyrer Skånseth (Bjørn Sundquist), og raserer institusjonskjøkkenet før de rømmer. Utenfor Kirkeristen raner de Pelle (Håvard Bakke) for 1000 kroner – penger han skulle kjøpe bukse og jakke for. En plaget Pelle forelsker seg i mystiske Lena (Helle Lee Figenschow) på Burger King idet han spruter ketchup i vannglasset sitt. Og sammen med bestekompisen og naboen Proffen (Tommy Karlsen) etterforsker han hva som kan ha skjedd med Stein og Filla.

Dykket ned i Oslos underverden byr på ubehagelige avsløringer: Lena bruker heroin og prostituerer seg. Stein og Filla presser Skånseth for penger etter å ha avslørt at han har betalt for å ha samkvem med nettopp Lena og venninnen Nina, som senere dør av en heroinoverdose i et avlukke på Oslo S. Pelle får støtte og varme av hippieforeldrene (Brit Elisabeth Haagensli og Viggo Jønsberg) og av familievennen Leffy, som er tidligere sprøytenarkoman. Ved hjelp av kløkt, handlekraft, vennskap og kjærlighet avslører Pelle og Proffen Skånseth, før Pelle og Lena kjører ut av byen i lastebilen til Leffy, inn i en overdrevent stor solnedgang.

Nedenfor byr vi på en smakebit fra Aarvigs bok. Kapittelet heter «Bjørn: Et svin av et menneske». Neste uke vil Aarvig være gjest på podkasten vår for å snakke om sitt arbeid.

*

Brit Elisabeth Haagensli, Viggo Jønsberg, Axel Hellstenius og Einar Aarvig på Vega Kino i forbindelse med boklanseringen forrige uke.

HÅVARD BAKKE, Pelle: Når du henter inn Brit Elisabeth og Viggo, er du ikke på Nasjonalteatret. De hadde en musikalitet, varme og mykhet som var perfekt for oss unge. Den jeg hadde respekt for, var jo Bjørn. Der kom skuespilleren, liksom.

THOMAS ROBSAHM, script: Han var berykta for å være skummel som faen. Jeg grua meg veldig til å jobbe med ham, vi skulle spille inn Svarte Pantere året etter. Han var fryktet. Tålte ikke noe bullshitt eller noe falskhet.

PHILIP ØGAARD, fotograf: Jeg vet ikke hvor mange ganger Sundquist har kommet bort til meg i fylla og sagt «Æ skal dræp dæ, Philip!» Det er ikke få ganger, kan jeg garantere deg.

PORFIRIO GUITEREZ, Stein: Vi hadde vært og sett Merlin på Det norske teatret. Det var en utrolig heftig forestilling. En av de virkelig store rollene til Bjørn, med Stein Winge-regi. Jeg møtte Eva tilfeldig etterpå i pissregnet og spurte henne om hva som skjedde med den Døden på Oslo S-rollen. Ble det ikke noe av? «Å jojojo. Vet du ikke det? Du har rollen som Stein. Du skal spille mot nettopp Bjørn Sundquist». Han virka veldig rutinert og flink.

BJØRN SUNDQUIST, Terje Skånseth: Jeg holdt på med teater. Jeg var ved Det norske teatret og spilte. Hamlet. Merlin. Pantagleize. Svære oppsetninger med Stein Winge. Jeg gjorde det jeg ofte gjør – jobba dobbelt mellom teater og film. Opp om morran, inn i studio, ned å spille forestilling. Hver dag. Det var tut og kjør. Jeg hadde masse energi, men av og til blir du så trøtt at du ikke får ting til. På teateret, fordi du har filma hele dagen.

Den onde Terje Skånseth (Bjørn Sundquist) møter Pelle og Proffen.

EVA ISAKSEN, regissør: Bjørn Sundquist var obvious. Han er jo den beste skuespilleren.

BJØRN SUNDQUIST: Jeg hadde ikke lest boka da Eva kontaktet meg og spurte om jeg ville være med. Jeg fikk tilsendt manus og leste det på vanlig måte og syntes den rollen var uspiselig og sa ja.

EVA ISAKSEN: Han var ikke så kjent den gangen, men hadde vært med i den første kortfilmen Eva Dahr og jeg gjorde sammen, Du er ikke alene. Jeg hadde jobba med ham før.

LIV SANDVIK, castingansvarlig og høyre hånd: Han hadde vel en av hovedrollene i Over grensen. Vi kjente ham derfra begge to.

BJØRN SUNDQUIST: Skånseth er et svin av et menneske. En veldig klar antagonist i handlingen. En stor, ond kraft i kampen hovedpersonene kjemper. Det er en historie om vennskap og solidaritet. Og de klarer å ta ham.

LIV SANDVIK: Sånne folk fins!

Pelle og Proffen i «Døden på Oslo S» (foto: Bård Brinchmann Løvvig).

BJØRN SUNDQUIST: Jeg prøver alltid å finne et forklarende trekk. Å spille en psykopat er veldig kjedelig. Det blir ensidig og enstonig – det er ingen annen forklaring på handlingene hans enn at han er født ond.

EVA ISAKSEN: Og så greier han jo å forsvare rollen. Skånseth synes ikke selv at han er så fæl. Han synes jo det er Stein og Filla som er forferdelige, Bjørn har den kvaliteten – jeg har jo jobba med ham i fem tv-seriesesonger, av Seier ogNini – at han gjør rollefigurene forståelige, uansett.

BJØRN SUNDQUIST: Jeg prøver alltid å finne en grunn til at dårlige eller negative mennesker handler som de gjør. Gjøre dem forklarlige. Det er vanskelig å gjøre det med Skånseth, for han får ikke plass eller rom nok til å vise mange sider. Han er der som en motvekt, eller en ond kraft.

LIV SANDVIK: Bjørn trenger ikke hente frem noen form for ytre aggresjon eller karikere på noen som helst måte. Han har aldri gjort det.

BJØRN SUNDQUIST: Jeg lagde ingen forklaring på Skånseth. Annet enn han måtte ha kontroll for å oppnå sine mål. Som var av det skitne slaget.

LIV SANDVIK: Det er noe søkende ved ham i alt han gjør.

Forfatter Ingvar Ambjørnsen, regissør Eva Isaksen og manusforfatter Axel Hellstenius (foto: Bård Brinchmann Løvvig).

BJØRN SUNDQUIST: Det er noe gammelt som heter at de onde er de mest interessante personene, men i dette tilfellet er det ikke det. Men alle skuespillere synes det er moro å spille onde folk. Som menneske er man usikker og lurer på det ene og det andre. Som ond, gjør man ikke det. Onde personer har enorm selvtillit og kan dure frem. Man får gjort det med en sikkerhet. Som det er moro å holde på med.

EVA ISAKSEN: Han er en sånn skuespiller som har hemmeligheter, som jeg kaller det. Han skaper alltid et stort indre liv. Du kan gi Bjørn en tvist-dott og stappe det ned i en lomme og så jobber’n på bensinstasjon. Du kan gi ham en dress og han er elegant som faen. Jeg har sittet og studert ham i klipperommet for å se ordentlig hva det er han egentlig gjør. Jeg vet ikke, jeg. Jeg ville bare ha ham som Skånseth, ingen andre var aktuelle.

PHILIP ØGAARD: Sundquist var dårlig til å kjøre bil. Jeg vet ikke om han hadde lappen en gang. Han var elendig bak rattet. Det var et helvete å få til de bilscenene.

*