Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Fernando Meirelles og Kátia Lunds City of God (2002) vises fra og med torsdag 23. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Fernando Meirelles og Kátia Lunds City of God ble en uventet, formidabel suksess da den hadde premiere i 2002. Et internasjonalt publikum hadde aldri blitt så direkte konfrontert med den skitne og blodige virkeligheten i brasilianske favelaer, og for mange fungerte den heftige fortellerstilen som en døråpner til «verdensfilm».

Så omfattende var anerkjennelsen og medieomtalen at City of God egenhendig bidro til å sikre bedre vilkår for filmer med utgangspunkt i slumområder. Meirelles og Lunds filmspråk matchet gangsterklassikere som GoodFellas (1990), og særlig Scorsese ble hyppig nevnt som referanse. Med dynamisk klipping og fengslende kamerabevegelser, fremstod City of God som en sensasjon «ut av intet», vant hele 55 priser og ble nominert til Oscar i kategoriene for regi, manus, foto og klipp.

I USA ble City of God beskrevet som et djervt og viktig prosjekt, men i hjemlandet Brasil påpekte enkelte kritikere at Meirelles og Lund forenklet komplekse samfunnsproblemer og at fremstillingene av og til bikket over i det spekulative – særlig den Hollywood-aktige, «underholdende» volden ble ansett for å være problematisk.

I så måte er det interessant å se City of God med nye briller i 2023, ikke minst i lys av dokumentaren City of God – 10 Years Later (2013, på Netflix nå), som skildret hvordan det hadde gått med de unge skuespillerne. Er City of God fortsatt relevant, og har kontroversene knyttet til filmskapernes etikk lært oss noe?

City of God følger en gjeng som navigerer sine unge, utsatte liv i en beryktet favela i Rio, fra 1960-tallet til det tidlige 80-tallet. De to hovedpersonene, Rocket (Alexandre Rodrigues) og Li’l Zé (Leandro Firmino), velger forskjellige veier til tross for at de deler samme bakgrunn: Den ene aspirerer til å bli fotograf, mot alle odds, mens den andre blir en beryktet narkobaron.

Åpningsscenen hører hjemme blant historiens mest effektive, minneverdige eksposisjoner, og etablerer miljøet, rollefigurene, tonen og estetikken på bare noen få minutter. Tilskueren kastes rett inn i en konflikt der mye står på spill: I montasjeaktig stil introduseres Li’l Zé, som sender gjengen sin, nesten utelukkende bestående av barn, etter en rømt høne. Klipperytmen og det håndholdte kameraet henvender seg til sanseapparatet, så intenst at den høye luftfuktigheten formelig slår en i ansiktet. Sekvensen virker komisk, før den nådeløst vris over i en skuddveksling mellom de små gangsterne og politiet, og midt i denne kryssilden befinner Rocket seg – hvorpå vi slynges inn i et tilbakeblikk (det er som om han spør «Hvordan havnet jeg her?»).

Symbolikken er åpenbar: Som høna løper fra gjengmedlemmene, løper barna fra lovens lange arm – og sin egen skjebne. City of God sitt rasende tempo og stadig skiftende synsvinkler gjør at det aldri er mulig å dvele ved noe; en får følelsen av å oppleve historien i sanntid og at kameraet bare akkurat lykkes med å fange inn situasjonene som utspiller seg i høy hastighet foran linsen. Kanskje er det også derfor filmens grusomheter – som da Li’l Zé befaler en av guttene sine til å ta livet av et enda yngre, hjemløst barn – er mulig å holde ut. Motivenes råhet blir på en måte slukt av den kaotiske strukturen og heftige, audiovisuelle virkemidler. Til slutt er alt bare en flow – og mesterlig konstruert som sådan.

*

«Hvis du løper, fanger beistet deg – hvis du blir, spiser beistet deg», lyder filmens tagline. Når man lever i fattigdom og usikkerhet, er valgfrihet et privilegium man sjelden har tilgang på; vokser man opp med vold og kriminalitet rundt seg, er det vanskelig å bryte ut fordi det ikke finnes reelle alternativer. Den onde sirkelen spinner når den frie viljen forsvinner, og er det noe City of God lykkes med, så er det å menneskeliggjøre en ekstremt marginalisert, motarbeidet demografisk gruppe, så utvetydig at budskapet også når hjem hos tilskuere uten innsikt i livsvilkårene til folk i utviklingsland.

Store deler av rollebesetningen i City of God bestod av innbyggere fra Rio-slummen, og ble valgt på bakgrunn av et ønske om autentisitet; at deres erfaringer på en eller måte ville skinne igjennom og gi filmen en aura av noe uforfalsket. Et sjansespill med solid avkastning, ettersom filmens dokumentariske nerve skyldes skuespillernes troverdighet og manglende selvbevissthet. Hva som er et resultat av rått talent og mesterlig instruksjon eller redigering, er ikke godt å vite, men det vil ikke være noen overdrivelse å omtale dem som medskapere.

Da er det sørgelig å få høre om hvordan regissørene unnlot å følge opp flere av de unge skuespillerne i etterkant. I City of God – 10 Years Later ser vi at mange av dem fortsatt lever i favelaen og aldri har fått oppleve noen form for gevinst av filmens suksess – selv om de burde hatt en unik mulighet til å stake ut en annen fremtid, har rollefigurenes skjebner innhentet dem.

Senere har det bare fortsatt å gå nedover med favelaene, i et politisk skakkjørt Brasil; City of God skapte ingen bølger i sitt hjemland. Nødvendigheten av å skildre tilværelsen til marginaliserte grupper, er åpenbar. Samtidig er det verdt å stille spørsmål rundt en film sin verdi i et større perspektiv – for når regissørene bak City of God unnlot å hjelpe mennesker fra miljøene de skildret, og profitterte grovt på deres deltagelse i etterkant, er det ikke da snakk om en form for utnytting? Og blir filmen dermed en slags exploitation, et underholdningsprodukt som gjør tilskuerne til elendighetsvoyeurer? Bør filmskapere være etisk forpliktet til å følge opp sine «found objects» i kjølvannet av en innspilling?

I alle tilfeller er fremstillingen – ved å legge seg såpass tett opp mot virkeligheten – i seg selv verdifull. Og som kunstopplevelse er City of God fremdeles skjellsettende, like energisk som den er virtuos, med tidløse filmspråklige kvaliteter man dessverre har sett mindre til i Fernando Meirelles‘ senere filmer (det var nok samarbeidet med Kátia Lund som forløste noe ekstraordinært).

City of God er mer aktuell enn noensinne, på grunn av situasjonen i Brasil, og ved å avsløre en kollektiv, kulturell dissonans: virkeligheten blir emosjonelt tilgjengelig og engasjerende straks den omdannes til fiksjon, men når fiksjonen blir til virkelighet, ser til og med de som har laget filmen en annen vei.