Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. The Great Museum vises på de digitale cinematekene torsdag 17. mars, i Bergen, Oslo, Kristiansand, Stavanger og Trondheim. I Tromsø vises filmen fra 18. mars, og på Lillehammer 20. mars. Visningstider finnes her eller hos ditt cinematek.
*
En museumsassistent heises opp under en takluke for å sjekke en møllfelle. «Seks møll,» melder han ned til sin medarbeider på gulvet, og plasserer fellen tilbake. «Ingen møll her,» lyder rapporten fra avdelingen for keiserlige hestekjerrer. De ansvarlige for konservering og bevaring av østerriksk kultur har kontroll på møllrapporteringen.
Vi er i den østerrikske nasjonalinstitusjonen Kunsthistorisches Museum – som ligger i hjertet av Wien, og ble åpnet i 1891 av keiser Franz Joseph I. Et majestetisk bygg. Det knirker i trappene, og det suser i forhistoriske ventilasjonsrør. En oppussing er i emning, og når en bygningsarbeider upåvirket av museets keiserlige arvegods deiser en tung jernhakke i tregulvet og river opp materien, forstår vi at museet står overfor endringer.
Vårt vindu mot Wien er dokumentarfilmen The Great Museum («Das große Museum», 2014), som i disse dager vises på cinematekene rundt om i Norge. Filmen er et ikke-narrativt dokumentasjonsprosjekt som tar oss med gjennom et kalenderår av dette aldrende museets livssyklus, og følger et knippe prosesser i driften og vedlikeholdet av institusjonen, fra 2012 frem mot nyåpningen av avdelingen Kunstkammer Wien i 2013.
Man kan si at preservasjon, fremvisning og kontekstualisering er tre sentrale oppgaver for et museum, og ikke minst for en institusjon så nedsyltet i historie og tradisjoner som Kunsthistorisches Museum, der blant annet Østerrikes arv fra Hapsburg-monarkiet bevares. For en film med den forpliktende tittelen The Great Museum føles det naturlig å smake litt ekstra på ordet museum, som er hentet fra latin, med opprinnelse i greske museion. Dette var i antikken en betegnelse på et sted eller tempel viet musene – beskyttere av kunst og vitenskap. Et museum, slik vi bruker ordet i dag, er en institusjon som konserverer og presenterer objekter fra fortiden. Man kan si om Johannes Holzhausens film at også den har satt seg som en dyd å preservere det bestående.
Det er i utgangspunktet et stort filmisk potensial i ideen om å fange inn «det indre livet» på et museum. Omtrent samtidig med Holzhausens film kom den legendariske amerikanske dokumentarregissøren Frederick Wiseman med et lignende prosjekt, National Gallery, om det britiske nasjonalgalleriet. Jeg har ikke sett sistnevnte, men er veldig glad i Wisemans film La danse fra 2009 (som følger ballettkompaniet ved Operaen i Paris), et annet eksempel på et dokumentarportrett av en institusjon. Holzhausen følger i The Great Museum oppskriften fra Wiseman (ingen spesifikk narrativ fremdrift, ingen voice-over, ingen musikk), og filmen forsøker på denne måten å skape et rom for oss tilskuere å tre inn i.
Men Holzhausens spatiale gjengivelse av Kunsthistorisches Museum føles mest som en slags kuratert utgave av nettjenesten Google Cultural Institute – der du via en digital enhet kan gjøre virtuelle besøk til berømte museer rundt om i verden. Fra en kinodokumentar forventer jeg noe mer enn gjengivelse, og The Great Museum preges i for stor grad av forsiktighet og avstand, en passivitet som gjør at filmen ikke blir et virkelig verk i seg selv.
Den indeksikale verdien av å vise oss videoopptak fra innsiden av museet (visualiteten her må ikke misforstås som film) veier ikke opp for denne dokumentarens mangel på et eget perspektiv. Regissør Johannes Holzhausen observerer ikke bare museets rom, han ser også på menneskene, men kameraet evner ikke å fange inn tilblivelse eller utvikling; personene fremstår like inanimerte som figurene i maleriene på veggene.
For meg virker Holzhausens blikk å være infisert av en museal respekt for sitt motiv – som gir The Great Museum en konservativ tone, og filmopplevelsen en bismak av mugg og møllkuler.
Samtidig må jeg også stille meg selv spørsmålet: hemmer denne respektfulle, støvbelagte tonen fra Holzhausens kamera egentlig filmens prosjekt? Kanskje er det nettopp et poeng i seg selv at The Great Museum skal føles antikvarisk; men også klok og tankefull, med rik ettersmak, som når man har besøkt sine besteforeldre? Og at dette er en kvalitet i seg selv? Jeg er åpen for en slik tolkning, men The Great Museum er nok uansett ikke en film som setter blodet i gang hos meg. Jeg savner at Holzhausen interagerer med sine motiver, og setter noen av museets elementer opp mot hverandre.
The Great Museum er på sitt beste når den viser oss kuratorer og konservatorer på museet i direkte dialog med kunstverkene. Et bilde av noen som plukker frem et insekt fra et hull i et lerret. En samtale om et maleri som røntgen-undersøkelser har avslørt at en gang ble skissert av Reubens, men som senere ble malt ferdig av en annen kunstner. En forflytning av et hode fra en statue, til et bord for puss. Disse lyspunktene i filmen blir interessante fordi de dekonstruerer mytologien rundt vår helligjøring av fortidens objekter og kanoniserte kunstverk. Noe som er sakralt og beskyttet blir plutselig ganske alminnelig under et mikroskop, eller nakent når det støvsuges for døde fluer.
Men i størsteparten av spilletiden er The Great Museum mest opptatt av å bidra til å artikulere viktigheten av Østerrikes tradisjoner og historie. Bevaring og konservering. Vi ser landets president bli geleidet gjennom museets nyoppussede korridorer, med makt- og museumseliten (og regissør Holzhausen) som monotone statister, og mot slutten av filmen får vi være med på museets tilsynelatende gjenerobring av sin posisjon. En reise uten endring.
Kunsthistorisches Museum i Wien er bevart på film og gjengitt med respekt i The Great Museum. Museet får ny logo og gjenåpner en viktig fløy. Franz Joseph I ville vært stolt over at keiserdømmet fortsatt gir gjenklang i Østerrike. Alt er ved det gamle.