Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Ishirô Hondas Gojira («Godzilla», 1954) vises fra og med torsdag 15. august  – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Ideen til Godzilla sies å ha kommet da produsent Tomoyuki Tanaka satt på et fly hjem fra Thaliand, etter at planene for en annen film måtte skrinlegges, og så utover havet langs den japanske kysten. I kjølvannet av Lucky Dragon 5-tragedien (Daigo Fukuryū Maru), hvor en japansk fiskebåt kom for nærme en amerikansk hydrogenbombe-test, fikk Tanaka ideen om å lage en film knyttet til den nasjonale frykten rundt atomkraft, inspirert av premissene fra to monsterfilmer som hadde blitt svært populære i Japan i årene før. 

Motivert av suksessen til relanseringen av King Kong (1933) og den nye filmen Fortidsuhyret (1953), slo Tanaka seg sammen med regissør Ishirô Honda for å lage sitt eget monster for det store lerretet, Gojira («Godzilla»). Men Gojira skulle ikke bare underholde publikum; skapningen ble designet som en metafor for atomvåpen og farene rundt den pågående hydrogenbombetestingen som pågikk i havområdene nær Japans kyst. Gojira inntok japanske kinoer i 1954, kun 9 år etter atombombingen av Hiroshima og Nagasaki, og resonnerte sterkt med den japanske befolkningen som fremdeles var traumatiserte av det grusomme angrepet.

Krigsveteranen Honda sine opplevelser under andre verdenskrig, og hans antikrigs-holdninger, er sterkt til stede i Gojira, som fremsto mørkere og mer preget av alvor enn lignende sjangerfilmer fra denne tiden. Fremstillingen av materielle ødeleggelser og brannskader som forårsakes av det 50-meter høye, radioaktive monsteret, er nådeløs – nærmest som en atombombe som går av i sakte film. For den japanske befolkningen som 9 år før hadde opplevd ødeleggelsen av Hiroshima og Nagasaki, og bare 8 måneder tidligere tragedien på Lucky Dragon 5-skipet, var det tydelig at Gojira fremstod som noe mer enn underholdning – snarere en skremmende refleksjon av etterkrigstidens Japan, og en påminnelse på atomtrusselen.

«Gojira» (1954).

Når man ser Gojira i 2024, er det vanskelig å ikke trekke paralleller til fjorårets storfilm Oppenheimer. Spesielt i scenene med vitenskapsmannen Serizawa, som utover i filmen finner løsningen for å beseire Gojira, blir han fremstilt med en intern konflikt som minner sterkt om historien om atombombens far. Men Honda er ikke interessert i å hytte med neven mot USA, stormakten som utsatte Japan for atombombens lidelser. Honda fremstiller i stedet atombombens trusler som et globalt problem, og gjennom den fiktive Serizawa sympatiserer han med de utfordrende dilemmaene rundt å bringe masseødeleggelsesvåpen til verden som J. Robert Oppenheimer sto overfor.

Til tross for at filmen er snart 70 år gammel, er Gojira fremdeles teknisk imponerende. Spesialeffekt-designer Eiji Tsuburaya var svært begeistret for King Kong, og hadde lenge drømt om å lage effekter for en monsterfilm selv. I første omgang var planen å bruke stop-motion animasjon (som i Cooper og Schoedsacks film), men mangel på tid og erfaring resulterte i andre løsninger, som store kostymer og miniatyrer i scenene hvor Gojira går løs på Tokyo, samt en særdeles risikabel dobbelteksponerings-teknikk på filmrullen for å lage bildene hvor Godzilla og menneskene synes i samme bilde.

Gojira markerte starten på kaiju-eiga-sjangeren, som vokste seg svært populær i Japan på 60 og 70-tallet. Toho fulgte opp suksessen med å lage flere Kaiju-monstre, deriblant det flyvende monsteret Rodan og den mer fargerike og familievennlige Mothra. Monstrene dukket opp i egne filmer, og til tider side om side i crossover-produksjoner, som om det var et slags «Kaiju cinematic universe». Toho møtte også på konkurranse fra andre selskaper som ville slenge seg på trenden, med Gamera-filmene fra Daiei som det fremste eksempelet.

«The Return of Godzilla» (1984).

I årene etter krigen var Japan preget av fattigdom, matmangel og kriminalitet, men på starten av 60-tallet begynte landets økonomi raskt å stabilisere seg. Parallelt med denne perioden skulle også Godzilla utvikle seg fra pessimistisk atomvåpen-metafor, til noe mer optimistisk. Oppfølgerne som ble laget på denne tiden ble nå presentert for første gang i fargerik cinemascope, og vektla actionsekvenser og komikk i større grad enn politiske allegorier. Godzilla forlot statusen som fryktinngytende antagonist og ble i stedet en helt som beskyttet menneskeheten mot enda større trusler enn seg selv.

Den klassiske Showa-æraen kulminerte etter 15 filmer med Terror of Mechagodzilla (1975), og serien hadde på dette tidspunktet utviklet seg til noe som minner mer om barne-TV enn den alvorlige filmen alt startet med i 1954.

I senere år har det oppstått flere sykluser med Godzilla-filmer. 80- og 90-tallets Heisei-æra startet med The Return of Godzilla i 1984. I motsetning til den tidligere Showa-serien, fulgte filmene nå en mer nøyaktig kontinuitet. The Return of Godzilla anses som en direkte oppfølger til originalen, og ivaretar dens dystre stemning. Heisei-æraen er den siste som tar i bruk analoge effekter, før overgangen til digitale effekter på begynnelsen av 2000-tallet. Årevis med videreutvikling av suitmation kulminerer med den grandiose Godzilla Versus Destoroyah i 1995, en slags blanding av Aliens (1986) og en svindyr leketøysreklame, som for mange er en av de beste filmene i serien.

Toho planla opprinnelig å vente 10 år med å produsere neste Godzilla-film. Men etter Roland Emmerichs Hollywood-versjon, Godzilla (1998), bestemte de seg for å igangsette produksjonen av en ny serie: 2000-tallets Millenium-æra, bestående av seks standalone-filmer, som for første gang lente seg tungt på digitale effekter.

«Godzilla Versus Destoroyah» (1995).

Per nå befinner vi oss midt i to æraer med Godzilla filmer: Legendary Pictures’ «Monsterverse»-serie, som begynte i 2014 med Gareth Edwards’ reboot, og fikk sin nyeste film Godzilla X Kong: The New Empire bare for et par måneder siden. Fra den Japanske Reiwa-perioden har vi til nå kun to filmer, Shin Godzilla fra 2016, og fjorårets kritikerroste og Oscar-vinnende Godzilla Minus One, som ble en umiddelbar klassiker innad i franchisen.

Godzilla-filmene har aldri vært lett tilgjengelige utenfor Japan. Her i Norge klarer jeg ikke finne andre bevis på filmenes eksistens enn et bruktbutikk-funn av en samleboks med 90-talls-filmene og originalen fra 1954, samt noen cinematek-visninger opp igjennom årene. Det virker heldigvis som om Toho omsider har begynt å slippe taket på filmene for distribusjon utenfor hjemlandet.

Først i 2019 fikk Criterion rettighetene til Showa-æraens filmer både i USA og senere i Storbritannia, og slapp en vakkert designet samleboks med masse ekstramateriale og lesestoff. Det ryktes at rettighetene for 80-, 90- og 2000-talls-filmene skal være i boks hos en distributør innen 2025, så det er bare å krysse fingrene for at det stemmer.

Om du fremdeles har til gode å oppleve filmen som startet det hele, bør du benytte anledningen til å oppsøke en av cinematekenes visninger av den nyrestaurerte versjonen i august. For til tross for flere gode filmer fra de forskjellige epokene, er det fremdeles ingen tvil om at originalen fra 1954 er selve mesterverket.