Noe skrekkfilm-oppfølgere er gode på, er å insistere på at vi aldri må glemme fortiden, i en samtid prega av kollektiv korttidshukommelse.
I fjor, 26 år etter en serie brutale drap sjokkerte den rolige småbyen Woodsboro, fant en ny morder frem Ghostface-maska i rebooten Scream (2022), seriens første uten Wes Craven i styrerommet (regissøren døde i 2015). Etter at Weinstein havna på cella og mista rettighetene til franchisen, åpnet det nye muligheter for Scream-seriens videre liv. Bak roret står Matt Bettinelli-Olpin og Tyler Gillett fra produksjonsselskapet Radio Silence. I tillegg til Guy Busick, har de fått med seg manusforfatter og produsent James Vanderbilt (Zodiac, Guadagninos Suspiria), som har erfaring med diverse oppfølgere med artige manus og fart i snakketøyet (The Amazing Spider-Man, Independence Day: Resurgence).
Fjorårets hit både gjenskapte og harselerte med originalen: Unge, lovende Jenna Ortega (Wednesday, X) og Melissa Barrera (In the Heights, Vida) gestaltet halvsøstrene Tara og Sam(antha) Carpenter (seff heter de det), og Sam viste seg å være dattera til hjernen bak de opprinnelige seriemordene, nemlig Billy Loomis (enda en referanse), spilt av Skeet Ulrich (angivelig var rollefiguren hans basert på den faktiske seriemorderen Danny Rolling a.k.a. The Gainesville Ripper, bare ikledd en maske modellert på Edvard Munchs «Skrik»).
Måten man forente nye og gamle rollefigurer og storylines på fungerte fordi den sarkastiske humoren var intakt, inkl. metanivåer som spilte på franchisens formler. Men la oss for ordens skyld etablere reglene, slik de blir demonstrert av den avdanka politibetjenten Dewey Riley (David Arquette):
Regel 1: Aldri stol på kjæresten, som tilfeldigvis er i naborommet når dama blir angrepet.
Regel 2: Morderens motiv er alltid knyttet til fortiden.
Regel 3, og det er den viktigste: Det første offeret har alltid et nettverk av nære venner, der en av dem er morderen.
Denne gangen har Tara og de gjenlevende vennene hennes – tvillingene Mindy (Jasmin Savoy Brown) og Chad (Mason Gooding, sønnen til Cuba Gooding Jr.) – flytta fra Woodsboro til New York for å starte på college. Skrekken er flytta til trange og tette leiligheter på deling, mørke smug og mursteinsbygg. Nye personligheter og blodige drap venter.
Bettinelli-Olpin og Gillett legger seg tett opp mot Cravens intertekstualitet ved å referere til forgjengerne og ikke minst de fiktive Stab-filmene. Scream VI fortsetter å drive gjøn med høy-/lavkultur, smakspoliti og egen merkevare, og kommenterer (les: belærer) hva som er «god skrekksmak». Femmeren ironiserte over debatten ved å pisse på Jordan Peele og omtale seg som del én av en prequel; Scream VI kødder med true crime-bølgen og troller med fordommer om at ensomme, geekete filmstudenter besatt av Dario Argento forvandles til kvinnehatende sadister som vil drepe pene damer for moro skyld. Det refereres hyppig til navn og referanser fra kanon, fra navn som Jason til «Elmcourt», og Roger Jackson står fortsatt bak Ghostface sin ikoniske stemme. Låta som er en slags trademark i serien, Nick Cave and the Bad Seeds’ «Red Right Hand», gis så mye spillerom at den trender på Spotify.
I Scream VI er satiren særlig skarp i kantene hva gjelder pressedekning og sosiale medier – som at man aldri vet hvem den fremmede du treffer på en dating-app egentlig er. Filmen spøker med at hvermannsen gjerne skal ha en mening om alt; spekulering rundt drapssaker glir raskt over i konspirasjonsteoriske vinklinger og hets på Reddit, samtidig som de tradisjonelle nyhetskildene gjør sitt for å bli utdaterte, ved å basere seg på rykter og sladder fra useriøse tredjepartskilder og ikke-redaksjonelle aktører. Andre menneskers tragedier er en sikker klikkvinner – ironisk nok i «sensitivitetslesernes» tidsalder.
At Bettinelli-Olpin og Gillett leser samtida som fanden leser bibelen, skaper et troverdig og relevant fiksjonsunivers, og skråblikket på vår grådighet etter ekle detaljer fra virkeligheten og true crime er en rød tråd, i tillegg til fakta faen om voldsstatistikk: Hvis du er i fare for å bli drept, så er overgriperen som oftest en du allerede kjenner, og som fremstår uskyldig («never trust the love interest!»).
Noe Scream VI får til bedre enn femmeren, er å spille på det underliggende «whodunit»-mysteriet, men den utnytter ikke like godt spenningen i scenene som bygger opp og leder til spektakulære drap. Det blir for tydelig at reglene må brytes for å bane vei for nyskaping. For det er jo det samme som skjer som i femmern: Drapsscenene følger stort sett samme oppskrift og blir forutsigbare der de kunne overrasket.
Sekvensene koreograferes på autopilot, som når tre jenter er låst inne på et soverom, mens Ghostface prøver å komme seg inn, og de må klatre på en stige ut av vinduet, over til naboen der Sams «love interest» bor, og det nærmest blir kjedelig å vente på at sistemann selvsagt ikke klarer å komme seg over. Jeg blir også lei av å se de samme tøffe og smarte folka stå opp for seg selv og kjempe tilbake, knocke Ghostface i skallen med en panne eller lignende, for så å stikke av og dermed bli et lett bytte. Idet Gale (Courtney Cox) får besøk i leiligheten, angriper hun Ghostface og lykkes med å slå hen ut av spill, for så å løpe i dekning idet hun har overtaket. Hvorfor forsikrer hun seg ikke om at monsteret er slått i svime, eller død? Eller hva med å eventuelt og binde fast skikkelsen og rive av maska?
Om koreografien, kamerabevegelsene og klippingen lyktes bedre med å holde på illusjonen om at Ghostface hele tiden har overtaket, ville vi sluppet å se på tullinger som «leker sista». At barske Gale som har overlevd så mange Scream-filmer på idiosynkratisk vis tenker brennkvikt, for så å handle tankeløst og bite på agnet til Ghostface, signaliserer en fattigslig levendegjøring av manuset.
En annen litt forutsigbar greie regissørene kunne gjort mer ut av, er at poltiet alltid ankommer like etter at Ghostface har har forlatt scenen; det er nesten sånn at Ghostface går ut en dør og politiet braser i samme sekund. (Og etter å ha sett Oliver Stones JFK, eller Thomas Seltzers USA-rapporteringer i TV- og bokformat: Hvordan vet vi at ikke Ghostface er et langtidsprosjekt i regi av FBI/CIA med mål om å skape uro og distrahere folk fra upopulære politiske beslutninger som legger til rette for at politiet kan opptre eksemplarisk?)
Fjorårets film spilte på at ofrene var forberedt, men likevel tatt på senga, for eksempel med Dylan Minnette (13 Reasons Why) i en herlig komisk tolkning som Wes, sønnen til Sheriff Hicks (Scream 4). Han briefet stolt med en tazer («jammen, hallo, jeg har da et våpen hvis noe skjer»), for så å ikke ha den i umiddelbar nærhet like etterpå, i en Psyhco-inspirert dusjsekvens. Senere endevendte han kjøkkenet på leting etter bestikk, så insisterende at vi skjønte noen kom til å dukke opp bak en av skapdørene.
I Scream VI tar komedien brodden av spenningen: Er dette en slasher, eller en ny Scary Movie? En attpåklatt-franchise den selv påpeker at ikke holder mål. Ikke minst sliter sekseren med å matche originalens troverdige, originale twist, og på dette punktet var Scream (1996) forut for sin tid, ved å bryte med flere av de etablerte forventningene:
1: En underdog über-kjekkas med Johnny Depp-trekk i Skeet Ulrich som Billy Loomis, en utradisjonell mordertype som utfordret stereotypiene (stygge, avskyelige freaks à la Motorsagmassakren og Psycho, noe Jan Grue skriver om i The Guardian).
2: Han var allerede kjæreste med det utpekte offeret, altså ikke en som dreper fordi han skal veie opp for en underbevisst (freudiansk) seksuell frustrasjon over the final girl som han ikke fikk ligge med; han har selv sex med hovedrollen (og sex er, som slasherne har lært oss, selve utgangspunktet for å bli henrettet).
3: To mordere! For Billy får med seg sin tullete kompis Stuart, herlig spilt med teft og timing av moroklumpen Matthew Lillard, på faenskapen. To tilsynelatende helt alminnelige fyrer som både har god humor, kjærester, venner og god filmsmak, viser seg å faktisk hate damer og ønske dem døde. I tillegg er den uventede morderduoen klumsete.
Wes Cravens tilnærming til mordere som likandes mennesker, var forvirrende og nyskapende. Ved å introdusere to gjerningsmenn, nikket originalen til flere virkelige drapssaker fra det gærne Amerika, der kompiser hadde slengt seg med på planlagte drap «for moro skyld». Virkelige hendelser som også har inspirert andre filmer, som Larry Clarks Bully (2001) og Nick Cassavetes‘ Alpha Dog (2006).
I Scream VI gjetter jeg riktig altfor tidlig, selv om motivene virker underlige når vi omsider ankommer klimakset. Dialogen er til alt overmål godt skrevet, også her, men situasjonen er så parodisk at den ikke lenger er mulig å ta på alvor. Cravens opprinnelige metode, som går ut på å forsterke gjenkjennelige situasjoner gjennom humor, dras ut til det regelrett absurde.
Vi påminnes for hyppig om at alt «bare er på film», og mister følelsen av at noe står på spill. Dualiteten på innsiden av Sam, som hører pappaen Billy Loomis’ stemmer i hodet, og til og med ser ham, svinner hen og kverker en hel masse spørsmål vi kunne stilt oss.
Scream VI er en robust slasher som vrir på latterventilen og forvalter arven til Wes Craven på en verdig måte. Det hadde bare vært så gøy om den også skapte noe nytt.