Jeg vil tro mange av dem som elsker Jean-Pierre Jeunet vil kunne hevde at ingen kan hate en regissør som lager så utsøkt vakre, satirisk søtladne og genuint originale filmer. Vel, jeg tror Jeunet er veldig enten eller, da jeg også kjenner dem som virkelig ikke kan utstå den overlessede og mildt sagt romantiske estetikken hans. (Og Lars von Trier hater filmene hans, men det er kansje ikke en spesielt stor overraskelse?)

Jeg er uansett på elsk-siden av gjerdet. I min filmatiske oppvekst var Jeunet en av gudene – helt siden jeg så De fortapte barns by på VHS i barndommen. Nå er Jeunet likevel enkel å vokse litt fra, og selv om jeg fortsatt elsker filmene hans like høyt, er det ikke til å komme bort i fra at jeg ikke finner de like interessante eller stimulerende som jeg en gang gjorde (Tim Burton, som bærer et visst slektskap med Jeunet, har lidd samme skjebne, men i større grad takket være en filmografi som ærlig talt begynner å klinge som et dypt hakk i den en gang så fascinerende plata). Derfor var det med mildt oppstemt, men ikke euforisk forventning at jeg benket meg ned for å se hans nye film Micmacs à tire-larigot (som på norsk har fått tittelen Micmacs – Det glade vanvidd).

Og med litt dempet entusiasme innfrir filmen finfint og vel så dét. Anslaget er helt fantstisk; Bazils far dør i en landmine-ulykke, og da han som voksen blir skutt når han jobber i en videobutikk bestemmer han seg for å ta hevn mot våpenprodusentene som har ødelagt livet hans. Etter å ha våknet opp fra operasjonssalen avvises han av sin tidligere arbeidsgiver og allierer seg med en merkelig gruppe outsidere (som bor i et kollektiv bygget av søppel) for å gjennomføre hevnplanene. Stort mer er det ikke å si om handlingen, og i motsetning til relativt verbale filmer som Den fabelaktige Amélie fra Montmartre og En langvarig forlovelse, er Micmacs mer på linje med De fortapte barns by (les vår Coup de Cœur) og især Delicatessen. Altså snakker vi om en surrealistisk billedbok der tablåene er det sterkeste fortellende element. Dany Boon er nesten kneblet i hovedrollen og gjør en fantastisk innsats med å formidle gjennom kroppsspråket; han påminner om både Buster Keaton og Charlie Chaplin, og har noen stumfilmøyeblikk av virkelig minneverdig karakter. Og selv for en som sjeldent ler seg skakk av fysisk komikk, er det flere scener her som nesten fremkalte gapskratting. Jeg har alltid vært veldig begeistret for Jeunets humor, og her briljerer han.

Som forventet ser filmen ut som flere millioner dollar, og selv om hans nye fotograf Tetsuo Nagata er mer vilter med fargepaletten enn de tidligere samarbeidspartnerne Darius Khondji og Bruno Delbonel (begge blant verdens fremste filmfotografer), godtar jeg gloretheten når uttrykket er såpass helstøpt som her. Det er en fryd å se på bildekomposisjonene og Jeunets karakteristisk spinnville kameraføringer. Med et så enkelt konsept får han pusterom til å leke seg helt uten hemninger, og i et filmlandskap der man så ofte må ta til takke med Oscar-hulkende skuespill og «sterk» dialog er det en befrielse å se en filmskaper som helt og holdent vil kommunisere med bilder.

Men på tross av Micmacs‘ fortreffelige underholdningverdi og opplagte styrker som bildefortelling, er det umulig å komme bort fra at Jeunet tidligere har klart å balansere dette med langt mer medrivende fortellinger. En uke etter at jeg hygget meg med filmen, er det ikke helt til å komme bort fra at den allerede begynner å sive ut av bevisstheten – altså er den, dessverre, en tanke forglemmelig. Men denne kritikken er egentlig ikke så viktig; noen filmer er bare ment til å fungere i øyeblikket, og i så måte er Micmacs et fortreffelig selskap i den drøye halvannen time spetakkelet varer. En soleklar anbefaling, med andre ord.

Filmen kommer forøvrig på kino nå først etter hundre forsinkelser, og er allerede tilgjengelig i England for bestilling på DVD og Blu-Ray her.

Denne artikkelen ble første gang publisert her på Montages i juni, og republiseres i forbindelse med kinopremieren.