Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Michael Curtiz’ Casablanca (1942) skulle ha vært vist i mars 2020, men ble satt på pause av koronapandemien. Nå settes filmen opp på nytt – mer info finnes her, eller sjekk oversikten hos ditt cinematek.
*
Til tross for at filmen i utgangspunktet var en relativt beskjeden produksjon, stakk Michael Curtiz’ Casablanca av med tre Oscar-statuetter i 1942 og har siden blitt stående som en av historiens ypperste romantiske filmer. Men hva er det som gjør den så gripende?
Casablanca var ikke opprinnelig et prosjekt produsentene hadde særlig høye forventninger til. Den ble ansett som en helt ordinær studiofilm og skilte seg ikke nevneverdig ut fra Warner Bros.’ samlebåndsproduksjoner, i en tid hvor det ble lansert voldsomme mengder film hvert år. Dessuten ble Casablanca hastelansert for å sammenfalle med de alliertes invasjon av Afrika i november 1942. De som befant seg foran og bak kameraet hadde heller lite erfaring med denne typen romantisk film. Michael Curtiz hadde lang fartstid som regissør, men hans ekspertise lå i enklere spenningsfilmer uten større følelsesmessige dyp.
Da han ble involvert i Casablanca, kom han fra et langt samarbeid med skuespiller Errol Flynn og såkalte swashbuckler-filmer – eventyrfilmer med heseblesende tempo og vektlegging av sverdfekting og actionsekvenser. Hovedrolleinnhaver Humphrey Bogart – som skulle vise seg å gjøre en av sin karrieres mest ikoniske figurer – hadde heller aldri spilt en romantic lead tidligere, og før Casablanca hadde han blitt kjent for roller som gangster i High Sierra og detektiven Sam Spade i Malteserfalken (begge fra 1941). Den kvinnelige hovedrollen ble gitt til Ingrid Bergman, en da relativt ukjent svensk skuespillerinne som året før hadde spilt i Dr. Jekyll and Mr. Hyde. Dette noe usannsynlige trekløveret av regissør og skuespillere skulle vise seg å være den perfekte oppskriften på det som filmhistorisk sett kanskje er Hollywoods ultimate romantiske film.
Semiotikeren og forfatteren Umberto Eco mente Casablanca var en film bestående utelukkende av klisjéer:
Thus Casablanca is not just one film. It is many films, an anthology. […] When all the archetypes burst in shamelessly, we reach Homeric depths. Two clichés make us laugh. A hundred clichés move us. For we sense dimly that the clichés are talking among themselves, and celebrating a reunion.
Eco så to grunnleggende klisjeer: Oppofrelsen som Rick Blaine (Bogart) gjør for Ilsa Lund (Bergman), og det han kaller «renhetens triumf», som sikter til hvordan karakterene er entydige representasjoner av godhet eller ondskap. Eco har et poeng. For seeren av Casablanca finnes det ingen tvil om hvem man sympatiserer med, eller hva som er moralsk riktig. Filmen tegner et forenklet svart-hvitt bilde uten særlig moralsk tvetydighet. Casablanca er således enkel og universell, bestående av velkjente elementer fra vestlig historiefortelling.
Det finnes flere andre grunner til at filmen ble en stor suksess. Casablanca ble lansert midt under andre verdenskrig i en skremmende tid for verdenssamfunnet. Byen Casablanca i Marokko var da et fristed for flyktninger fra forskjellige europeiske land; et limbo hvor man kunne få frelse og innpass til USA, «frihetens land», eller havne i helvete ved å bli sendt tilbake til krig og elendighet. Rick er en slags frelserfigur som kan hjelpe mennesker til frihet. Men han må først overkomme sine egne egoistiske følelser. Ilsa, hans tidligere flamme, forsøker å få sin ettersøkte ektemann i sikkerhet, og Rick må ofre sin kjærlighet til Ilsa for å redde dem. Han blir et symbol på oppofrelsen mennesket må være villig til å gjøre i krigstider.
Men det hersker ingen tvil: Hovedgrunnen til Casablancas suksess og status er det vellykkede romantiske dramaet. Og her mener jeg nøkkelen er Humphrey Bogart og spenningsforholdet mellom hans tøffe ytre og hans myke indre. Hans bitre og harde måte å være på skjuler et godt hjerte. Bogart skiller seg ut fra andre leading men fra samme periode. Clark Gable var en stoisk og tøff mann, men hadde ikke i seg den samme kompleksiteten som Bogart. En annen populær type fra samme tid, Laurence Olivier, hadde til sammenligning en litt for snill fremtoning. Bogart var derfor den perfekte tragisk-romantiske figur, som var i besittelse av en dissonans mellom et hardt ytre og et komplekst, emosjonelt indre.
For de ytterst få som av en eller annen grunn ikke har sett Casablanca – nøl da ikke nå som muligheten byr seg – kan det være på sin plass med et lite handlingsreferat. Den norske kvinnen Ilsa møter amerikaneren Rick i Frankrike, og de to innleder et lidenskapelig kjærlighetsforhold. Det viser seg at Ilsa har skjult at hun har en ektemann i motstandsbevegelsen som hun trodde var drept. Når han viser seg å være i live, forlater hun Rick uten ytterligere forklaring. Så dukker Ilsa opp igjen i Ricks liv, i Casablanca hvor hun skal redde sin ektemann fra nazistenes klør. Rick har nettopp fått tak i to visum til USA, og må ta det vanskelig valget om hvem som skal reise. Seeren vet at kjærligheten mellom Rick og Ilsa er den «ekte» kjærligheten, og håper således at de skal finne sammen igjen.
Likevel hyller vi Ricks avgjørelse om å redde Ilsa og hennes ektemann ved å sende dem til USA, og hans oppofrelse blir både beundringsverdig og tragisk, siden de ikke får leve ut sin kjærlighet til hverandre. Den spesielle følelsesmessige tilknytningen mellom de to blir særlig synlig for oss når Michael Curtiz bare ved hjelp av å blikkutvekslinger klarer å skildre Rick og Ilsa på en slik måte at vi forstår hva de har sammen.
Slike øyeblikk bidrar til å bygge en troverdig kjærlighetsskildring – og bildene taler mer enn tusen ord. Tar man det visuelle i nærmere øyensyn, oppdager man kjernen i hva som gjør Casablanca til en sjeldent sterk kjærlighetsfilm. Disse formgrepene har senere blitt etablert som klisjeer, og filmens poetiske, atmosfæriske lyssettinger er i mine øyne årsaken til at dramaet forhøyes til å bli en slags gresk tragedie. Det første eksempelet på dette er scenen der Rick får vite at Ilsa ikke blir med ham ombord på toget – at hun har forlatt ham.
Et gjennomgående motiv i Casablanca er den intense bruken av regn, som høyner sorgen Rick opplever ved å bli forlatt; det styrter ned og blir en substitutt for Ricks tårer. Her klippes det til Ilsas brev, hvor ordene renner av på grunn av regnvannet; de har mistet sin betydning og står tilbake som et bilde på den flyktige kjærligheten Rick og Ilsa hadde. Disse grepene styrker seerens sympati for Rick uten at han trenger å felle en eneste tåre. Han krøller sammen brevet, kaster det fra toget og forlater Frankrike.
Dette tilbakeblikket er rammet inn av Rick som sitter sønderknust i baren sin etter at Ilsa tilfeldigvis har returnert til hans verden, som en utilgjengelig kjærlighet. Curtiz lar Bogart sitte i stummende mørke med et skarpt lys mot ansiktet, i en klassisk chiaroscuro-komposisjon. Hver kvadratcentimeter av Ricks sinn er mørklagt; han er en fortvilet mann som nok en gang blir konfrontert med at hans livs store kjærlighet forlot ham.
Det store crescendoet i filmen, når Rick sender Ilsa og hennes ektemann på flyet til Amerika og ut av hans liv, er mesterlig poengtert med bruken av tåke. Her oppstår nok et poetisk øyeblikk som løftes av glimrende atmosfærebruk; tåken isolerer Rick og Ilsa i bilderammen, og deres kjærlighet fremheves i en rørende avskjedssekvens. Tåken er også tvetydig – den er ikke utelukkende et symbol for hjertesorg slik regnet fungerer tidligere i filmen. Den fanger det ambivalente i oppofrelsen, men også frelsen Rick gir til Ilsa. For den viser at hans kjærlighet er ren og ekte, opphøyet fra egoisme. Det blir som klisjeen «If you love somebody, set them free». Casablanca ender på en perfekt, uforløst og gripende måte. Vi sørger for den tapte kjærligheten, men er også lettet over at Rick til slutt har gjort det eneste riktige.
Som det siste bildet av Ingrid Bergman vitner om, er Casablancas store prestasjon måten den klarer å formidle følelser på. Curtiz’ glimrende formspråk og ikke minst skuespillernes enestående mimikk gjør dette til en gripende klassiker. Den besitter en tonalitet som hever den over samtlige romantiske filmer fra samme periode, og til tross for klisjeene, makter filmen på bemerkelsesverdig vis å formidle de store følelsene – også til et moderne publikum.
Casablancas innflytelse på romantisk film lar seg ikke overvurdere.