Strengt tatt er det nittitallet som er mitt tiår – det var der jeg fant filmene som flasket meg opp. Men det er bare én side av saken, for med videobutikken et par steinkast unna, så jeg vel så mye film fra åttitallet i barndommen, og etter at Steven Spielberg trollbandt en dinosaurusrusa seksåring, bladde jeg meg bakover i arkivene, til Indiana Jones og E.T.. Selv om jeg på dette tidspunktet ikke hadde utviklet noen interesse for auteurer og filmkunst, var Spielberg et slags merkenavn. Lillefot og vennene hans, Et amerikansk eventyr, Arachnophobia, Tilbake til fremtiden og ikke minst Joe Dantes to Gremlins-filmer fikk mange runder i VHS-spilleren takket være denne etiketten.
Apropos Dante; den aldrende kultregissøren stod for en av årets (i alle fall i norsk sammenheng) fineste overraskelser med The Hole – et ytterst vellykket forsøk på å gjenskape den famlievennlige forstadsgrøsseren han selv var frontfigur for. Sett i lys av Super 8s massive forhåndsomtale, har det åpenbart blusset opp et ønske om å vende tilbake til åttitallets blockbustere. Nostalgi blir stikkordet når man forenes med en type film som egentlig har svunnet hen; der engasjerende, ofte overraskende mangefasetterte karakterer og deres innbyrdes relasjoner spiller førstefiolin, foran svimlende 3D-action og dundrende effektmontasjer. Vi ønsker oss tilbake til eventyrene som ikke begynner i trampetakt, men istedet gradvis vokser seg til noe stort.
Nå til dags er Spielberg medprodusent på så mye rart at merkelappen nok har blitt litt utvasket, men med Super 8 vender Amblin-logoen tilbake i sitt rette element. Regissør J.J.Abrams har etter suksessen med tv-serien Lost markert seg som en av de mest pålitelige underholdningsmaskinene i samtidens Hollywood – ikke minst ved å revitalisere Star Trek for et par år tilbake. Om noen med største selvfølgelighet skulle lage en pastisj på åttitallets eventyrfilm, måtte det være nettopp Abrams, nå som M. Night Shyamalan har beveget seg langt ut i periferien. Som forventet, med selveste Spielberg i ryggen, mestrer han hovedsakelig oppgaven med bravur.
Først som sist kan jeg bekrefte at Abrams har stålkontroll på det visuelle. Selv har han dyrket en relativt nøytral estetikk i sine tidligere filmer, tilpasset den enkelte historien (dog kjennetegnet av kronisk bevegelig kamera og en gjennomgående bruk av lens flares, som noen finner irriterende). Denne gangen får han hjelp av Zack Snyders briljante fotograf Larry Fong, og henter inspirasjon fra især Vilmos Zsigmonds Oscar-vinnende arbeide i Nærkontakt av tredje grad. Til vanlig arbeider Fong med avanserte teksturer, masse parfyme og maleriske tablåer, men i Super 8 får han vist seg fra en mer dempet side. Kameraet er, som hos Spielberg, i første rekke filmens sterkeste fortellerrøst. Dette demonstreres allerede i anslaget, der kameraet kjører sakte mot et skilt som viser “Days without an accident” på den lokale kjernebedriften. Kjøringen stanser når antallet justeres ned til én. Et begravelsesselskap introduserer oss for hovedkarakteren Joe (Joel Courtney), som har mistet mammaen sin og nullstilles; nå må han forholde seg til en farsfigur som alltid har vært fraværende, til mannen han best kjenner som byens politisjef. Den melankolske tonen er satt.
Første akt handler i grunnen mye om Joes steg tilbake inn i hverdagen. I kompisgjengen nyter han verken høyere eller lavere status enn de andre – han er reservert, men respektert. Charles er den eneste lederskikkelsen, som med mild tvang får de andre gutta til å engasjere seg i hans storslåtte filmprosjekter. Nå skal de lage zombiefilm og Joe blir utpekt til sminkeansvarlig – en gyllen billett til intimkontakt med hovedrolleinnehaver Alice Dainard (Elle Fanning), som alle er forelsket i. Selv kommer jenta fra et alkoholisert hjem uten omsorg, men har bein i nesa og er tøff i trynet, og befinner seg omtrent et hode høyere over bakken enn sine nyervervede guttekompiser. Men den gatesmarte tonen myknes opp av Joes rolige, men interesserte fremtoning, og den forsiktige kjærligheten mellom de to blir filmens emosjonelle hovedkvarter. Elle Fanning imponerte i Sofia Coppolas sobre Somewhere og viser et enda større register i rollen som Alice; hun er nyansert, men også inderlig, og håndterer de følelsesladede scenene med så stor sikkerhet at det føles sjeldent, selv hos langt mer erfarne skuespillere. Courtney parerer henne perfekt, og fortjener mer skryt enn jeg har observert i anmeldelsene.
Abrams sløser heldigvis ikke bort disse minneverdige karakterene. Snarere tar han seg god tid og spanderer lange sekvenser som nesten ignorerer den større fortellingen. For bak problematiske familierelasjoner og gryende forelskelse, finner vi et spektakulært konsept, som slekter på både Haisommer, War of the Worlds og Nærkontakt av tredje grad. Et tog eksploderer i stor skala mens Charles’ kamera ruller og går, og en voldsom kraft eller et grufullt vesen slippes løs. Byen terroriseres, folk forsvinner, frykten lammer alle og man begynner å tro på det umulige: har de fått besøk av et vesen fra det ytre rom?
Nå skal jeg ikke avsløre hvordan mysteriet nøstes opp, men denne biten er filmens minst gjennomarbeidede. Selv om Super 8 både er mørk og ganske brutal (på en antydende måte), klarer aldri Abrams å finne en rytme som skaper tilstrekkelig suspense, slik mentoren gjorde det i Haisommer. Engasjementet ebber ut når filmen løfter blikket fra ungdomsgjengen og skal bli et storslagent science fiction-epos; «mytologien» bak vesenet blir hakket for tåpelig, og samtidig frarøver avsløringene litt av filmens nødvendige mystikk. Jo mindre vi hadde fått vite, og jo mer Abrams hadde holdt oss sammen med Joe og vennene hans, jo større hadde Super 8 vokst seg.
Når det er sagt finnes det flere ting å glede seg over mot slutten også, og klimakset knyter en supersentimental, men deilig spielbergiansk sløyfe rundt alt sammen, som øyeblikkelig transporterer meg tilbake til den første timens hoppende filmglede. Og på tross av et brennende ønske om at filmen skal være helt perfekt, føles det smålig å bli skuffet over Super 8. Dette prosjektet har åpenhjertig forsøkt å frembringe følelsen av de gode gamle familieeventyrene, slik de laget dem for omlag tredve år siden, og med en finslipt visualitet og et knippe forbausende gode hovedkarakterer, lykkes Abrams langt på vei. Han fråtser i motiver fra klassikerne som har inspirert ham, men misbruker dem ikke; når militæret blir den truende autoriteten som bryter seg inn i barnas paradis, er parallellene til E.T. ekstremt innlysende, men grepet rettferdiggjøres fordi det er aldeles logisk og dessuten effektivt også i denne fortellingen. Slik er det i grunnen hele veien; dryppene av nostalgi faller elegant mot bakken.
Om noen hadde brukt mer tid og kjærlighet på manuskriptet, og utviklet konseptet i mer spennende retninger, kunne vi sittet med en kommende klassiker i popcornbegeret.