Omtale

Woodshock er en audiovisuell scrapbook

Venezia 2017: Theresa (Kirsten Dunst) tyr til rusen for å takle sorgen etter hennes mors bortgang. Den subjektive reisen inn i psykedeliske stoffer ligner en lang og ekstravagant parfymereklame i Woodshock.

Søstrene Kate og Laura Mulleavy (grunnleggerne av klesmerket Rodarte) er antageligvis ukjente navn for de fleste, men for spesielt interesserte havnet de på radaren etter å ha designet de uttrykksfulle Svanesjøen-kostymene i Black Swan. Med spillefilmdebuten Woodshock har de tatt forlatt symaskinene til fordel for registolen, og resultatet ble vist utenfor konkurranse i Venezia, som en del av sideprogrammet Cinema nel Giardino.

Hva kan man forvente seg når klesdesignere, med deres blikk for detaljer, forsøker seg på mer avansert audiovisuell historiefortelling? I sine to spillefilmer, A Single Man (2009) og Nocturnal Animals (2016) – som begge deltok i hovedkonkurranse i Venezia – har Tom Ford forsøkt å forene sin teft for iscenesettelse med psykologisk karakterdrama. Med Woodshock forsøker Mulleavy-søstrene seg på noe lignende, men der Ford har en klassisk tilnærming til materialet sitt, har de to debutantene forsøkt seg på et mer kontemporært uttrykk.

Woodshock reiser inn i en tilstand av psykedelisk rus, som ifølge regissørene selv er en spirituell reise for den sørgende hovedkarakteren, og dessuten en tematisering av forholdet mellom mennesker og naturen. Et både ambisiøst og ullent utgangspunkt, på papiret lett å avfeie som platt new age.

Woodshock åpner med at Theresa ruller en joint til sin døende mor. Hun blander kannabis med en dødelig dose av et udefinert flytende rusmiddel. Med aktiv dødshjelp tar moren farvel med en seremoniell siste spliff, og etterlater datteren i en tilstand av bunnløs sorg hun ikke evner å bearbeide. De påfølgende dagene blir uutholdelige for Theresa, ensom i huset ved skogkanten sammen med sin fraværende kjæreste, og hun flykter fra smertene og de kvelende omgivelsene ved hjelp av psykedeliske rusmidler.

Filmens første halvdel er en nedtonet og løst fortalt indiefilm. Vi introduseres for relasjonene og omgivelsene til Theresa. Hun er samboer med Nick (Joe Cole), og arbeider for Keith (Pilou Asbæk), som driver en kannabisforretning og er hodestups forelsket i sin kollega. Det er som om Mulleavy-søsknene forsøker å gjenskape stemningen i The Virgin Suicides: drømmeaktige bilder i myke pastellfarger, bak et slør av soft focus.

Theresas indre drama blir for ensidig og underkommunisert til å virkelig engasjere. Hun er nærmest irriterende innadvendt, og siden Dunst gestaltet en lignende rollefigur på svært overbevisende måte i Lars von Triers Melancholia, virker det som om hun ikke har nok å spille på her. Estetikken er på sin side for utstudert og selvbevisst til å trekke oss inn i situasjonene og miljøene. Det er først i andre halvdel av filmen – når vi tar del i Theresas perspektiv og opplevelse av de psykedeliske stoffene – at det konseptuelle ved innpakningen får en viss betydning.

I samarbeid med den finske filmfotografen Peter Flinckenberg definerer Mulleavy-søstrene Theresas tilstand som en audiovisuell kollasj: skiftende filtre og overtoninger, hyppig bruk av lens flare, nærbilder av insekter og vegetasjon. Uttrykket ligner imidlertid mer på moteriktige Instagram-profiler, klipp-og-lim-musikkvideoer på YouTube og Chanel-reklamer, enn kannabis, gammelt hus og skog.

Woodshocks “veloppdragne” eksperiment evner altså ikke å fange en troverdig fornemmelse av rusens tilstand, slik eksempelvis Gaspar Noé manet frem med bruk av lange tagninger og ubehagelig lyddesign i Enter the Void (2009). Når Mulleavy-søstrene heller ikke klarer å gi nok kjøtt på beina til rollefigurene, faller filmen mellom to stoler.

At bildene gjør seg best som visuals til Peter Raeburns stemningsfulle og melankolske elektronika, antyder at Woodshock sannsynligvis ville gjort seg bedre som et bakteppe på en nattklubb enn som spillefilm på kino.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>