Berlinalen 2024: Stjerneskuddet Hunter Schafer fra Euphoria fremstår som trekkplasteret i en ellers konvensjonell og forglemmelig arthouse-horror.
Cuckoo, som hadde verdenspremiere utenfor konkurranse i Berlin, starter som så mange andre skrekkfilmer: med et foruroligende, vagt anslag som først blir relevant idet vi nærmer oss tredje akt. En tenåring rømmer ut i skogen etter at foreldrene har kranglet. Detaljene rundt dette lar vente på seg, og i stedet møter vi filmens egentlige hovedrolle, Gretchen (Schafer), som er på ferie i de tyske alpene med faren, stemoren og halvsøsteren. Hun har nylig mistet moren sin, og sliter med å returnere til hverdagen.
Det virker urimelig å klandre regissør Tilman Singers for å vekke sympati på en så tradisjonell måte, men eksposisjonen røper at Cuckoo ikke akkurat tar fortellertekniske sjanser. Det samme kan sies om scenene der Gretchen ringer moren for å høre stemmen hennes i telefonsvareren og legger igjen en talemelding som røper hennes indre tanker og følelser.
Når familien ankommer alpehotellet der faren og Gretchens stemor har et jobboppdrag, introduseres filmens viktigste setting. Bygningen og stemningen minner om The Great Northern Hotel i Twin Peaks. Dernest møter vi hotellsjefen, mystiske Herr König (Dan Stevens). I likhet med hotellet har han en tvetydig utstråling som får varsellampene til å blinke. Man kan drukne i de tindrende blå øynene hans – eller kanskje helst løpe vekk fra ham så fort som overhodet mulig.
Gretchen trer inn i stillingen som resepsjonist, og den vage fornemmelsen av at noe skurrer blir mer og mer konkret. Gjestene oppfører seg rart og Herr König er alt annet enn beroligende når han får spørsmål om hva som foregår. Ingen later til å ta Gretchen på alvor når hun gir uttrykk for engstelse. Derfor dysser hun ned sin egen bekymring og sykler hjem fra jobb sent på kvelden til tross for gjentatte advarsler. Plutselig blir Gretchen overfalt av en skapning i kvinnekropp, og det er bare så vidt hun lykkes med å rømme og oppsøke et nærliggende sykehus. Sekvensen virker forløsende etter en dunkel, langtekkelig første akt – plutselig blir Cuckoo direkte skummel.
Dessverre lykkes ikke Singer med å opprettholde momentum. Den fryktinngytende monsterdamas design er både kult og urovekkende, men de påfølgende skrekksekvensene sliter med å overgå dette første sjokket. I tredje akt vies det også mye tid til å utbrodere mysteriet som ligger til grunn for handlingen, uten at dette gir noe særlig utbytte.
Skikkelsen som jakter på Gretchen viser seg å ha samme forhold til mennesker som gjøken har til andre fugler: Den bruker dem som surrogater for å oppfostre sine avkom og videreføre slekten. Det er Herr König som trekker i trådene, uten at man klarer å forstå hvorfor han er så opphengt i å sikre overlevelsen av en art som etter hvert vil utgjøre en trussel for menneskeheten med sin voldsomme styrke og aggresjon. Med en solid porsjon godvilje er det mulig å lese dette som en kommentar til menneskehetens destruktive ekspansjon på bekostning av andre arter.
Herr König og forskerkollegene hans foreleser om evolusjonens kraft, men de filosofiske og vitenskapelige innsiktene er ikke spesielt imponerende. Her har Singer en anledning til å sende Dan Stevens av skaftet på en James Bond-skurkeaktig måte alle vet han er i stand til (man ser for seg at han lirer av seg monologer gjennomsyret av galskap og hat overfor sine egne, menneskelige begrensninger), som han dessverre ikke benytter seg av. Filmspråket bærer preg av en tilsvarende mangel på risikovilje: Musikken er traust og sjangermessig, og fotoarbeidet bare funksjonelt.
Skuespillerne gjør imidlertid et tappert forsøk på å kompensere for disse middelmådighetene. Dan Stevens er en fornøyelse å se på, selv om han med fordel kunne hatt større utfordringer å bryne seg på, og Astrid Bergès-Frisbey overbeviser i rollen som lesbisk forførerinne. Men det er Hunter Schafer som bærer filmen, i hennes debut som leading lady, med en tilstedeværelse og sårbarhet som gjør at vi bryr oss om Gretchens skjebne. Disse kvalitetene blir spesielt viktige i samspillet med den yngre søsteren Alma (Mila Lieu), for det er søskenkjærligheten mellom de to som blir filmens emosjonelle omdreiningspunkt.
Cuckoo er en sjangerøvelse der de obligatoriske elementene er på plass, og som kunne blitt løftet av større ambisjoner (utover å demonstrere Schafers register). Om noen måneder vil den gli sømløst inn i en eller annen strømmetjenestes utvalg av middelmådige grøssere; på sikt vil den kanskje nevnes i en clickbait-artikkel som argumenterer for at Dan Stevens var tiårets mest undervurderte amerikanske skuespiller.