Like Someone in Love vises på Oslo Internasjonale Filmfestival, fredag 23. november kl. 19.45 på Filmens Hus.
*
OIFF’12: Med årenes løp har Abbas Kiarostamis plass på det filmhistoriske verdenskartet blitt stadig mer selvsagt og utvidet. En bekreftelse på dette var iranerens forrige film Møte i Toscana som ble spilt inn i (nettopp) Toscana, med britiske William Shimell og franske Juliette Binoche i hovedrollene. Men ikke alle er like overbevist om at alt Kiarostami tar i blir til gull.
Roger Ebert er ett eksempel, som i sin slakt av Smaken av kirsebær beskrev filmskaperen som en «keiser uten klær». Jeg har fortsatt ikke sett Smaken av kirsebær, men tror likevel jeg forstår kritikken, basert på det lille utvalget av Kiarostami-filmer jeg har sett. Mitt inntrykk er at regissøren kan være svært prøvende i sine filmer, ja, kanskje til og med litt feig – han er så vag når han vil fortelle noe at filmene kan oppleves å være på grensen til sløve, samtidig som dette «tåke-aspektet» vanskeliggjør enhver kritikk.
Til Kiarostamis forsvar er dette noe han selv er fullstendig klar over (jamfør Karstens artikkel om Close-up, der regissøren også snakker om sine «halve filmer»). Men etter å ha sett Close-up, Kiarostami-filmen mange beskriver som et mesterverk, satt jeg ærlig talt igjen med blandede følelser. Filmen var god, men et mesterverk? Tidvis lek med filmmediets begrensning i møtet med virkeligheten til tross; for meg ble Close-up for mye litteratur og for lite film i formidlingen av sin tematikk.
Kanskje det er fordi jeg er vestlig, men med europeiske Møte i Toscana var opplevelsen en helt annen. Ansiktsuttrykkene var spekket med betydning, og fortellingen gjorde meg oppriktig nysgjerrig, med sin mystiske, men modne utforskning av illusjoner og identitet. Selv om Kiarostami også her kaster ballen nonchalant til sitt publikum.
At jeg er vestlig er én ting, men jeg er også norsk – kanskje det er derfor jeg starter med så mange forbehold. For med sitt siste verk Like Someone in Love synes jeg i alle fall at Kiarostami langt på vei lykkes med det samme som sist, i en film som umiddelbart føles som en videreføring av Møte i Toscana. Regissøren har her forflyttet seg fra Italia og Toscana over til Japan og Tokyo, utelukkende med japanske skuespillere på rollelisten. Akiko (Rin Takanashi) er en ung sosiologistudent som jobber som eskortepike på si, og filmen starter med en betegnende Kiarostami-sekvens der flere rollefigurer på en restaurant fyller filmbildet, før vi etter en stund får plassert den opphavsløse, men klare stemmen vi har hørt via Akiko. Hun snakker med sin forlovede på telefon, som ikke kjenner til den snuskete bigeskjeften, men som later til å ane ugler i mosen. Akiko får hjelp av sin venninne og kollega som sitter ved bordet ved siden av, i forsøket på å overbevise kjæresten om at Akiko faktisk befinner seg på restauranten med en venninne.
Restauranten er stedet der eskortepikene blir tildelt sine arbeidsoppgaver, og i kveld skal Akiko transporteres med drosje ut av Tokyo, til en ventende mann. Kunden er Takashi (Tadashi Okuno), en aldrende professor, som ser ut til å være mest interessert i en uskyldig middag med tilhørende sprudlevann for anledningen. Etter en natt kun bestående av søvn, kjører den eldre mannen Akiko til skolen, der hun møter på sin aggressive forlovede Noriaki (Ryo Kase). Den frusterte gutten ender opp med å lette sitt hjerte til Takashi når Akiko har gått, som gir seg ut for å være Akikos bestefar.
Det unnasluntrende rollespillet får selvfølgelig konsekvenser, men handlingen i Like Someone in Love fortsetter på et minimum. Første halvdel av filmen bærer unektelig bud om noe mer – særlig bilturen ut av Tokyo som fylles med tiltagende intensitet. Hvor er jenta på vei? Hvem vil møte oss der? Og hva er egentlig greia med bestemoren som har lagt igjen alle telefonsvarermeldingene som Akiko hører på i bilen? Det er mange filmskapere som har forstått seg på effekten av et kamera i en bevegelig bil, men ingen har vel gjort det til et så utpreget auteur-trekk som Abbas Kiarostami (i hans Ten er «samtaler i bil» filmens bærende element).
Mye av Kiarostamis styrke ligger i den realistiske miljøskildringen, noe bilsekvensene i Like Someone in Love er et godt eksempel på, enten de er filmet av et statisk kamera utenfor frontruten og inn, eller omvendt, innenfra og ut mot veien.
Når det gjelder drosjesekvensen som fanger Tokyo by night, er dette muligens verdens enkleste premiss å tyne atmosfære ut av, men Kiarostami faller ikke for fristelsen til å legge på musikk og fikle med klipperytmen. Selv om disse bildene er svært realistiske, får de en slags hypnotisk effekt, på en måte som minte meg om bilkjøringspassasjene i Sofia Coppolas meditative mesterstykke Somewhere.
Stemningen bygger seg altså opp når Akiko er på vei ut av sentrum. Men etter møtet hjemme hos Takashi stopper filmen liksom litt opp. Fortellingen utvikles i liten grad og tempoet dras forsiktig ned, og igjen lurer jeg på om Kiarostamis kunstneriske kapasitet er betydelig overdrevet. Slutten er muligens prikken over i’en i så måte; for noen vil den føles lettvint og slapp, for andre som en (b)rå og hysterisk avslutning – kanskje også en betimelig ytterste konsekvens av rollefigurenes egosentrisme.
Selv må jeg se filmen en gang til for å bestemme meg hva det gjelder akkurat dette. Og det kommer jeg til å gjøre, for det er mye interessant ved Like Someone in Love – for mye til å avfeie filmen som en blek variasjon over Møte i Toscana. Som i sin forrige film problematiserer Kiarostami kommunikasjonssvikten mennesker i mellom, et aspekt som går hånd i hånd med uhåndgripelige identiteter og oppkonstruerte roller. Akiko forteller Takashi at hun stadig får høre at hun likner på noen. Det er kanskje ikke så rart, ettersom hennes yrkesoppgave bunner ut i å fylle et menneskelig tomrom innenfor kundenes subjektive erfaringsrammer. Dette, sammen med hennes unge alder, gjør henne selvsentrert – et uromoment for forloveden som gjerne vil plassere Akiko i sitt subjektive verdensbilde. Det samme forsøker Takashi å gjøre, selv om han er en aldri så forståelsesfull, gammel gubbe.
Den bevisste famlingen rundt rollefigurenes identiteter formidles gjennom et like bevisst usikkert kamera, som flere ganger ikke er i stand til å gripe de hverdagslige begivenhetene fullt og helt. Et eksempel på dette er når Akiko og Noriaki krangler utenfor skolen, og Takashi forsøker å følge med fra bilen, uten at han klarer å få med seg alt. Det foregår mye utenfor bilderammen, slik det gjerne foregår mye utenfor et menneskes syns- og hørselsfelt – et virkelighetspremiss utforsket av mange filmskapere, men som forblir fryktelig interessant.
Kiarostami selv lyktes nok bedre i denne tilnærmingen i Møte i Toscana enn han gjør i Like Someone in Love – jeg vil ikke la ham slippe unna ved å tolke det uferdige ved sistnevnte som «utfordrende» eller «modig».
Det er likevel urettferdig å sammenlikne disse to Kiarostami-filmene, særlig siden Like Someone in Love har sine utpregede og individuelle kvaliteter. Grunnen til at filmens halvferdige preg oppleves som frustrerende, er fordi den tross alt makter å engasjere – et faktum som alt i alt overskygger dens mangler. Man håper alltid på noe mesterlig fra en som betegnes som mester. At Kiarostami fortsatt ikke helt har overbevist meg om at han fortjener tittelen får så være.