Digger overbeviser ikke som satire, men under den sedvanlige Iñárritu-staffasjen, retter filmen et besnærende blikk på kunstens rolle i en fragmentert virkelighet.
Man kan trygt si at Diggers pågående PR-kampanje hittil har fremstått like eklektisk som filmen selv. Min nysgjerrighet ble i alle fall vekket da jeg registrerte at Ed Ruscha står bak en av filmens alternative plakater, som han avduket på LACMA i slutten av september, flankert av regissør Alejandro González Iñárritu og hovedrolleinnehaver Tom Cruise. Amerika har i flere tiår vært Ruschas store tema. Han har skildret det mytiske California, blant annet gjennom – passende nok i denne konteksten – bensinstasjoner og Hollywood-skiltet, og har med dét bidratt til å forme min egen oppfatning av det amerikanske.
Det er nok ikke helt utilsiktet at lanseringen nå posisjonerer Digger som kunstfilm, kanskje for å demme opp for at den i skrivende stund flopper kommersielt. Iñárritus ambisiøse satsing er dessuten den siste lanseringen til Warner Bros. før Paramounts mye omdiskuterte oppkjøp av Warner Bros. Discovery ble formalisert denne uken. Sammen danner de nå mastodonten Skydance.
Filmsjefene i Warner Bros., Michael De Luca og Pamela Abdy – i Hollywood kjent som «Mike and Pam» – er kjent for å satse på auteurdrevne blockbustere med høye budsjetter (One Battle After Another, Sinners), men blir ikke med videre. Det forventes at Skydance, som sitter igjen med en gjeld på rundt 80 milliarder dollar etter oppkjøpet, ikke vil være like rause med sjekkheftet. At Digger ikke har levert varene i billettluken, gir derfor en bismak: Det kan bety slutten på en æra for den kunstnerisk ambisiøse høybudsjettsfilmen.
Apropos blockbuster: Det er ikke mye Top Gun: Maverick over Tom Cruises tolkning av oljemagnaten Digger Rockwell!
Digger Rockwell er erkeamerikansk. Når han smører forretningspartnere over Bluetooth-headsettet, innleder han med småprat om idrettsprestasjoner, og han har liten tålmodighet med metriske mål når han blir presentert for dem. Ikke helt ulik en typisk superskurk er han uløselig knyttet til katten sin, Maggie, en uhyggelig sak som er påfallende lik FurReal Friends-robotkatten undertegnede fikk til jul i 2002.
I rollen som Digger er Tom Cruise utstyrt med proteser, deriblant fettvalken som har en tendens til å dukke opp på ryggen til en aldrende mannskropp. På nattbordet står en imponerende samling oransje pilleglass. Når han med sunken holdning stabber seg til toalettet for å forrette sin morgennødtørft, har underbuksene glidd akkurat langt nok ned til at man skimter rumpesprekken. Han har unektelig noe sårbart over seg, og dette tilfører en menneskelig nyanse til maskeraden.
I rollen som Digger snakker Cruise med en bred sørstadsaksent, og er akkurat så arrogant, utålmodig og egenrådig som man kan forvente av en Texas-kapitalist. Som skuespiller besitter Cruise en særegen manisk energi som ofte får sitt kontrollerte utløp i actionhelt-roller, men som også kan få en sårbar slagside, som i rollen som testosteron-guruen Frank T.J. Mackey i Paul Thomas Andersons Magnolia (1999). Han har også vist en komisk teft som Les Grossman i den vellykkede satiren Tropic Thunder (2008).
I Digger, derimot, er det noe overlesset og affektert som står i veien for denne spenningen jeg opplever som iboende i Cruise. Dette tones ikke akkurat ned av Iñárritus oppblåste formspråk, som kunne hatt mer å vinne på gi mer rom til å utforske den fascinerende dissonansen mellom Cruise sin intense fasade og mørket som lurer under overflaten hos verdens største filmstjerne.
Det er noe umiskjennelig kunstig over kulissene han beveger seg gjennom mens vi følger ham en morgen som utarter seg til en serie uheldige hendelser. Litt for mange jakttrofeer pryder Rockwells herskapshus. Utsikten fra soveromsvinduet ligner mest av alt et diorama, og man merker raskt at dette er en verden der naturen behandles som en usynlig størrelse – noe man snakker om i abstrakte termer, og bare som noe som må overvinnes – heller enn noe vi får se særlig mye av i filmens visuelle uttrykk.
Oljegiganten Rockwell Energy har lenge drevet rovdrift på Grønlands naturressurser og ignorert bekymringsverdige rapporter fra forskere som for lengst har ropt varsko. Nå har en eksplosjon på en av oljeplattformene ført til at en ikke ubetydelig isbrem har løsnet.
Isbremen heter Judy. Frøkna er fem ganger så stor som Washington D.C. og har satt kursen mot Europa. I verste fall vil hun treffe ikke bare den nordeuropeiske vestkysten, men enda verre: det norske Vestlandet, som tilfeldigvis er Judys nedslagsfelt. Støtet kan da utløse en tsunami som igjen vil føre til massemigrasjon og død.
Digger Rockwell er selv ansvarlig for katastrofen han nå må redde verden fra, og sånn sett er det ikke helt utpå viddene å lese første del av Digger som en allegori på amerikansk utenrikspolitikk.
John Goodman er farseaktig som presidenten som lener seg mot Digger og ublu hvisker «I’m thinking about going under the knife» mens de venter på at Judy uunngåelig skal dundre inn i det europeiske fastlandet med kraften til en atombombe. Scenen utspiller seg i et konferanserom som minner om rommet der Obama-administrasjonen i 2011 fulgte amerikanske styrker som på lignende vis braste inn hos Osama bin Laden.
Mer lavmælt er Sandra Hüller, som her får bryne seg på en underskrevet rolle som Diggers halvsøster, Emma. Hun er toppsjef i Verdant, Rockwell Energys grønnvaskende datterselskap for «environmental stability», som akkurat ikke rakk å bli børsnotert før katastrofen var et faktum. Når krisehåndteringen må settes i gang, konfererer Digger med henne i et sørstatsgotisk gods. Men Rockwells bayou er bare én av flere kulisser i Iñárritus kaleidoskop.
Riz Ahmed spiller Dr. Nirav Ganesh, den samvittighetsfulle forskeren som blir sendt inn i løvens hule – i dette tilfellet Europaparlamentet – med den utakknemlige oppgaven å orientere resten av verden om det som har skjedd. Scenen har en blek, Roy Andersson-aktig estetikk, og fremkaller dermed et snev av resignert undergang heller enn total, strukturell kollaps.
Det visuelle uttrykket i Digger preges av at den tre ganger Oscar-vinnende fotografen Emmanuel Lubezki (Birdman, The Revenant) har skutt filmen på det tradisjonsrike formatet VistaVision (Vertigo), som, etter å ha ligget i dvale siden 60-tallet, nå har fått en oppsving etter å ha blitt anvendt i filmer som The Brutalist (2024) og One Battle After Another (2025).
Maktmenneskene filmes i et undervinklet perspektiv som underbygger filmens oppblåste tone. Bruken av et spesialbygd objektiv, skaper en fordreining i bildet, og kommer tidvis klaustrofobisk tett på subjektene, som kombinert med den blasse gradingen, og hvitsminkede ansikter, fremstår groteske på grensen til det teatralske.
Når Digger Rockwell senere tar over talerstolen, er det med en lengre monolog der han sier det som det er. Scenen inviterer oss – meg og deg og den store massen – til selvransakelse: «Deep down you want me to keep pumpin’ […] you love oil!» Men denne plutselige selvbevisstheten føles postulert, og samtidsdiagnosen – at vi er medskyldige i oljeavhengigheten – er en tanke de fleste har hørt før. Det er dessuten en diagnose som klinger hult i en tid der få tror på forbrukermakt, og der mye av makten føles å ligge utenfor vår kontroll.
«Perception is not reality! Perception is perception!» skriker Dr. Ganesh til Digger etter hans tour de force i Europaparlamentet. Så snart katastrofen er et faktum, er statslederne mest opptatt av hvordan de kan ta kontroll over narrativet for å unnslippe skyld og ansvar.
I en poengtert scene i Diggers privatfly klarer han å overtale Dr. Ganesh – som har som moralsk imperativ å ikke spise utrydningstruede arter – til å innta en bit tunfisk ved å vektlegge fiskens autentiske japanske opphav i en liten tradisjonsbedrift som har gått i arv gjennom generasjoner. Så viser det seg at historien er oppspinn, og det blir tydelig at vi befinner oss i Diggers verden, der fasaden nødvendigvis har forrang for moralen.
Slik Sergei Eisenstein brukte typer i propagandafilmene sine – jeg tenker da spesielt på Streik – der figurene fungerte mer som verktøy for ideer enn som mennesker, er rollefigurene i Digger stereotypiske, og filmen blir såpass maniert at den nesten trer inn i en lignende idéverden. Men satiren tar den aldri helt dit. På et overordnet nivå forblir Digger derfor en farse som er løsrevet fra alvoret i klimakrisen den gir seg ut for å handle om.
På et dypere plan utforsker fortellingen hvordan vi kan bearbeide et kollektivt traume, hvordan kunsten kan gi dette en form, og om det i det hele tatt er mulig å nærme seg noe absolutt sant i et kunstnerisk uttrykk. Her beveger Digger seg inn i en diskurs jeg gjerne skulle sett at den våget å dvele lenger ved. Det er også her Jesse Plemons, som i store deler av filmens tidlige spilletid virker overflødig, gir filmen en desperat nerve.
Som klima- og dystopifilm bringer ikke Digger noe nytt til torgs, og dommedagsscenarioet filmen skisserer, er påfallende uinspirert. Men som en film om å bearbeide den komplekse virkeligheten vi lever i, er den besnærende. Det er noe som beveger meg ved rollefigurenes, men også filmens desperate forsøk på å dekode samtiden. Slik føles Digger som et ærlig – men like fullt umulig, og dermed rørende – forsøk på å gi en fragmentert virkelighet en form. Samtidig ergrer jeg meg over at denne virkeligheten ikke får en bedre film.
Det vaklende i Iñárritus verk er et resultat av et system som har tillatt kunstnere å ta risiko og feile på den store scenen. Nå som Skydance solformørker Hollywood, kan man ikke annet enn å håpe at det risikovillige og dermed sårbare kunstnere klarer å sive gjennom glipene.